Konverserende

FOLK er som regel avslappet når de prater med venner. De uttrykker seg spontant. Noen er livlige; andre er mer reserverte. Ikke desto mindre har slike samtaler et tiltalende naturlig preg.

Når en henvender seg til en fremmed, er det derimot ikke passende å snakke på en måte som er overdrevent familiær eller altfor uformell. I noen kulturer innledes faktisk alle samtaler med fremmede i svært formelle former. Etter at en har vist den rette respekt, kan en så vurdere det slik at det er ønskelig å gå over til et mer uformelt språk og en mer konverserende stil.

Når en taler fra podiet, må en også vise godt skjønn. En stil som er altfor uformell, svekker et kristent møtes verdighet og er årsak til at det som sies, får mindre vekt. På noen språk kreves det at en bruker bestemte uttrykk når en henvender seg til en eldre person, en lærer, en myndighetsperson eller en forelder. (Legg merke til de tiltaleordene som blir brukt i Apostlenes gjerninger 7: 2 og 13: 16.) En bruker andre uttrykk når en henvender seg til sin ektefelle eller en nær venn. Selv om vi ikke skal bruke et altfor formelt språk når vi er på podiet, bør vi vise den rette respekt.

Visse faktorer kan imidlertid få en taler til å virke unødig stiv eller formell. En av disse er setningsbygningen. Det oppstår et problem når en taler prøver å gjenta formuleringer nøyaktig slik de står på trykk. Det skrevne ord er som regel ganske forskjellig fra det talte ord. Sant nok bruker vi vanligvis trykt materiale når vi foretar undersøkelser som ledd i forberedelsene til en tale. Det kan være at en trykt disposisjon danner grunnlaget for talen. Men hvis du uttrykker tankene akkurat slik de står på trykk, eller leser dem rett opp fra disposisjonen når du holder talen, er det lite sannsynlig at du har en konverserende stil. For å være konverserende må du uttrykke tankene med dine egne ord og unngå en komplisert setningsbygning.

En annen faktor er variasjoner i tempo. Stiv og formell tale kjennetegnes gjerne av at ordene kommer i en unaturlig jevn strøm. I vanlige samtaler er det forandringer i tempo og stadige pauser av varierende lengde.

Når du taler til en stor forsamling, bør du selvsagt kombinere en konverserende framføring med økt styrke, intensitet og begeistring, så du kan holde på tilhørernes oppmerksomhet.

For å kunne ha en konverserende stil som passer i felttjenesten, må du gjøre det til en vane å bruke et godt språk hver dag. Det betyr ikke at du må ha høy utdannelse. Men det er en fordel å utvikle språkvaner som får andre til å lytte med respekt til det du sier. Med dette i tankene kan du vurdere om du trenger å arbeide med de følgende punktene i dagligtalen.

1.  Unngå uttrykk som strider mot god grammatikk, eller som kan få andre til å forbinde deg med personer som lever på en måte som krenker gudgitte normer. I overensstemmelse med veiledningen i Kolosserne 3: 8 må du sky et rått og vulgært språk. På den annen side er det ikke noe i veien for å bruke ord og uttrykk fra hverdagsspråket. Slike ord og uttrykk er uformelle, men de føyer seg etter godtatte språknormer.

2.  Unngå å bruke de samme ordene og vendingene hver eneste gang du skal uttrykke en tanke. Lær deg å bruke ord som tydelig får fram hva du mener.

3.  Unngå formålsløse gjentagelser ved først å tenke igjennom hva du ønsker å si, og deretter begynne å snakke.

4.  Unngå å gjøre gode tanker uklare ved å bruke for mange ord. Gjør det til en vane å uttrykke tydelig i en enkel setning det punktet som bør huskes.

5.  Snakk på en måte som vitner om respekt for andre.