ANKLAGE

Beskyldning eller tiltale. Den anklagede blir ofte krevd til regnskap for en lovovertredelse.

Et hebraisk ord som oversettes med «anklage» (sitnạh), kommer fra roten satạn, som betyr «å stå imot». (Esr 4: 6; jf. Sak 3: 1.) Det vanligste greske ordet for «å anklage» er kategorẹo, som innebærer tanken om å «tale imot» noen, oftest i juridisk eller rettslig forstand. (Mr 3: 2; Lu 6: 7) Det greske ordet diabạllo, som i Lukas 16: 1 er gjengitt med ’å anklage’, kan også oversettes med ’å baktale’ (Int). Det er beslektet med diạbolos (baktaler), som ordet «djevel» kommer fra.

Det greske ordet som i Lukas 3: 14 er oversatt med ’å rette falske anklager mot’ (sykofantẹo), er i Lukas 19: 8 gjengitt med ’å presse ved falske anklager’. Det betyr bokstavelig «å ta ved fikenvisning». Det finnes flere forklaringer på dette ordets opprinnelse. En av dem går ut på at det i det gamle Aten var forbudt å eksportere fikener fra provinsen. En som anklaget andre for å forsøke å eksportere fikener, ble kalt en «fikenviser (fikenangiver)». Dette ordet kom til å betegne en ondskapsfull angiver, en som anklaget andre for å oppnå personlige fordeler, en falsk anklager, en pengeutpresser.

Det kunne forekomme at en som var fullstendig uskyldig og uklanderlig, ble falskelig anklaget for en overtredelse og krevd til regnskap. Under den hebraiske lov var alle i nasjonen forpliktet til å angi overtredere, men samtidig beskyttet loven de anklagede. Noen eksempler fra Moseloven kan illustrere disse prinsippene. Hvis en person hadde kjennskap til en forbrytelse, skulle han framføre anklagen for de rette myndighetspersoner. (3Mo 5: 1; 24: 11–14) De skulle på sin side «undersøke og etterforske og granske nøye» for å finne ut om det var noe grunnlag for anklagen, før de idømte den anklagede en straff. (5Mo 13: 12–14) En som var vitne til en forbrytelse, måtte ikke skjule noe eller unnlate å framføre en anklage mot en overtreder, ikke engang om vedkommende var en nær slektning, for eksempel en bror, en sønn, en datter eller en ektefelle. (5Mo 13: 6–8; 21: 18–20; Sak 13: 3) Det var nødvendig med to eller tre vitners utsagn; en enkelt anklagers ord var ikke nok. – 4Mo 35: 30; 5Mo 17: 6; 19: 15; Joh 8: 17; He 10: 28.

Moseloven gav også den anklagede rett til å møte sin anklager i en rettssak, slik at det kunne bli avgjort om anklagene var sanne. (5Mo 19: 16–19; 25: 1) Et klassisk eksempel på dette er de to prostituerte kvinnene som henvendte seg til den vise kong Salomo for å få ham til å avgjøre hvem av dem som var mor til det barnet de hadde med seg. – 1Kg 3: 16–27.

Romerretten krevde på lignende måte at anklagere møtte fram i retten. Da Paulus, som var romersk borger, stod anklaget for stattholderne Feliks og Festus, fikk derfor de som anklaget ham, også ordre om å møte fram. (Apg 22: 30; 23: 30, 35; 24: 2, 8, 13, 19; 25: 5, 11, 16, 18) Da Paulus trådte fram for keiseren i Roma, skjedde det imidlertid som følge av hans egen anke; det han ønsket, var å bli frifunnet, ikke å anklage sin egen nasjon. (Apg 28: 19) Det var ikke Paulus, og heller ikke Jesus, men Moses, som ved sin livsførsel og ved det han skrev, anklaget den jødiske nasjon for overtredelser. – Joh 5: 45.

Tre hebreere ble anklaget for ikke å tilbe Nebukadnesars billedstøtte av gull og ble derfor kastet i ildovnen. Anklagen var sann, men basert på en urett lov. Hebreerne hadde derfor ikke gjort noe galt, og da de rettet en appell til den himmelske høyesterett, ble de frikjent av Jehova. (Da 3: 8–25) Også Daniel ble reddet fra døden, og anklagerne, som stod bak komplottet mot ham, ble kastet for løvene. (Da 6: 24) Uttrykket «rette en anklage mot» i disse to beretningene er en oversettelse av et arameisk uttrykk som bokstavelig betyr «spise stykkene [av kjøtt revet av kroppen]», og det kan også gjengis med «baktale». (Da 3: 8; 6: 24, NW, fotnoter) De som var imot at templet i Jerusalem ble gjenoppbygd, skrev et brev hvor de anklaget bygningsarbeiderne for å overtre loven, og på grunn av disse falske anklagene ble arbeidet forbudt. Senere ble det imidlertid vist at forbudet var lovstridig. (Esr 4: 6 til 6: 12) På lignende måte søkte religiøse ledere etter anledninger til å anklage Jesus for å bryte loven. (Mt 12: 10; Lu 6: 7) Til slutt lyktes det dem å få den uskyldige og rettferdige Jesus arrestert, og under rettssaken rettet de med stor heftighet den ene falske anklagen etter den andre mot ham. (Mt 27: 12; Mr 15: 3; Lu 23: 2, 10; Joh 18: 29) Disse eksemplene viser hvor alvorlig det er å anklage andre på falskt grunnlag, særlig hvis de som gjør det, innehar en ansvarsfull stilling. – Lu 3: 14; 19: 8.

Tilsynsmenn og menighetstjenere i den kristne menighet må ikke bare avholde seg fra å avlegge falskt vitnesbyrd mot andre, men de må også selv være fri for anklage. (1Ti 3: 10; Tit 1: 6) Hvis det rettes anklager mot en eldste, må de derfor bekreftes av to eller tre vitner. (Mt 18: 16; 2Kt 13: 1; 1Ti 5: 19) Alle i menigheten må være fri for anklage (1Kt 1: 8; Kol 1: 22), men det betyr ikke at det aldri vil bli rettet falske anklager mot dens medlemmer, for den store motstander, Satan Djevelen, er «våre brødres anklager . . . som anklager dem dag og natt framfor vår Gud». – Åp 12: 10.