BENAJA

(Benạja) [Jehova har bygd].

1. Sønn av en levittisk overprest som het Jehojada, og far til minst to sønner, Ammisabad og Jehojada. (1Kr 27: 5, 6, 34) Benaja var en veldig kriger som viste stort mot; «han var mer fremtredende enn de tretti» «veldige mennene» i Davids hær, men «nådde . . . ikke samme rang som de tre». – 2Sa 23: 20–23.

Benaja viste sin tapperhet på tre spesielle måter: ved at han slo i hjel to av Moabs mektige helter, ved at han fryktløst steg ned i en cisterne og slo i hjel en løve, og ved at han, mot alle odds, drepte en egyptisk kjempe med hans eget spyd. (1Kr 11: 22–24) Kong David satte denne modige mannen over livvakten sin. (1Kr 11: 24, 25) Keretittene og peletittene, som stod under Benajas ledelse, forble lojale mot kongen under Absaloms og Adonjas opprør. (2Sa 8: 18; 15: 18; 20: 23; 1Kg 1: 8, 10, 26; 1Kr 18: 17) Benaja ble dessuten utnevnt til å lede den tredje av de tolv hæravdelingene på 24 000 mann som gjorde tjeneste hver sin måned. (1Kr 27: 5, 6) Da David var blitt gammel, hjalp Benaja og keretittene og peletittene til under kroningen av Salomo. (1Kg 1: 32–40) Senere, mens Salomo var konge, var det Benaja som fikk i oppdrag å fullbyrde dødsdommene over Adonja, Joab og Sjime’i, og Salomo satte ham dessuten over hæren. – 1Kg 2: 24, 25, 28–46; 4: 4.

2. En av Davids «veldige menn»; satt over den hæravdelingen som tjenestegjorde i den ellevte måneden; en piratonitt av Efraims stamme. – 2Sa 23: 30; 1Kr 11: 31; 27: 14.

3. En levittisk musiker som spilte på strengeinstrument mens han ledsaget paktens ark da denne ble ført til Jerusalem og plassert i det teltet som David hadde reist for den. – 1Kr 15: 18, 20; 16: 1, 5.

4. En prest i Davids regjeringstid som spilte på trompet mens Arken ble ført til Jerusalem. – 1Kr 15: 24; 16: 6.

5. En levitt; etterkommer av Asaf. – 2Kr 20: 14.

6. En simeonitt som kan ha levd på kong Hiskias tid. – 1Kr 4: 24, 36–43.

7. En levitt som Hiskia utnevnte til å være med på å ta hånd om de rundhåndete bidragene til Jehovas hus. – 2Kr 31: 12, 13.

8. Far til Pelatja, en av de onde fyrstene som Esekiel så i et syn. – Ese 11: 1, 13.

9, 10, 11, 12. Fire menn som på Esras oppfordring sendte fra seg sine fremmede hustruer og deres sønner. Den ene var etterkommer av Parosj, den andre av Pahat-Moab, den tredje av Bani og den fjerde av Nebo. – Esr 10: 25, 30, 34, 35, 43, 44.