DJEVELEN

Ordet «djevel» kommer fra det greske ordet diạbolos, som betyr «baktaler». (Jf. Lu 16: 1, hvor det beslektede verbet diabạllo er gjengitt med ’å anklage’.) Satan har fått det beskrivende navnet Djevelen fordi han er den som i størst grad har baktalt Gud og rettet falske anklager mot ham, hans gode ord og hans hellige navn. – Se SATAN.

Opp gjennom århundrene har Djevelen vist at han er både Guds og menneskers fremste motstander. Han diskuterte med Mikael om Moses’ legeme (Jud 9), har vist at han har makt til å fange andre i en snare (1Ti 3: 7; 2Ti 2: 26), har brukt mennesker, deriblant falske religiøse ledere, Judas Iskariot og Bar-Jesus, som sine barn (Joh 8: 44; 13: 2; Apg 13: 6, 10), har undertrykt folk så legene ikke har kunnet helbrede dem (Apg 10: 38), har fått rettferdige mennesker kastet i fengsel (Åp 2: 10), og har til og med midler til å volde en for tidlig død (He 2: 14). De kristne blir derfor formant til ikke å gi plass for denne baktaler av Gud ved å forbli i en opphisset sinnstilstand. «Vær fornuftige, vær årvåkne,» advarer Peter. «Deres motstander, Djevelen, går omkring som en brølende løve og søker å sluke noen.» – 1Pe 5: 8.

I noen tilfeller hvor ordet diạbolos forekommer i grunnteksten til De kristne greske skrifter, sikter det ikke til Satan, og slike steder er det i Ny verden-oversettelsen korrekt gjengitt med «baktaler». For eksempel siktet Jesus til Judas da han sa til de tolv: «En av dere [er] en baktaler.» (Joh 6: 70) Kvinner i menigheten ble rådd til ikke å være baktalende. (1Ti 3: 11; Tit 2: 3) Noe av det som skulle kjennetegne «de siste dager», var at ’menneskene skulle være baktalere’. – 2Ti 3: 1–5.

Jehovas lov til israelittene forbød dem å baktale hverandre. (3Mo 19: 16) Hele ånden i Bibelen er imot et slikt misbruk av tungen. – 2Sa 19: 27; Sl 15: 3; 101: 5; Ord 11: 13; 20: 19; 30: 10; Jer 6: 28; 9: 4.