EDER

(Ẹder).

1. En etterkommer av Beria av Benjamins stamme; han bodde i Jerusalem. – 1Kr 8: 1, 15, 16, 28.

2. En etterkommer av Musji i levitten Meraris slekt som fikk et bestemt tjenesteoppdrag på Davids tid. – 1Kr 23: 21, 23–25; 24: 30.

3. En by i det sørlige Juda. (Jos 15: 21) Ettersom de hebraiske konsonantene i navnet Eder er de samme som i Arad, bare med de to siste byttet om, og ettersom Septuaginta (Codex Vaticanus [ms. 1209]) har «Ara», ikke «Eder», i dette skriftstedet, mener de fleste kommentatorer at Eder er identisk med Arad (Tel Arad), som ligger 28 km øst for Be’er-Sjeba.

4. [hjord] Et tårn som Jakob (Israel) slo opp sitt telt i nærheten av en stund etter at Rakel var død. Det stod tydeligvis et sted mellom Betlehem og Hebron, men den nøyaktige beliggenheten er ikke kjent. Navnet Eder tyder på at tårnet gav hyrdene ly og tjente som et vakttårn som de kunne overvåke hjordene fra. (1Mo 35: 19, 21, 27) Det var mens Jakob teltet her, at hans sønn Ruben ’vanhelliget hans leie’ ved å ha omgang med hans medhustru Bilha. – 1Mo 35: 22; 49: 3, 4.

Det samme hebraiske uttrykket som her er oversatt med «Eder-tårnet» (mighdal-ʽẹdher), blir i Mika 4: 8 oversatt med «hjordens tårn». Dette kan være en hentydning til det stedet hvor Jakob slo opp sitt telt, og det brukes i forbindelse med gjenreisningen av Jehovas ’haltende’ folk. (Mi 4: 7) Når «Sion» var blitt gjenreist, skulle Jehovas folk bli passet på omtrent som fra et utkikkstårn og derved bli beskyttet mot ytterligere fare. Denne illustrasjonen harmonerer med andre sammenligninger i Mikas profeti; Mika omtaler Messias som en som skulle «være hyrde» (Mi 5: 2–4), og Jehovas folk som «[Guds] arvs hjord». – Mi 7: 14.