SMIGER

Overdreven ros som blir framført for å innynde seg hos noen, og som ikke er oppriktig ment; smisking; en falsk og utspekulert form for forherligelse av andre. Når noen smigrer en annen, er hensikten gjerne å tilfredsstille den andres egenkjærlighet eller forfengelighet, noe som er til skade for vedkommende. Den som smigrer, har som motiv å oppnå gunst eller materielle fordeler, å sette den andre i takknemlighetsgjeld eller å vinne ære eller anerkjennelse fra ham. Formålet kan også være å lokke den andre i en felle. (Ord 29: 5) Det å benytte seg av smiger er ikke i samsvar med visdommen ovenfra. Smiger er av denne verden og er forbundet med selviskhet, partiskhet og hykleri. (Jak 3: 17) Gud har ikke behag i falskhet, løgn, smisking, forherligelse av mennesker og det at noen spiller på andres forfengelighet. – 2Kt 1: 12; Ga 1: 10; Ef 4: 25; Kol 3: 9; Åp 21: 8.

Paulus peker på motsetningen mellom kristen atferd og smiger i 1. Tessaloniker 2: 3–6: «For den formaning vi gir, kommer ikke fra villfarelse eller fra urenhet eller med svik, men liksom vi er blitt prøvd av Gud og funnet skikket til å bli betrodd det gode budskap, så taler vi, ikke for å behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter. Vi har jo aldri kommet med smigrende tale (slik som dere vet) og heller ikke med et skalkeskjul for begjærlighet; Gud er vitne! Vi har heller ikke søkt ære av mennesker, nei verken av dere eller av andre, selv om vi som Kristi apostler kunne ha vært en dyr byrde.»

Det kan kanskje fortone seg som om det lønner seg å benytte seg av smiger, men Bibelen sier: «Den som irettesetter et menneske, finner siden mer velvilje enn den som smigrer med sin tunge.» (Ord 28: 23) Når noen benytter seg av smiger for å oppnå fordeler framfor en annen, er dette det motsatte av kjærlighet. En som hater, tyr kanskje til smiger, men hans bedrag vil til slutt slå tilbake på ham selv, som en stein som er rullet bort, men som så ruller tilbake mot ham. – Ord 26: 24–28.

En som smigrer, bruker glatte ord for å forlede sitt offer. Flere uttrykk som har med smiger å gjøre, for eksempel «smigre», «glatt tunge», «glatt(e) leppe(r)», «glatte ord», «glatt tale» og «tvetydig» (Sl 5: 9; 12: 2, 3; Ord 7: 21; Da 11: 32, 34, NW, fotn.; Ese 12: 24, NW, fotn.), er oversatt fra det hebraiske rotordet chalạq eller ord (eller ordkombinasjoner) som har tilknytning til dette. Av alle de skriftstedene det er henvist til her, framgår det at de som talte glatte ord, hadde dårlige motiver.

Hvor alvorlige følger det kan få å ta imot smiger og lovprisning fra andre mennesker, framgår av det som skjedde med Herodes Agrippa I da folket smigret ham med at han talte med «en guds røst». Fordi han godtok smigeren og ikke gav Gud æren, ble han slått av Guds engel så han døde. (Apg 12: 21–23) Barnabas og Paulus var derimot snare til å forhindre at en folkemengde dyrket dem som guder. (Apg 14: 11–15) Og da en jødisk styresmann forsøkte å smigre Jesus Kristus ved å smykke ham med tittelen «Gode Lærer», ble han straks irettesatt av Jesus, som sa: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, Gud.» – Lu 18: 18, 19; jf. Job 32: 21, 22.