PANNE

Ansiktspartiet over øynene. Et av de hebraiske ordene som er gjengitt med ’panne’ (5Mo 14: 1), og det greske ordet for «panne» (mẹtopon) betyr bokstavelig «mellom øynene». Ettersom pannen er lett synlig, ble slaver i oldtiden merket i pannen for at alle skulle se hvilken herre de tilhørte. Tilbedere av enkelte hedenske guder ble også merket i pannen. Selv i dag følger noen den skikk å sette religiøse merker i pannen, slik at alle kan se hvilken religion de bekjenner seg til.

Et merke i pannen. I tråd med dette bruker Bibelen det å bære et merke i pannen i overført betydning for å betegne at noen er en slave av den sanne Gud eller av en annen. I Åpenbaringen 7: 2–4 tales det om at engler besegler de 144 000 på deres panner. (Se SEGL, FORSEGLE.) I et annet syn i Åpenbaringen blir de 144 000 framstilt med Jesu Kristi, Lammets, navn og hans Fars navn på sine panner. I og med at de utgjør Lammets brud, er det svært passende at de antar hans navn. (Åp 14: 1; 22: 3, 4) Ettersom det hebraiske språk er nevnt to ganger i Åpenbaringsboken (9: 11; 16: 16), og ettersom apostelen Johannes var hebreer, kan det ha vært det hellige tetragrammet som stod skrevet på pannene til de 144 000 og identifiserte dem som Jehovas tjenere og vitner.

Som det framgår av Esekiel 9: 3–6, blir en gruppe mennesker som «sukker og stønner over alle de vederstyggeligheter som blir gjort», merket i pannen for at de skal unngå å bli tilintetgjort av de styrker som skal fullbyrde Guds dom. Denne merkingen blir ikke utført av engler, og heller ikke med et «segl», men av en mann som har «en sekretærs blekkhorn». Det at disse menneskene blir ’merket i pannen’, viser at de er Jehovas slaver, og at de tilber Jehova. Dette er noe deres handlinger og deres personlighet tydelig vitner om – like tydelig som om det stod skrevet på pannen deres.

Ifølge beskrivelsen i Åpenbaringen 13: 16, 17 blir mennesker brennemerket som slaver for det politiske ’villdyret’ (se DYR, SYMBOLSKE [Det sjuhodete villdyret som stiger opp av havet]), idet disse får, eller blir tvunget til å ta imot, et symbolsk merke på pannen eller på den høyre hånden. De som får dette merket, viser dermed at de er imot Gud, og de vil komme til å drikke av et beger med hans vrede i ufortynnet form. – Åp 14: 9–11; se MERKE.

Israels øversteprest. På forsiden av den turbanen øverstepresten bar, over pannen hans, satt det en gullplate, «det hellige innvielsestegnet», hvor ordene «Hellighet hører Jehova til» var inngravert «med seglgraveringer». (2Mo 28: 36–38; 39: 30) Ettersom øverstepresten var den som i første rekke representerte Israel når det gjaldt tilbedelsen av Jehova, måtte han hele tiden sørge for at hans embete forble hellig. Innskriften minnet også israelittene om at de alltid måtte være hellige i sin tjeneste for Jehova. Videre pekte den fram til den store Øversteprest, Jesus Kristus, og til det at han av Jehova skulle være innviet til sin prestetjeneste, som verner om Jehovas hellighet. – He 7: 26.

Babylon den store. Den symbolske store skjøgen har derimot navnet «Babylon den store» på pannen. Det gamle Babylon stod i lang tid for det som var vanhellig og i opposisjon til Gud. – Åp 17: 1–6; se BABYLON DEN STORE.

Andre anvendelser av begrepet. Ordet «panne» blir også brukt billedlig i Jesaja 48: 4, hvor Jehova erklærer at israelittenes panne er kobber, øyensynlig på grunn av deres alvorlige opprørskhet og stahet. I Jeremia 3: 3 blir det troløse Jerusalems frekke og skamløse frafall billedlig beskrevet som «pannen til en hustru som driver prostitusjon». Og ifølge Esekiel 3: 7–9 sa Gud til Esekiel, som profeterte for et folk som hadde «harde panner» og «harde hjerter», at han hadde gjort profetens panne «som en diamant», idet han hadde gitt ham den besluttsomhet og handlekraft og det mot som var nødvendig for at han skulle kunne framholde Guds budskap for dem.

Da kong Ussia hovmodig og i strid med Loven påtok seg en prests oppgave og forsøkte å brenne røkelse på røkelsesalteret i Jehovas tempel, ble hans synd og Jehovas dom straks åpenbar idet det brøt ut spedalskhet på pannen hans. – 2Kr 26: 16, 19, 20.