HEBRON

(Hẹbron).

1. Sønnesønn av Levi og sønn av Kehat; stamfar til «Hebrons sønner», eller hebronittene. – 2Mo 6: 16, 18; 4Mo 3: 19, 27; 26: 58; 1Kr 6: 2, 18; 15: 4, 9; 23: 12, 19; 26: 30–32.

2. Sønn av Maresja og far til Korah, Tappuah, Rekem og Sjema; en etterkommer av Kaleb av Juda stamme. – 1Kr 2: 42, 43.

3. [sted for partnerskap (fellesskap)] En gammel by i Judas fjellområde som var blitt bygd sju år før Soan i Egypt. (4Mo 13: 22) Hebron ligger 30 km sørsørvest for Jerusalem, i en høyde av vel 900 m over havet. Den utmerker seg ved å være en av de eldste byene i Midtøsten som fremdeles er bebodd. Byens gamle navn var Kirjat-Arba (Arbas by), et navn den tydeligvis hadde etter sin grunnlegger, anakitten Arba. (1Mo 23: 2; Jos 14: 15) Byen og åssidene utenfor den har lenge vært kjent for sine vingårder og sine frukthager med granatepler, fikener, oliven, aprikoser, epler og nøtter. Landskapet omkring Hebron er grønt og frodig på grunn av de mange vannkildene og brønnene som finnes der.

Hebron var ett av de stedene hvor patriarkene Abraham, Isak og Jakob bodde som utlendinger. (1Mo 13: 18; 35: 27; 37: 13, 14) Sara døde der og ble begravet i en hule i Makpela, et sted i nærheten. Abraham kjøpte denne hulen og marken den lå på, av hetitten Efron, og den ble et familiegravsted hvor også Abraham, Isak, Rebekka, Lea og Jakob ble begravet. – 1Mo 23: 2–20; 49: 29–33; 50: 13.

Da Moses sendte de tolv speiderne inn i det lovte land, bodde Anaks storvokste etterkommere i Hebron. (4Mo 13: 22, 28, 33) Omkring 40 år senere gikk Hoham, kongen i Hebron, sammen med fire andre konger til angrep mot Gibeon, en by som hadde sluttet fred med Josva. Israelittene trådte støttende til da gibeonittene bad om det, og med Jehovas hjelp slo de hærene til de fem kongene som hadde gått mot Gibeon. De fem kongene, som hadde gjemt seg i en hule, ble etterpå henrettet, og deres døde kropper ble hengt opp på pæler og ble hengende til kvelden. – Jos 10: 1–27.

Da Israels erobringstokt i det sørlige Kanaan fortsatte, ble innbyggerne i Hebron og deres konge (som må ha vært Hohams etterfølger) viet til tilintetgjørelse. (Jos 10: 36, 37) Men selv om israelittene under Josvas ledelse knuste kanaaneernes makt, later det til at de ikke straks opprettet garnisoner for å holde på de områdene de hadde erobret. Det ser ut til at anakittene etablerte seg på nytt i Hebron mens israelittene kriget videre andre steder, slik at Kaleb (eller «Judas sønner» under Kalebs ledelse) en tid senere måtte ta byen fra dem med makt. (Jos 11: 21–23; 14: 12–15; 15: 13, 14; Dom 1: 10) Hebron ble fra først av tildelt Kaleb, som tilhørte Juda stamme, og fikk senere en hellig status som tilfluktsby. Den tjente også som presteby. Men «byens [Hebrons] mark» og dens bosetninger var Kalebs arv og eiendom. – Jos 14: 13, 14; 20: 7; 21: 9–13.

Det var i Hebron Judas menn omkring 400 år senere salvet David til konge. Han hersket derfra i sju og et halvt år, og i løpet av den tiden fikk han seks sønner: Amnon, Kilab (Daniel), Absalom, Adonja, Sjefatja og Jitream. (2Sa 2: 1–4, 11; 3: 2–5; 1Kr 3: 1–4) Innbyggerne i Hebron hadde tydeligvis hjulpet David tidligere, da han var lyst fredløs av kong Saul. (1Sa 30: 26, 31) Mot slutten av den tiden da David hersket fra Hebron, gikk Abner over til David. Abner hadde tidligere vært den fremste til å støtte Sauls sønn Isjbosjets rivaliserende kongedømme. (2Sa 2: 8, 9) Da Joab kom tilbake fra et streiftog og fikk høre at David hadde sendt Abner av sted i fred, beordret han sine sendebud til å hente Abner, som han så egenhendig drepte der i Hebron, hvor Abner deretter ble begravet. (2Sa 3: 12–27, 32) Rekab og Ba’anah drepte senere Isjbosjet og tok hodet hans med seg til David i Hebron og ventet å få en belønning, men han lot dem henrette for deres onde gjerning. (2Sa 4: 5–12) Deretter ble David salvet til konge over hele Israel, og han gjorde Jerusalem til sin hovedstad i stedet for Hebron. – 2Sa 5: 1–9.

Noen år senere vendte Davids sønn Absalom tilbake til Hebron. Der innledet han sitt feilslåtte forsøk på å tilrive seg kongemakten fra sin far. (2Sa 15: 7–10) Når Absalom valgte Hebron som utgangspunkt for sin kampanje med sikte på tronen, skyldtes det sannsynligvis byens historiske betydning som Judas tidligere hovedstad og dessuten den omstendighet at den var hans fødeby. Davids sønnesønn, kong Rehabeam, drev senere stor byggevirksomhet i Hebron. (2Kr 11: 5–10) Etter at babylonerne hadde lagt Juda øde, og etter at jødene deretter hadde kommet tilbake fra landflyktigheten, var det noen av de hjemkomne som bosatte seg i Hebron (Kirjat-Arba). – Ne 11: 25.