RØKELSE

En blanding av forskjellige typer aromatisk harpiks og balsam som brenner langsomt mens den avgir en behagelig duft. De hebraiske ordene qetọreth og qetorạh er avledet av roten qatạr, som betyr «frambringe offerrøyk». Ordet for røkelse i De kristne greske skrifter er thymịama.

Den hellige røkelsen som skulle brukes i tabernaklet i ødemarken, ble framstilt av kostbare velluktende stoffer som folket hadde gitt som bidrag. (2Mo 25: 1, 2, 6; 35: 4, 5, 8, 27–29) Da Jehova gav Moses oppskriften på denne blandingen, sa han: «Ta deg velluktende stoffer: staktedråper og røkelsesonyks og velluktende galbanum og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Og du skal lage en røkelse av det, en krydderblanding, en salvelagers arbeid, saltet, ren, hellig. Og du skal støte noe av det til fint pulver og legge noe av det foran Vitnesbyrdet i møteteltet, hvor jeg skal gi meg til kjenne for deg. Det skal være høyhellig for dere.» For å innprente overfor dem at denne røkelsen var hellig og helt spesiell, tilføyde han så: «Den som lager noe som er maken til den, for å nyte duften av den, skal avskjæres fra sitt folk.» – 2Mo 30: 34–38; 37: 29.

På et senere tidspunkt føyde rabbinerne til andre ingredienser i tempelrøkelsen. Josefus forteller at røkelsen bestod av 13 velluktende stoffer. (Den jødiske krig, København 1997, 5. bok, kap. 5, pkt. 5 [s. 312]) Ifølge Maimonides hadde man blant annet tilføyd rav, kassia, kanel, myrra, safran og nardus.

I tabernaklet stod det et ’røkelsesalter’ i den vestlige enden av Det hellige, foran det forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste. (2Mo 30: 1; 37: 25; 40: 5, 26, 27) Det stod et lignende røkelsesalter i Salomos tempel. (1Kr 28: 18; 2Kr 2: 4) På disse altrene ble det brent hellig røkelse hver morgen og hver kveld. (2Mo 30: 7, 8; 2Kr 13: 11) Én gang i året, på soningsdagen, ble brennende kull fra dette alteret lagt i et røkelseskar, eller fyrfat, og dette karet og to håndfuller med røkelse ble båret inn i Det aller helligste, hvor røkelsen ble brent foran soningslokket, eller nådestolen, lokket på Vitnesbyrdets ark. – 3Mo 16: 12, 13.

Øverstepresten Aron var den første som ofret røkelse på alteret. (2Mo 30: 7) Ansvaret for å føre tilsyn med røkelsen og forskjellige andre ting i tabernaklet ble imidlertid gitt til hans sønn Eleasar. (4Mo 4: 16) Det ser ut til at det ikke bare var øverstepresten som kunne brenne røkelse (bortsett fra på soningsdagen), ettersom det blir fortalt at underpresten Sakarja (døperen Johannes’ far) ofret røkelse i templet. (Lu 1: 8–11) Kort tid etter at tjenesten i tabernaklet hadde trådt i funksjon, ble to av Arons sønner, Nadab og Abihu, drept av Jehova fordi de prøvde å ofre røkelse med «ulovlig ild». (3Mo 10: 1, 2; jf. 2Mo 30: 9; se ABIHU.) Senere gjorde Korah og 250 andre, som alle var levitter, men ikke tilhørte presteslekten, opprør mot det aronittiske prestedømme. Moses prøvde dem ved å befale at de skulle ta hvert sitt fyrfat og brenne røkelse ved inngangen til tabernaklet, slik at Jehova kunne vise om han anerkjente dem som sine prester. De ble alle drept mens de stod med fyrfatene i hendene og frambar røkelsen. (4Mo 16: 6, 7, 16–18, 35–40) Senere ble kong Ussia slått med spedalskhet da han formastet seg til å brenne røkelse i templet. – 2Kr 26: 16–21.

Med tiden forsømte Israels nasjon den foreskrevne tilbedelsen av Jehova i den grad at de stengte templet og begynte å brenne røkelse på andre altere. (2Kr 29: 7; 30: 14) Noe som var enda verre, var at de brente røkelse for andre guder, som de prostituerte seg foran, og de vanhelliget også på andre måter den hellige røkelsen, noe som alt sammen var vederstyggelig i Jehovas øyne. – Ese 8: 10, 11; 16: 17, 18; 23: 36, 41; Jes 1: 13.

Betydning. Lovpakten hadde en skygge av større goder som skulle komme (He 10: 1), og det ser ut til at brenningen av røkelse under denne ordningen var et bilde på Guds trofaste tjeneres antagelige bønner. Salmisten sa til Jehova: «Måtte min bønn beredes som røkelse framfor deg.» (Sl 141: 2) Og i Åpenbaringen, en bok preget av symbolsk språk, blir det sagt om dem som befinner seg omkring Guds himmelske trone, at de «hadde . . . gullskåler som var fulle av røkelse, og røkelsen betyr de helliges bønner». «Det ble gitt ham [en engel] en stor mengde røkelse for at han skulle ofre den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som var foran tronen.» (Åp 5: 8; 8: 3, 4) I flere henseender var brenning av røkelse et passende symbol på de bønnene som de hellige ’frambærer’ (He 5: 7) natt og dag (1Te 3: 10), og som er til behag for Jehova. – Ord 15: 8.

Bruk av røkelse vil naturligvis ikke få Gud til å bønnhøre dem som utøver falsk tilbedelse. (Ord 28: 9; Mr 12: 40) Rettferdiges bønner har på den annen side stor virkning. (Jak 5: 16) Aron grep i overensstemmelse med dette inn da en plage fra Gud brøt ut blant israelittene. Straks «la han røkelsen på og begynte å gjøre soning for folket». – 4Mo 16: 46–48.

Ikke brukt av de kristne. I visse religioner i kristenheten og i buddhistiske templer brenner man røkelse den dag i dag, men det finnes ikke noe grunnlag i Bibelen for at de kristne skal bruke røkelse i tilbedelsen. Røkelseskar er ikke nevnt blant inventaret i kirkene i de første 400 årene etter vår tidsregning, og først på Gregor den stores tid (siste halvdel av 500-tallet) dukker det opp klare vitnesbyrd om at det ble brent røkelse i forbindelse med gudstjenestene. Bruken av røkelse i tilbedelsen av Gud opphørte utvilsomt i og med at Kristus kom og lovpakten med dens bestemmelser ble naglet til torturpælen (Kol 2: 14), især etter at templet og det aronittiske presteskap var fjernet for godt. Den kristne menighet fikk ingen bemyndigelse til å bruke røkelse, og i likhet med jødene brente aldri de første kristne røkelse privat i religiøs sammenheng.

De første kristne nektet dessuten å brenne røkelse til ære for keiseren, selv om dette standpunktet kunne koste dem livet. Som Daniel P. Mannix skriver: «Det var svært få av de kristne som fornektet sin tro, enda det var anbrakt et alter som det brant en ild på, på selve arenaen for å gjøre det lettere for dem. Det eneste en fange trengte å gjøre, var å strø litt røkelse på ilden. Han fikk da et skriftlig bevis for at han hadde ofret, og ble sluppet fri. Det ble også nøye forklart for ham at han ikke tilbad keiseren, men bare erkjente at keiseren som overhode for den romerske stat var guddommelig. Likevel var det nesten ingen kristne som benyttet seg av denne anledningen til å unnslippe.» – Those About to Die, 1958, s. 137.

Tertullian (100- og 200-tallet) skriver at de kristne ikke engang ville drive handel med røkelse. («Om avgudsdyrkelse», kap. XI) Det forholder seg helt annerledes med de kjøpmennene som handler med den symbolske byen Babylon den store og selger røkelse til den. – Åp 18: 11, 13.