MANNA

Israelittenes hovednæringsmiddel under deres 40 år lange vandring i ødemarken. (2Mo 16: 35) Jehova gav dem manna første gang i Sin-ødemarken i andre halvdel av den andre måneden etter utgangen av Egypt, i 1513 f.v.t. (2Mo 16: 1–4) De hadde manna som fødemiddel inntil de gikk inn i Kanaan i 1473 f.v.t. og kunne begynne å spise av det lovte lands grøde. – Jos 5: 10–12.

Mannaen kom til syne på bakken når morgenduggen fordampet; «på ødemarkens overflate var det noe fint fnuggaktig, fint som rimfrost på jorden». Da israelittene så manna for første gang, sa de: «Hva er det?», eller ordrett: «Man huʼ?» (2Mo 16: 13–15; 4Mo 11: 9) Dette er sannsynligvis opprinnelsen til navnet, for israelittene begynte selv å kalle dette næringsmidlet «manna». – 2Mo 16: 31.

Beskrivelse. Mannaen var ’hvit som korianderfrø’, og «dens utseende var som utseendet til bdelliumharpiks», et vokslignende, gjennomsiktig stoff som danner perlelignende dråper. Smaken kunne sammenlignes med «smaken av en søt oljekake» eller av «flate kaker med honning». Etter at mannaen var blitt malt på en håndkvern eller støtt i en morter, ble den kokt eller formet til kaker og bakt. – 2Mo 16: 23, 31; 4Mo 11: 7, 8.

Man kjenner ikke i dag til noe naturlig forekommende stoff som passer til alle trekk ved Bibelens beskrivelse av mannaen, så man har ikke grunnlag for å identifisere den med noe kjent produkt. Dette skyldes naturligvis i første rekke det at Jehova tilveiebrakte mannaen på mirakuløst vis. Hvorvidt israelittene kunne sanke manna, var ikke avhengig av årstiden eller av at de befant seg på et bestemt sted i ødemarken. Hvis mannaen ble oppbevart natten over, gikk det mark i den, og den begynte å stinke, bortsett fra den ekstra omeren pr. person som skulle sankes den sjette dagen i uken, og som skulle spises på sabbaten. På sabbaten var det ikke mulig å finne noe manna, noe som innskjerpet overfor israelittene at de skulle holde sabbaten. – 2Mo 16: 19–30.

Familieoverhodet sanket manna til hele sin husstand eller ledet dette arbeidet. Ettersom mannaen smeltet «når solen ble het», skyndte han seg utvilsomt å sanke omtrent det hans husstand trengte, og så målte han det opp. Enten han hadde sanket mye eller lite, avhengig av størrelsen på husstanden, viste det seg alltid at det ble en omer (2,2 l) pr. person. (2Mo 16: 16–18) Apostelen Paulus hentydet til dette da han oppmuntret de kristne i Korint til å bruke sin materielle overflod til å avhjelpe den mangel deres brødre led. – 2Kt 8: 13–15.

Hensikt. Jehovas hensikt med å la israelittene sulte en tid i ødemarken for så å gi dem manna var å lære dem «at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hver uttalelse fra Jehovas munn». Jehova gjorde dette ’for å ydmyke dem og for å sette dem på prøve for så å gjøre godt imot dem i deres kommende dager’. (5Mo 8: 3, 16) Da folket ble lei av mannaen og begynte å omtale den som «det foraktelige brødet», straffet Jehova opprørerne ved å sende giftslanger inn blant dem, noe som førte til at mange døde. – 4Mo 21: 5, 6.

Salmisten omtaler manna som «himmelkorn» (Sl 78: 24), som «brød fra himmelen» (Sl 105: 40) og som «mektiges brød» (Sl 78: 25). Det sies om englene at de er «veldige i kraft» (Sl 103: 20), og de kan derfor omtales som ’mektige’. Dette betyr ikke at engler spiser manna, men det kan være at Gud brukte englene til å skaffe mannaen til veie. (Jf. Ga 3: 19.) En annen mulighet er at uttrykket «mektiges brød» ganske enkelt refererer til det at mannaen kom fra himmelen, hvor de ’mektige’ bor.

For at framtidige generasjoner skulle kunne se hvordan mannaen så ut, skulle Aron stille en krukke som inneholdt en omer (2,2 l) med manna, framfor Jehova. Da paktens ark, som var kledd med gull, var ferdig, ble en ’gullkrukke’ med manna plassert i denne hellige kisten. (2Mo 16: 32–34; He 9: 4) Men da Arken omkring 500 år senere ble flyttet fra det teltet som David hadde reist til den, og til det templet Salomo hadde reist, var ikke denne gullkrukken der lenger. (2Sa 6: 17; 1Kg 8: 9; 2Kr 5: 10) Den hadde tjent sin hensikt.

Brukt symbolsk. Selv om mannaen ble tilveiebrakt av Gud (Ne 9: 20), holdt den ikke israelittene i live for bestandig. Jesus Kristus gjorde et poeng av dette og sa så: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen; hvis noen spiser av dette brød, skal han leve evig; og det brød som jeg skal gi, ja, det er mitt kjød for verdens liv.» (Joh 6: 30–33, 48–51, 58) Kristi trofaste disipler høster gagn av denne himmelske mannaen, dette «livets brød». De gjør dette på en billedlig måte ved å vise tro på gjenløsningen i kraft av Jesu kjød og blod, som han frambar som et offer. Ved at de gjør det, får de muligheten til å leve evig, enten i himmelen sammen med Kristus eller i paradiset her på jorden.

Kristus brukte også krukken med manna i symbolsk betydning da han forsikret sine åndssalvede disipler om at de som seirer, vil få av «den skjulte manna», et uforgjengelig middel til livsopphold eller det som et slikt middel resulterer i – i deres tilfelle udødelighet og uforgjengelighet i himmelen. – Åp 2: 17; 1Kt 15: 53.