MESOPOTAMIA

(Mesopotạmia) [fra gr.: (landet) mellom elvene].

Den greske betegnelsen på landområdet mellom elvene Eufrat og Tigris. Den svarer etter alt å dømme til den hebraiske betegnelsen Aram-Naharajim, som har en lignende betydning. (Sl 60: 0) I den greske oversettelsen Septuaginta blir «Aram-Naharajim» vanligvis gjengitt med «Mesopotamia». – Se ARAM nr. 5.

Uttrykket «Mesopotamia» brukes ikke i en fast avgrenset betydning i vår tid, og gjorde det heller ikke i fortiden. I vid forstand betegner det hele området mellom Eufrat og Tigris, fra Persiabukta i sør til de tyrkiske og iranske fjellene i nord. Dette området omfatter også den elvesletten som tilhørte det gamle Babylon, og som strekker seg til omkring 400 km sør for Bagdad. (Se BABYLON nr. 2.) Uttrykket blir også brukt i snevrere betydning om et område som ikke omfatter Babylon, men bare landskapet nordenfor. Dette nordlige området er et relativt lavtliggende, kupert og klippefylt platå med en rekke daler og mindre sletter.

At betegnelsen ble brukt i sin vide betydning i det første århundre e.v.t., finner man et eksempel på i Apostlenes gjerninger 7: 2, hvor det fortelles om Stefanus at han sa at Abraham bodde i Mesopotamia mens han fremdeles befant seg i Ur, en by i Babylonia. Men det er ikke mulig å si med sikkerhet om det hebreerne kalte «Aram-Naharajim», også omfattet Babylonia. I de tilfellene hvor det er mulig å knytte en bestemt geografisk beliggenhet til betegnelsen Aram-Naharajim (Mesopotamia) når den er nevnt i De hebraiske skrifter, kan man si at den blir brukt om det nordlige området omkring Karan (1Mo 24: 2–4, 10) eller de nordlige fjellstrøkene omkring Petor (5Mo 23: 4; jf. 4Mo 23: 7). Det er ikke mulig å si noe bestemt om utstrekningen av det området som var underlagt Mesopotamias konge Kusjan-Risjatajim (en konge som undertrykte israelittene på dommeren Otniels tid), men hans regjeringssete kan også ha ligget i nord. (Dom 3: 8–10; se KUSJAN-RISJATAJIM.) Det var sannsynligvis fra det nordlige Mesopotamia at ammonittenes konge Hanun leide seg vogner og hestfolk for å kjempe mot kong David. – 1Kr 19: 6, 7.

Blant de jødene og proselyttene som var til stede i Jerusalem for å feire pinsehøytiden i år 33 e.v.t, var det også enkelte som var bosatt i Mesopotamia. (Apg 2: 1, 2, 9) Noen av dem kan ha vært hjemmehørende i den sørlige delen av Mesopotamia, altså i Babylonia. I denne forbindelse er det verdt å merke seg at historieskriveren Josefus opplyser at det var «et stort antall jøder» i Babylonia i det første århundre f.v.t. – Jewish Antiquities, XV, 14 (ii, 2).