NESE, NESEBOR

Nesen danner inngangen til luftveiene og tjener også som lukteorgan.

Da Gud skapte Adam, blåste han «livspust inn i hans nesebor, og mennesket ble en levende sjel». (1Mo 2: 7) (Det hebraiske ordet for «pust» som er benyttet her, er en form av nesjamạh.) Denne «livspust» fylte ikke bare lungene med luft, men forsynte også kroppen med den livskraft som blir opprettholdt ved hjelp av åndedrettet. Den luft som blir trukket inn i kroppen gjennom neseborene, er av livsviktig betydning; den opprettholder livskraften. I beretningen om vannflommen heter det at «alt som hadde livskraftens pust virksom i sine nesebor, ja alt som var på det tørre land, døde». – 1Mo 7: 22.

Det hebraiske ordet for nese eller nesebor (ʼaf  ) blir ofte brukt om hele ansiktet. Adam ble dømt til å arbeide med jorden ’i sitt ansikts [bokst.: ’sin neses’ el. ’sine nesebors’] svette’ for å skaffe seg det han trengte til livets opphold. (1Mo 3: 19) Da Lot fikk besøk av engler, bøyde han seg ned med ansiktet (nesen) mot jorden. – 1Mo 19: 1.

Luktesans og smakssans. Luktesansen er knyttet til et område øverst i nesehulen, hvor luktenervene ender i fine sansehår. Her ender også deler av trillingnerven (nervus trigeminus). Mennesket har en skarp luktesans. I en artikkel i Scientific American (februar 1964, s. 42) heter det: «Luktesansen er åpenbart en kjemisk sans, og dens følsomhet er imponerende. Kjemikere betrakter nesens evne til å skjelne og bestemme forskjellige stoffer som nærmest utrolig. Den sanser kompliserte forbindelser som det kan ta en kjemiker flere måneder å analysere i et laboratorium. Nesen identifiserer dem på et øyeblikk, selv om det dreier seg om en så liten mengde (ned til tiendedelen av en milliondel av et gram) at de fleste følsomme moderne laboratorieinstrumenter ofte ikke kan benyttes til å påvise stoffet, og langt mindre til å analysere det og bestemme det.»

Nesen har også stor betydning for smaksoppfattelsen. Det er fire grunnleggende smakskvaliteter: søtt, salt, surt og bittert, som registreres av smaksløkene i munnen. Det som ellers oppfattes som smak, skriver seg for en stor del fra luktesansen. En som er tett i nesen, har for eksempel vanskelig for å skjelne én smak fra en annen, siden nesten all mat for ham smaker mer eller mindre tamt.

Skjønnhet. Siden nesen har en så fremtredende plass i ansiktet, bidrar en velformet nese til å gi en person et vakkert utseende. I Høysangen (7: 4) blir den sjulamittiske pikens nese sammenlignet med «Libanon-tårnet», noe som kan hentyde til at nesens symmetriske form gav ansiktet hennes verdighet og skjønnhet. Gud krevde at Israels prester skulle være lytefrie fordi de var hans representanter overfor folket, og ett av kravene var at ingen prest måtte ha en spaltet eller skamfert nese. – 3Mo 21: 18.

Brukt billedlig. Det hebraiske ordet for nese eller nesebor (ʼaf) blir ofte brukt i billedlig betydning om vrede (fordi et rasende menneske ofte puster eller fnyser voldsomt). (Se VREDE.) Det blir også brukt i forbindelse med handlinger som er et uttrykk for Jehovas vrede (Sl 18: 8, 15), og i forbindelse med at Jehova gjør bruk av sin veldige virksomme kraft. – 2Mo 14: 21; 15: 8.

Den avskyelige avgudsdyrkelsen israelittene henfalt til, utløste Jehovas brennende vrede mot dem, noe han gav uttrykk for gjennom profeten Jesaja med ordene: «Disse er en røyk i mine nesebor, en ild som brenner hele dagen.» – Jes 65: 5.

I Ordspråkene 30: 32, 33 heter det: «Hvis du har handlet uforstandig ved å opphøye deg selv, og hvis du har rettet dine tanker mot det, legg da hånden på munnen. For kjerning av melk frambringer smør, og trykk på nesen frambringer blod, og trykk på vrede frambringer trette.» Dette viser tydelig hvilke vanskeligheter som kan oppstå hvis noen sier noe uforstandig eller gjemmer på vrede eller gir sin vrede fritt løp. I den hebraiske teksten er det her benyttet et ordspill, idet ordet for «vrede» er dualisformen (totallsformen) av ordet for «nese».