PINSEHØYTIDEN
I De kristne greske skrifter blir dette navnet brukt om ukehøytiden, det vil si høytiden for innhøstningen av den første hveten (2Mo 23: 16; 34: 22), også kalt «den første modne grødes dag». (4Mo 28: 26) Forskriftene for feiringen av denne høytiden finnes i 3. Mosebok 23: 15–21, 4. Mosebok 28: 26–31 og 5. Mosebok 16: 9–12. Den skulle feires på den 50. dagen (det greske ordet for pinse, pentekostẹ, betyr «femtiende») etter den 16. nisan, den dagen da kornbandet av bygghøsten var blitt frambåret som et offer. (3Mo 23: 15, 16) Ifølge den jødiske kalender falt høytiden på den 6. sivan. Den ble feiret etter at bygghøsten var avsluttet, og altså ved begynnelsen av hvetehøsten; hveten ble moden senere enn byggen. – 2Mo 9: 31, 32.
Israelittene hadde ikke lov til å begynne innhøstningen før førstegrøden av byggen var blitt frambåret for Jehova den 16. nisan. Derfor lyder veiledningen i 5. Mosebok 16: 9, 10: «Fra det tidspunkt da sigden først brukes på det stående kornet, skal du begynne å telle sju uker. Så skal du feire ukehøytiden for Jehova din Gud.» Alle menn og gutter skulle være til stede under feiringen av denne høytiden, og det sies også: «Du skal glede deg framfor Jehova din Gud, du og din sønn og din datter og din slave og din slavekvinne og levitten som er innenfor dine porter, og den fastboende utlendingen og den farløse gutten og enken, som er i din midte, på det stedet som Jehova din Gud utvelger for å la sitt navn bo der.» (5Mo 16: 11) Mens påsken ble feiret sammen med nære familiemedlemmer, skulle det i forbindelse med pinsehøytiden vises mer utstrakt gjestfrihet, liksom ved løvhyttehøytiden.
Førstegrøden av hvetehøsten skulle behandles annerledes enn førstegrøden av bygghøsten. Av to tiendedels efa (4,4 l) fint hvetemel tilsatt surdeig skulle det bakes to brød. De skulle være ’fra bostedene’, noe som vil si at de skulle være som de brødene som ble brukt i den daglige husholdning og altså ikke være brød spesielt til et hellig formål. (3Mo 23: 17) Sammen med dem ble det frambåret brennofre og et syndoffer, og det ble også ofret to værlam som et fellesskapsoffer. Presten frambar brødene og lammene som et svingeoffer for Jehovas ansikt ved å legge hendene under brødene og kjøttstykkene og svinge dem fram og tilbake. Etter at brødene og lammene var blitt ofret, fikk presten spise dem som et fellesskapsoffer. – 3Mo 23: 18–20.
I 4. Mosebok 28: 27–30 er beskrivelsen av de andre ofrene (enn fellesskapsofferet) litt annerledes. I stedet for sju lam, én ung okse, to værer og én geitekilling, som det står om i 3. Mosebok 23: 18, 19, blir det her nevnt sju lam, to unge okser, én vær og én geitekilling. Jødiske bibelkommentatorer sier at passasjen i 3. Mosebok dreier seg om det offeret som skulle frambæres sammen med de brødene som ble brakt som et svingeoffer, og at passasjen i 4. Mosebok dreier seg om det egentlige høytidsofferet, og at altså begge ofrene ble frambåret. Noe som taler til støtte for denne oppfatningen, er Josefus’ beskrivelse av ofrene på pinsedagen, der han først nevner de to lammene som ble frambåret som et fellesskapsoffer, og så slår sammen de øvrige ofrene og nevner tre kalver, to værer (i stedet for tre; øyensynlig en avskriverfeil), fjorten lam og to geitekillinger. (Jewish Antiquities, III, 253 [x, 6]) Dagen skulle markeres med «en hellig sammenkomst» og være en sabbatsdag. – 3Mo 23: 21; 4Mo 28: 26.
Pinsehøytiden ble som nevnt feiret når bygghøsten var slutt, og det var en gledens tid, noe som kom til uttrykk ved det fellesskapsofferet som menigheten frambar, og som ble gitt til presten. Dette offeret vitnet også om fred og vennskap med Jehova. Samtidig minnet syndofferet israelittene om at de var syndere, og var en anmodning til Gud om at han måtte tilgi og rense dem. Det utvidede brennofferet var et synlig uttrykk for deres takknemlighet for hans store gavmildhet og var dessuten et symbol på at de helhjertet gikk inn for å holde sin pakt med ham.
For israelittene var dagen en spesiell anledning til å vise sin takknemlighet overfor Jehova. De skulle dessuten huske på sine fattige brødre, for etter at Jehova hadde gitt veiledning om feiringen av høytiden, kom han med denne befalingen: «Og når dere høster avlingen i deres land, skal du ikke helt og holdent ta med kanten av din åker når du holder på med å høste, og aks som ligger igjen etter din avling, skal du ikke plukke opp. Du skal la dem være igjen til den nødstilte og den fastboende utlending. Jeg er Jehova deres Gud.» (3Mo 23: 22) Dermed ville også de fattige føle seg tilskyndt til å takke Jehova og til å delta i den gledefylte feiringen sammen med alle andre. Under denne høytiden var det også mange enkeltpersoner som frambar ofre av førstegrøden.
Ifølge rabbinske kilder ble det etter landflyktigheten i Babylon vanlig at de som deltok i pinsehøytiden, drog opp til Jerusalem dagen i forveien og der gjorde alle de nødvendige forberedelsene. Om kvelden ble den forestående høytidsdagen kunngjort med trompetstøt. (4Mo 10: 10) Brennofferalteret ble renset, og straks etter midnatt ble portene til templet åpnet for prestene, slik at de kunne undersøke de offerdyrene som folk brakte inn i forgården. Alfred Edersheim skriver om dette: «Før morgenofringen måtte alle freds- og brennofre som folket da aktet å frambære, undersøkes av det forrettende presteskap. Ettersom antallet av disse ofrene var stort, må det ha vært en travel tid for prestene, for at de, når lyset [dvs. morgenrøden] var nådd så langt som til Hebron, kunne være ferdige med dette og da begynne på den alminnelige morgenofringen.» – Templet, Kristiania 1893, s. 182.
Etter det faste, daglige morgenofferet frambar man de høytidsofrene som er omtalt i 4. Mosebok 28: 26–30. Deretter fulgte det offeret som var spesielt for pinsehøytiden – brødene som skulle frambæres som et svingeoffer, og de tilhørende ofrene. (3Mo 23: 18–20) Etter at brødene var blitt svingt fram og tilbake, tok øverstepresten det ene, mens det andre ble delt mellom alle de prestene som gjorde tjeneste.
Høytidens symbolske betydning. Det var på pinsedagen i år 33 at Jesus Kristus utøste den hellige ånd over gruppen på omkring 120 disipler som var samlet i «rommet ovenpå» i et hus i Jerusalem. (Apg 1: 13–15) Jesus var blitt oppreist den 16. nisan, den dagen øverstepresten frambar kornbandet av bygghøsten som et offer. I billedlig forstand var Jesus uten surdeig, som er et symbol på synd. (He 7: 26) På pinsedagen kunne han som den store Øversteprest framstille flere sønner for sin Far, Jehova, nemlig mennesker som var blitt tatt ut av den syndige menneskehet, og som fulgte i Jesu fotspor og anerkjente hans offer. Guds godkjennelse av Jesu eget menneskelige offer og av de disipler som Jesus framstilte for at de kunne bli åndsavlede sønner av Gud (selv om de var født syndige), kom til uttrykk ved at Guds hellige ånd ble utøst over dem. At det på pinsedagen ble frambåret to brød av korn som nettopp var blitt modent, tyder på at oppfyllelsen skulle omfatte mer enn én person. Det kan også vise til at de som blir Jesu Kristi åndsavlede disipler, skulle tas ut blant to grupper på jorden: først blant de kjødelige, omskårne jøder, og senere blant alle de ikke-jødiske nasjonene, hedningene. – Jf. Ef 2: 13–18.
Ifølge jødisk tradisjon faller pinsedagen sammen med det tidspunktet da Loven ble gitt ved Sinai-fjellet og Israel ble et utvalgt folk. Det var i begynnelsen av den tredje måneden (sivan) at israelittene samlet seg ved Sinai og mottok Loven. (2Mo 19: 1) Akkurat som Moses ble brukt som mellommann til å føre Israel inn i lovpakten, førte Jesus Kristus som Mellommann for det åndelige Israel nå denne nye nasjonen inn i den nye pakt. Apostelen Paulus trekker en sammenligning mellom disse to begivenhetene når han sier at de kristne under den nye pakt er samlet til en langt større høytidssamling ved «et Sions fjell og en by som tilhører den levende Gud, det himmelske Jerusalem». – He 12: 18–24; jf. Åp 14: 1–5.
Jesus hadde gjort sine disipler kjent med den nye pakt den kvelden han feiret sin siste påske, og rett før han steg opp til himmelen, hadde han sagt at de skulle vente i Jerusalem til de fikk den lovte hellige ånd. Nå forholdt det seg slik som apostelen Peter forklarte: «Fordi han ble opphøyd til Guds høyre hånd og fikk den lovte hellige ånd fra Faderen, har han utøst dette som dere ser og hører.» (Lu 22: 20; Apg 2: 33) Guds ånds tilstedeværelse ble tilkjennegitt ved at omkring 120 disipler mirakuløst ble i stand til å tale forskjellige tungemål. Dermed kunne de mange jødene og proselyttene som var kommet fra alle deler av Romerriket, få høre om «Guds storslåtte gjerninger» på sitt eget språk. (Apg 2: 7–11) For første gang ble det nå (av Peter) forkynt om dåp i Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn, slik Jesus hadde befalt ifølge Matteus 28: 19. (Apg 2: 21, 36, 38, 39) Ettersom Jesus var ’gått inn i himmelen’ med verdien av sitt offer, var han i stand til å føre sine disipler inn i den nye pakt. – He 9: 15–26.
Disse disiplene, sammen med de 3000 som ble «lagt til» den dagen (Apg 2: 41), og andre som kom til senere, var derfor ikke den første førstegrøden for Gud. Det var Jesus Kristus selv som var det, for han var blitt oppreist den 16. nisan i år 33 (1Kt 15: 23), den dagen da kornbandet av bygghøsten ble frambåret som et svingeoffer. Disiplene var imidlertid som førstegrøden av den andre høsten, hvetehøsten, «en førstegrøde» for Gud. (Jak 1: 18) De ble nå Guds nye nasjon, «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». – 1Pe 2: 9.