PETERS FØRSTE OG ANDRE BREV

To inspirerte brev i De kristne greske skrifter; skrevet av apostelen Peter. Han opplyser selv i innledningen til hvert av brevene at de er skrevet av ham. (1Pe 1: 1; 2Pe 1: 1; jf. 2Pe 3: 1.) Ytterligere indre vitnesbyrd viser også tydelig at de er skrevet av Peter. Han omtaler seg selv som et øyenvitne til Jesu Kristi forvandling, et privilegium som bare Peter, Jakob og Johannes fikk del i. (2Pe 1: 16–18; Mt 17: 1–9) Og det framgår av Johannes 21: 18, 19 at bare Peter kunne ha sagt: «Jeg vet at avleggelsen av mitt telt snart skal finne sted, slik som også vår Herre Jesus Kristus tilkjennegav for meg.» (2Pe 1: 14) Forklaringen på at stilen i de to brevene er forskjellig, kan være at Peter benyttet Silvanus (Silas) til å skrive det første brevet, men tydeligvis ikke til å skrive det andre. (1Pe 5: 12) Begge brevene har en allmenn karakter og er rettet til jødiske og ikke-jødiske kristne. I det første brevet henvender Peter seg spesielt til de kristne i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia – områder i Lilleasia. – 1Pe 1: 1; 2: 10; 2Pe 1: 1; 3: 1; jf. Apg 2: 5, 9, 10.

Peters brev harmonerer fullt ut med Bibelens øvrige bøker ved at de framhever betydningen av en rett atferd og de gode resultater en slik atferd vil føre til, og ved at Peter siterer fra disse bøkene som Guds autoritative Ord. I Peters to brev er det sitater fra 1. Mosebok (18: 12; 1Pe 3: 6), 2. Mosebok (19: 5, 6; 1Pe 2: 9), 3. Mosebok (11: 44; 1Pe 1: 16), Salmene (34: 12–16; 118: 22; 1Pe 3: 10–12; 2: 7), Ordspråkene (11: 31 [LXX]; 26: 11; 1Pe 4: 18; 2Pe 2: 22) og Jesaja (8: 14; 28: 16; 40: 6–8; 53: 5; 1Pe 2: 8; 2: 6; 1: 24, 25; 2: 24). Det påpekes at Bibelens profetier er et resultat av Guds ånds virksomhet. (2Pe 1: 20, 21; jf. 2Ti 3: 16.) Guds løfte om nye himler og en ny jord blir gjentatt. (2Pe 3: 13; Jes 65: 17; 66: 22; Åp 21: 1) Samstemmigheten mellom 2. Peter (2: 4–18; 3: 3) og Judas (5–13, 17, 18) viser åpenbart at disippelen Judas betraktet Peters andre brev som inspirert. Det er også verdt å merke seg at Peter sidestiller apostelen Paulus’ brev med «resten av Skriftene». – 2Pe 3: 15, 16.

Når de er skrevet. Tonen i brevene tyder på at de ble skrevet før Nero satte i gang sin forfølgelse i år 64 e.v.t. Det at Markus var sammen med Peter da det første brevet ble skrevet, peker i retning av at det daterer seg fra et tidspunkt mellom år 62 og år 64. (1Pe 5: 13) Markus var nemlig i Roma da Paulus var i sitt første fangenskap der (ca. år 59–61), og da Paulus for andre gang satt i fangenskap i Roma (ca. år 65), bad han om at Timoteus og Markus måtte komme til ham. (Kol 4: 10; 2Ti 4: 11) Det er sannsynlig at Peter skrev sitt andre brev ikke lenge etter sitt første, det vil si omkring år 64.

Skrevet fra Babylon. Peter opplyser selv at han skrev sitt første brev mens han var i Babylon. (1Pe 5: 13) Det er mulig at han også skrev sitt andre brev derfra. De foreliggende vitnesbyrd viser tydelig at «Babylon» vil si byen ved Eufrat, og ikke Roma, slik noen har hevdet. Ettersom Peter var blitt ’betrodd å forkynne det gode budskap for de omskårne’, kunne man vente at han ville utføre sin tjeneste i et sentrum for jødedommen, og Babylon var et slikt sentrum. (Ga 2: 7–9) Det var en stor jødisk befolkning i og omkring den gamle byen Babylon. I et jødisk oppslagsverk (Encyclopaedia Judaica, Jerusalem 1971, bd. 15, sp. 755) blir jødedommens «store akademier i Babylon» i tiden etter vår tidsregnings begynnelse nevnt i forbindelse med omtalen av den babylonske talmuds tilblivelse. Siden Peter skrev til «de midlertidige innbyggere som er spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia [i bokstavelig forstand]» (1Pe 1: 1), vil det være logisk å trekke den slutning at også det stedet hvor brevet ble skrevet, «Babylon», var det bokstavelige Babylon. Det er ikke noe i Bibelen som tyder på at Babylon egentlig vil si Roma, eller at Peter noen gang var i Roma.

Den første som hevdet at Peter led martyrdøden i Roma, var Dionysios, som var biskop i Korint i siste halvdel av 100-tallet. Clemens fra Roma nevner Paulus og Peter sammen, men han sier at det spesielle ved Paulus var at han forkynte både i øst og vest, og lar det være underforstått at Peter aldri var i vest. Ettersom de romerske makthaverne (under Neros ledelse) tydeligvis ennå ikke hadde satt i gang den grusomme forfølgelsen av de kristne, var det ingen grunn til at Peter skulle omtale Roma ved et dekknavn. Da Paulus skrev til romerne, sendte han hilsener til mange som han nevnte ved navn, men han nevnte ikke Peter. Hvis Peter hadde vært en ledende tilsynsmann i Roma, ville Paulus høyst sannsynlig ikke ha unnlatt å nevne ham. Peter er heller ikke nevnt blant dem som sendte med hilsener i de brevene Paulus skrev fra Roma – Efeserne, Filipperne, Kolosserne, 2. Timoteus, Filemon og Hebreerne.

Peters første brev. De kristne som Peter rettet sitt første brev til, var utsatt for store prøvelser. (1Pe 1: 6) Dessuten var «alle tings ende» kommet nær – åpenbart enden på den jødiske tingenes ordning, som Jesus hadde forutsagt. (Jf. Mr 13: 1–4; 1Te 2: 14–16; He 9: 26.) De levde derfor i en tid da de burde være «årvåkne med hensyn til bønner». (1Pe 4: 7; jf. Mt 26: 40–45.) De trengte også oppmuntring til å holde ut i trofasthet, og det var nettopp slik oppmuntring apostelen gav dem.

Peter minnet gang på gang sine medkristne om de velsignelsene de hadde fått del i. På grunn av Guds barmhjertighet hadde de fått en ny fødsel til et levende håp, noe de kunne fryde seg over. (1Pe 1: 3–9) De var blitt kjøpt med Kristi dyrebare blod. (1Pe 1: 18, 19) Gjennom ordningen med dåpen hadde de fått en god samvittighet, som de kunne bevare ved å leve i samsvar med det deres dåp i vann var et symbol på. (1Pe 3: 21 til 4: 6) Som levende steiner ble de bygd opp til et åndelig hus, eller tempel, med Jesus Kristus som grunnhjørnestein. De var «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». – 1Pe 2: 4–10.

Peter pekte på at de kristne i betraktning av hva Gud og hans Sønn hadde gjort for dem, burde utholde lidelser og fortsette å ha en god oppførsel. De kunne vente å bli utsatt for lidelser, for «også Kristus døde jo én gang for alle i forbindelse med synder, en rettferdig for urettferdige». (1Pe 3: 17, 18) Det at de hadde del i Kristi lidelser, var i seg selv en grunn til glede, siden det ville føre til at de kunne ’fryde seg under hans herlighets åpenbarelse’. Hvis de ble hånt for Kristi navns skyld, var det et vitnesbyrd om at de hadde Guds ånd. (1Pe 4: 12–14) Prøvelsene i seg selv førte til at deres tro fikk en ’prøvd kvalitet’, noe som var nødvendig for at de skulle bli frelst. (1Pe 1: 6–9) Ved at de holdt ut i trofasthet, ville de fortsatt få erfare at Gud hadde omsorg for dem. Han ville gjøre dem faste og sterke. – 1Pe 5: 6–10.

Peter gjorde det imidlertid klart at de kristne aldri måtte pådra seg lidelser ved å begå lovbrudd. (1Pe 4: 15–19) Deres oppførsel skulle være eksemplarisk, slik at uforstandig snakk om dem kunne forstumme. (1Pe 2: 12, 15, 16) De skulle oppføre seg eksemplarisk i alle livets forhold – overfor landets myndigheter, overfor overordnede, overfor familiemedlemmer og overfor kristne brødre. (1Pe 2: 13 til 3: 9) De skulle bruke sine taleevner på en rett måte og bevare en god samvittighet (1Pe 3: 10–22), og de skulle holde seg fri fra nasjonenes fordervende handlinger. (1Pe 4: 1–3) Innenfor menigheten skulle de eldste som tjente som hyrder, ikke rå som herrer over hjorden, men utføre sin gjerning villig og med iver. De yngre mennene skulle underordne seg under de eldre. (1Pe 5: 1–5) Alle kristne skulle være gjestfrie og forsøke å bygge hverandre opp, de skulle ha inderlig kjærlighet til hverandre og være ydmyke. – 1Pe 4: 7–11; 5: 5.

Peters andre brev. Hensikten med Peters andre brev var å hjelpe de kristne til å befeste sitt kall og sin utvelgelse og til å unngå å bli ført på avveier av falske lærere og ugudelige mennesker innenfor menigheten. (2Pe 1: 10, 11; 3: 14–18) De kristne blir inntrengende oppfordret til å ha tro, dyd, kunnskap, selvkontroll, utholdenhet, gudhengivenhet, broderlig hengivenhet og kjærlighet (2Pe 1: 5–11), og de blir formant til å gi akt på det inspirerte «profetiske ord». (2Pe 1: 16–21) De blir minnet om dommer som Jehova fullbyrdet over ugudelige mennesker i fortiden, for at det skal være klart at de som forlater rettferdighetens sti, ikke kan unngå Guds vrede. (2Pe 2: 1–22) Uansett hva spottere kan komme til å si i «de siste dager», vil Jehovas dag komme og ugudelige mennesker bli tilintetgjort – det er like sikkert som at noe tilsvarende skjedde med verden på Noahs tid. Og Guds løfte om nye himler og en ny jord er pålitelig og burde anspore de kristne til å gjøre sitt ytterste for å bli funnet lyteløse i Guds øyne. – 2Pe 3: 1–18.

[Ramme på side 589]

HOVEDPUNKTER I 1. PETER

Et brev som ansporer de kristne til å være årvåkne og holde trofast ut trass i prøvelser

Skrevet i Babylon ca. 62–64 e.v.t. av apostelen Peter, som brukte Silvanus som sekretær

De kristne bør oppføre seg på en måte som er deres storslagne håp verdig

’De utvalgte’ har fått et levende håp, en uforgjengelig arv i himmelen (1Pe 1: 1–5)

De tror på Jesus Kristus og vil derfor oppnå frelse – en frelse også fortidens profeter og til og med englene var sterkt interessert i (1: 8–12)

De må derfor gjøre sitt sinn rede til virksomhet; de må ta avstand fra de begjær de tidligere hadde, de må være hellige og vise gudsfrykt og broderkjærlighet (1: 13–25)

De må framelske en lengsel etter ’ordets melk’ for å kunne vokse til frelse (2: 1–3)

De er et åndelig hus, et hellig presteskap, som er bygd på Kristus, grunnvollen; de må derfor frambære åndelige ofre som er antagelige for Gud (2: 4–8)

Som et folk til spesiell eiendom skal de vidt og bredt forkynne sin Guds dyder og ha en atferd som er til ære for ham (2: 9–12)

Deres forhold til andre mennesker skal være basert på Guds prinsipper

De skal underordne seg under menneskelige herskere, elske sine brødre, frykte Gud (2: 13–17)

Hustjenere skal underordne seg under sine herrer også når disse er urimelige; Jesus var et godt eksempel ved at han tålmodig holdt ut det onde han ble utsatt for (2: 18–25)

Hustruer skal underordne seg under sine menn; hvis en mann er en ikke-troende, kan han bli vunnet ved hustruens gode livsførsel (3: 1–6)

Menn skal vise sine hustruer ære «som et svakere kar» (3: 7)

Alle kristne bør vise samfølelse overfor hverandre og ikke gjengjelde skade med skade, men jage etter fred (3: 8–12)

Alle tings ende er kommet nær, og de kristne bør derfor være sunne i sinnet og årvåkne med hensyn til bønner. De bør ha inderlig kjærlighet til hverandre og bruke sine gaver til ære for Gud (4: 7–11)

De eldste bør med iver være hyrder for Guds hjord; yngre menn skal underordne seg de eldre mennene; alle bør vise ydmykhet (5: 1–5)

Det at man holder trofast ut under lidelser, fører til velsignelser

De kristne kan glede seg også når de er utsatt for alvorlige prøvelser, for kvaliteten av deres tro vil da bli åpenbart (1: 6, 7)

De bør ikke pådra seg lidelser ved å gjøre noe galt; hvis de lider for rettferdighets skyld, bør de herliggjøre Gud og ikke skamme seg; det er en fastsatt tid for dom (3: 13–17; 4: 15–19)

Kristus led og døde i kjødet for å føre de kristne til Gud, derfor lever de ikke lenger i samsvar med kjødelige lyster – selv om kjødelige mennesker spotter dem fordi de skiller seg ut (3: 18 til 4: 6)

Kristne som holder trofast ut under prøvelser, vil kunne fryde seg under Jesu åpenbarelse og kan stole på at Guds ånd er med dem nå (4: 12–14)

Leserne oppfordres til å ydmyke seg under Guds hånd og kaste sine bekymringer på ham; de bør stå Djevelen imot i tillit til at Gud selv vil gjøre sine tjenere sterke (5: 6–10)

[Ramme på side 590]

HOVEDPUNKTER I 2. PETER

Et brev som ansporer de kristne til å anstrenge seg og holde seg til det profetiske ord; det inneholder kraftige advarsler mot frafall

Kanskje skrevet i Babylon omkring år 64 e.v.t.

De kristne må anstrenge seg og stole på det profetiske ord

Gud har gavmildt gitt alt som vedrører liv og gudhengivenhet; til gjengjeld må de kristne anstrenge seg for å bygge opp tro, dyd, kunnskap, selvkontroll, utholdenhet, gudhengivenhet, broderlig hengivenhet og kjærlighet – egenskaper som vil få dem til å være virksomme og bære frukt (2Pe 1: 1–15)

De kristne må gi akt på det profetiske ord som er inspirert av Gud; da Peter var sammen med Jesus på fjellet og så at han ble forvandlet, og hørte Gud tale, ble det profetiske ord gjort sikrere (1: 16–21)

Vær på vakt mot falske lærere og andre fordervede mennesker; Jehovas dag kommer

Falske lærere kommer til å gjøre seg gjeldende i menigheten og innføre ødeleggende sekter (2: 1–3)

Jehova skal med sikkerhet dømme disse frafalne, akkurat som han dømte de ulydige englene, den ugudelige verden på Noahs tid og byene Sodoma og Gomorra (2: 4–10)

Slike falske lærere ser ned på herredømme, fører skam over de kristnes gode navn ved utskeielser og umoral; de forleder de svake og lover dem frihet, mens de selv er fordervelsens slaver (2: 10–19)

Tilstanden er verre for dem nå enn da de ikke hadde kunnskap om Jesus Kristus (2: 20–22)

I de siste dager skal det komme spottere som vil snakke hånlig om budskapet om Jesu lovte nærvær; slike mennesker glemmer at den Gud som har til hensikt å tilintetgjøre den nåværende tingenes ordning, allerede har tilintetgjort den verden som var før vannflommen (3: 1–7)

Guds tålmodighet må ikke forveksles med senhet – Gud er tålmodig fordi han vil at mennesker skal nå fram til anger; den nåværende tingenes ordning skal bli tilintetgjort på Jehovas dag, og en rettferdig ny himmel og ny jord skal komme i stedet for den (3: 8–13)

De kristne må gjøre sitt ytterste for at de kan bli «funnet plettfrie og lyteløse av ham og i fred»; da vil de ikke bli ført på avveier av falske lærere, men vokse i Kristi ufortjente godhet og kunnskap (3: 14–18)