FORMASTELIGHET

Det å gjøre krav på eller tilta seg mer enn det en har rett eller myndighet til; en oppførsel som vitner om en frekk og uforskammet holdning eller tenkemåte; å ta seg utilbørlige friheter; å opptre ubesindig og trassig. Betydningen av ordet er forbundet med hovmod, arroganse, stolthet og freidighet. Antonymer er saktmodighet og beskjedenhet.

Stolthet og vrede fører til formastelighet. Det hebraiske ordet zadhọn, som er gjengitt med «formastelighet», er avledet av verbet zidh, som betyr «å koke, bli opphisset». (1Mo 25: 29; 2Mo 21: 14) Hvis en er opphisset på grunn av vrede eller oppblåst av stolthet, kan en komme til å handle ubesindig og driste seg til å overskride sine rettigheter. Et ordspråk sier: «Formastelig, selvsikker skrythals er navnet på den som handler i formastelighetens heftige vrede.» (Ord 21: 24) I 5. Mosebok 1: 43 blir verbformen brukt for å beskrive den måten israelittene oppførte seg på da de ved en anledning overtrådte Guds bud og handlet uten å ha bemyndigelse til det. Moses sa til dem: «Så talte jeg til dere, og dere hørte ikke etter, men begynte å sette dere opp mot Jehovas befaling og bli opphisset, og dere forsøkte å dra opp i fjellet.» Et annet hebraisk ord,ʽafạl, blir brukt i 4. Mosebok 14: 40–44, hvor det fortelles om den samme hendelsen: «Moses sa: ’. . . Dra ikke opp, for Jehova er ikke iblant dere . . . ’ Likevel formastet de seg til å dra opp til toppen av fjellet», hvor de ble slått av landets innbyggere. De var blitt «oppblåst» på grunn av overmot, uberettiget selvtillit. – Jf. Hab 2: 4.

Det at vrede kan føre til ødeleggende formastelighet og et alvorlig brudd på Guds lov, framgår også av følgende bud, som Gud gav til israelittene: «Dersom en mann blir så opphisset [en form av zidh] mot sin neste at han dreper ham med list, skal du ta ham, om det så er fra mitt alter, for at han skal dø.» – 2Mo 21: 14.

Viktig å vokte seg for å bli formastelig. Kong David, som Gud hadde vist stor gunst, og som hadde fått stor myndighet av Gud, var klar over at han likevel kunne komme til å handle formastelig. Han bad: «Feiltrinn – hvem kan merke dem? Frikjenn meg for skjulte synder. Hold også din tjener tilbake fra formastelige handlinger; la dem ikke herske over meg. Da skal jeg være fullstendig, og jeg skal ikke være skyldig i store overtredelser.» (Sl 19: 12, 13) Ja, faren for å bli formastelig er stor, og det er derfor nødvendig å være på vakt. En formastelig handling er langt alvorligere enn et feilgrep. Det å ta seg friheter er vederstyggelig i Guds øyne, enten den som gjør det, har en høy eller en lav stilling. Selv om Ussia var en mektig konge som var blitt velsignet av Gud, ble han slått med spedalskhet da han handlet formastelig og tiltok seg den rett å utføre en tjeneste som det utelukkende tilkom prestene å utføre. (2Kr 26: 16–21) Formastelighet fikk kong Saul til å gjøre opprør mot Jehova. Fordi han ikke ville vente på Samuel, dristet han seg til selv å frambære et offer. (1Sa 13: 8–14) Han stolte dessuten på sin egen dømmekraft og sparte amalekittkongen Agag og det beste av byttet, til tross for at Jehova hadde befalt ham å vie amalekittene til tilintetgjørelse. På grunn av sin formastelige handlemåte ble Saul forkastet som konge. – 1Sa 15: 8, 9, 11, 18, 19.

Et bemerkelsesverdig eksempel på en ikke-kongelig israelitt som handlet på en formastelig måte, er Ussah. Da paktens ark ble ført opp til Jerusalem på en vogn som var trukket av okser – en måte å gjøre det på som var i strid med Guds anvisninger – og oksene nesten fikk vognen til å velte, rakte Ussah hånden ut og grep fatt i Arken for å støtte den. På grunn av denne formastelige og uærbødige handlingen ble han slått av Jehova og døde. – 2Sa 6: 6, 7.

En som er usikker på hvordan han skal handle i en bestemt situasjon, eller på om han er berettiget til å gjøre noe bestemt, bør først rådføre seg med noen som har den nødvendige viten og dømmekraft. Bibelen sier: «Ved formastelighet volder en bare strid, men hos dem som rådfører seg med hverandre, er det visdom.» (Ord 13: 10) Formastelighet kan få skjebnesvangre følger, men beskjedenhet fører til frelse. Vismannen sier: «Kommer formastelighet, så kommer vanære, men visdommen er hos de beskjedne.» – Ord 11: 2.

Manglende respekt for Guds overherredømme. Når en person handler formastelig overfor Gud, vitner det om mangel på respekt for Jehova Guds overherredømme og guddommelighet. Det er spesielt klanderverdig når det gjelder slike som hevder at de er hans tjenere, men som ikke representerer ham på rette måte. Om de falske profetene sa Jehova: «Den profet som formaster seg til å tale et ord i mitt navn som jeg ikke har befalt ham å tale, . . . den profeten skal dø. . . . Når profeten taler i Jehovas navn og ordet ikke inntreffer eller går i oppfyllelse, da er dette et ord som Jehova ikke har talt. I formastelighet har profeten talt det.» – 5Mo 18: 20–22.

Det vitner også om mangel på respekt for Jehova hvis en opptrer respektløst overfor hans utnevnte tjenere, noe som kan være en følge av en formastelig holdning. I Israel ble vanskelige saker brakt for retten på ’det stedet som Jehova utvalgte’ (som fra og med Davids tid var Jerusalem). Enhver som ignorerte den dom som var blitt avsagt, skulle lide døden, for ved å gå imot dem som handlet på Guds vegne, viste man ringeakt for Gud selv. Loven sa: «I samsvar med den lov som de holder fram for deg, og etter den rettslige avgjørelse som de kunngjør for deg, skal du handle. . . . Og den mann som opptrer formastelig ved ikke å høre på presten som står der og gjør tjeneste for Jehova din Gud, eller på dommeren – den mannen skal dø; og du skal fjerne det som er ondt, fra Israel. Og hele folket kommer til å høre det og frykte, og de kommer ikke mer til å handle formastelig.» (5Mo 17: 8–13; jf. 4Mo 15: 30.) Apostelen Peter omtaler noen som viser stor mangel på respekt for Gud og hans salvede tjenere, idet han sier: «Dristige [fra det greske ordet tolmetẹs; «formastelige», KJ], egenrådige, skjelver de ikke for slike som er herlige, men spotter.» Slike menn skal, sier Peter, «lide tilintetgjørelse i sin egen ferd mot tilintetgjørelse». – 2Pe 2: 10, 12.

Det å sette sin lit til sin kjødelige avstamning kan være et utslag av formastelighet og kan utgjøre en snare. Døperen Johannes forstod hvordan de jødene som kom til ham, tenkte. Han advarte dem: «Tro ikke [innbill dere ikke, EG] at dere kan si til dere selv: ’Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere at Gud kan oppreise Abraham barn av disse steinene.» (Mt 3: 9) Det greske ordet som her er gjengitt med «tro», er dọksete, fra dokẹo, som har grunnbetydningen «å mene; anta en oppfatning (riktig eller feilaktig)».

Formastelighet vil få en ende. Det gamle Babylon var selve innbegrepet av formastelighet overfor Gud og var derfor gjenstand for Guds vedvarende fiendskap. Profeten Jeremia sa til denne byen: «’Se, jeg er imot deg, du Formastelighet,’ lyder Den Suverene Herres, hærstyrkenes Jehovas, utsagn . . . ’Formasteligheten skal sannelig snuble og falle.’» (Jer 50: 29, 31, 32) Det symbolske Babylon den store har vist seg å være Guds bitre og mest formastelige fiende på jorden. Det har gjort jordens innbyggere drukne av sin «utukts vin» og har utgytt «blod av profeter og av hellige og av alle dem som er blitt drept på jorden». Det vil derfor bli tilintetgjort for evig. (Åp 17: 2, 5; 18: 7, 8, 20, 24) Dette er i samsvar med Jehovas løfte om å gjøre ende på all babylonsk formastelighet: «Jeg skal visselig få de formasteliges stolthet til å opphøre, og tyrannenes hovmod skal jeg fornedre.» – Jes 13: 11.