ORDSPRÅKENE

En bok som består av en sammenstilling av ordspråk og visdomsord på grunnlag av en rekke samlinger. Det blir tydelig sagt i boken hva som er formålet med den, at den er «skrevet for at en skal kjenne visdom og tukt, for at en skal forstå forstandige ord, for at en skal ta imot tukt som gir innsikt, rettferdighet og dømmekraft og rettskaffenhet, for å gi de uerfarne klokskap, en ung mann kunnskap og tenkeevne». (Ord 1: 2–4) «Hensikten er at du skal kunne vandre på de godes vei og holde deg til de rettferdiges stier.» – 2: 20.

I innledningene til tre av bokens hoveddeler blir det sagt at det er Salomo som har forfattet de ordspråkene de inneholder. (Ord 1: 1; 10: 1; 25: 1) Dette stemmer med opplysningen om at Salomo «kunne framsi tre tusen ordspråk». (1Kg 4: 32) Mange av ordspråkene i disse tre hoveddelene, om ikke alle, ble utvilsomt nedskrevet i Salomos regjeringstid. Salomo sa om seg selv: «I tillegg til at forsamleren var blitt vis, lærte han også til stadighet folket kunnskap, og han grunnet og foretok en grundig undersøkelse, slik at han kunne sette mange ordspråk sammen på en ordnet måte. Forsamleren søkte å finne tiltalende ord og å skrive rette ord, sannhets ord.» – For 12: 9, 10.

Det er imidlertid blitt reist forskjellige innvendinger mot den oppfatning at de fleste av ordspråkene skal tilskrives Salomo. Det er blitt sagt at noen av ordspråkene (Ord 16: 14; 19: 12; 20: 2; 25: 3) inneholder nedsettende uttalelser om konger, og at de derfor ikke kan være skrevet på Salomos tid. Men undersøker man disse ordspråkene nøyere, ser man at de slett ikke taler nedsettende om konger, men tvert imot opphøyer dem og understreker at man bør vise en konge tilbørlig frykt på grunn av den makt han har. (Jf. 24: 21.) De som hevder at en polygamist som Salomo ikke ville ha uttalt seg i retning av at mann og hustru bør leve sammen i et monogamt forhold (5: 15–19; 18: 22; 19: 13, 14), overser at polygami ikke ble anbefalt eller forsvart i Moseloven, men ganske enkelt ble tolerert og regulert. Og det er godt mulig at jøder flest levde i monogame forhold. Kritikerne glemmer likeledes at Ordspråkene er inspirert av Gud og ikke ganske enkelt framholder Salomos syn på tingene. Ikke desto mindre er det mulig at Salomo på grunnlag av sine iakttagelser og egne erfaringer etter hvert hadde innsett visdommen i Guds opprinnelige norm for ekteskap, nemlig monogami. – Jf. For 2: 8; 7: 27–29.

De ordspråkene som ikke tilskrives Salomo, stammer fra andre vise menn og én vis kvinne. (Ord 22: 17; 30: 1; 31: 1; se AGUR; LEMUEL.) Man vet ikke nøyaktig når alle disse ordspråkene ble nedskrevet i sin endelige form. Den siste tidsangivelsen i selve boken refererer til Hiskias regjeringstid. (25: 1) Man har derfor et visst grunnlag for å anta at ordspråkene var blitt samlet i bokform innen denne kongens død omkring 717 f.v.t. Det at enkelte ordspråk blir gjentatt, tyder på at boken ble satt sammen av flere separate samlinger. – Jf. 10: 1 og 15: 20; 10: 2 og 11: 4; 14: 20 og 19: 4; 16: 2 og 21: 2.

Stil og disposisjon. Ordspråkene er skrevet i hebraisk poetisk stil, som består av tankerytme med bruk av parallellismer, som bygger på enten likhet (Ord 11: 25; 16: 18; 18: 15) eller kontrast (10: 7, 30; 12: 25; 13: 25; 15: 8). Den første delen (1: 1 til 9: 18) består av korte taler som en far holder til en eller flere sønner. Dette tjener som en innledning til de korte, fyndige ordspråkene som man finner i de øvrige delene. De siste 22 versene er skrevet i akrostisk (alfabetisk) stil, en stil som også David brukte i flere av sine salmer. – Sl 9, 10, 25, 34, 37, 145.

Inspirert av Gud. De kristne bibelskribentene bevitner at Ordspråkene er en del av Guds inspirerte Ord. Apostelen Peter (1Pe 4: 18; 2Pe 2: 22; Ord 11: 31 [LXX]; 26: 11) og disippelen Jakob (Jak 4: 6; Ord 3: 34, LXX) henviste til den, og det samme gjorde apostelen Paulus, i brev til korinterne (2Kt 8: 21; Ord 3: 4, LXX), romerne (Ro 12: 16, 20; Ord 3: 7; 25: 21, 22) og hebreerne (He 12: 5, 6; Ord 3: 11, 12). De kristne greske skrifter inneholder dessuten mange tanker som er parallelle med tanker i Ordspråkene. – Sml. Ord 3: 7 med Ro 12: 16; Ord 3: 12 med Åp 3: 19; Ord 24: 21 med 1Pe 2: 17; Ord 25: 6, 7 med Lu 14: 7–11.

Å kjenne Jehova er livets vei. I Ordspråkene er det mye snakk om kunnskap forbundet med skjelneevne, visdom, forstand og tenkeevne. Den kunnskap som boken søker å overbringe og oppfordre leseren til å tilegne seg, er derfor mer enn opplysninger som kan lagres i hjernen, en samling av fakta. Ordspråkene peker på at utgangspunktet for all sann kunnskap er verdsettelse av ens forhold til Jehova. I kapittel 1, vers 7, blir i tråd med dette følgende tema for boken angitt: «Frykt for Jehova er begynnelsen til kunnskap.»

Den viktigste kunnskap man kan tilegne seg, er naturligvis kunnskapen om Gud. «Kunnskap om Den Aller Helligste, det er forstand,» sier Ordspråkene 9: 10. Denne kunnskapen omfatter mer enn bare å vite at Gud finnes og har skapt alle ting, og den omfatter også mer enn å kjenne til mye av det som han har gjort. Det dreier seg om å kjenne ham på den måten at man nærer en dyp verdsettelse av hans gode egenskaper og hans store navn, og at man har et nært forhold til ham.

Jesus Kristus sa til noen jøder som hadde kunnskap om Gud: «Ingen kjenner Sønnen fullt ut, uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen fullt ut, uten Sønnen og enhver som Sønnen er villig til å åpenbare ham for.» (Mt 11: 27) Kunnskap om Jehova Guds egenskaper vil styrke og utdype ens gudsfrykt, og det vil få en til å innse at Jehova fortjener all tilbedelse og tjeneste, og at det å kjenne ham og være lydig mot ham er livets vei. «Å frykte Jehova er en livets kilde; det vender en bort fra dødens snarer», og «frykt for Jehova fører til liv». – Ord 14: 27; 19: 23.

Jehova, Skaperen. Jehova har i sin uforlignelige visdom skapt alle ting, og det er han som har fastsatt de lovene som styrer alt dette; han fortjener derfor å bli tilbedt av alle sine skapninger. (Ord 3: 19, 20) Han har skapt øret som hører, og øyet som ser, både i bokstavelig og i moralsk forstand. For å kunne se og høre med virkelig forståelse må man derfor se hen til ham, og man må også ha i tankene at alle skal stå til regnskap for ham som ser og hører alt. – 20: 12.

Rettferdighet. Boken opphøyer Jehova som alle tings midtpunkt og som opphavet til alle rettferdige prinsipper. Den sier for eksempel: «Rett viser og rette vektskåler hører Jehova til; alle steinloddene i posen er hans verk.» (Ord 16: 11) Som Lovgiver krever han ærlighet og redelighet i alle forretningssaker. (11: 1; 20: 10) Ved å frykte ham lærer man å elske det han elsker, og å hate det han hater, slik at man holder seg på den rette vei, for «frykt for Jehova betyr å hate det onde». (8: 13) Ordspråkene viser at Jehova spesielt hater overlegne øyne, en falsk tunge, hender som utgyter uskyldig blod, et hjerte som finner på skadelige planer, føtter som løper i hast til det onde, et falskt og løgnaktig vitne og den som volder stridigheter blant brødre. (6: 16–19; 12: 22; 16: 5) En som virkelig hater alt dette, er kommet et godt stykke på livets vei.

I tillegg lyser Jehova opp veien for den rettferdige ved å vise hva Jehova godkjenner. «De som er uklanderlige på sin vei, er til behag for ham», og det er også de bønner som disse ber. (Ord 11: 20; 15: 8, 29) «Den som er god, blir godkjent av Jehova.» (12: 2) «Den som jager etter rettferdighet, elsker han.» – 15: 9.

Jehovas dommer og hans veiledning. En som kjenner Jehova, vet på grunnlag av sin kunnskap og erfaring at det som blir sagt i Ordspråkene 21: 30, er sant: «Det finnes ingen visdom, heller ingen skjelneevne og heller ikke noe råd i opposisjon til Jehova.» Den som er fornuftig, vil derfor følge Jehovas veiledning også når avvikende planer blir lagt fram for ham eller finnes i hans eget hjerte. Han vet nemlig at ingen planer kan stå seg mot Jehovas ord, uansett hvor vise eller forstandige de måtte virke. – Ord 19: 21; jf. Jos 23: 14; Mt 5: 18.

Kong Salomo skrev under inspirasjon: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte . . . Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.» (Ord 3: 5, 6) Et menneskes hjerte velger den vei mennesket ønsker å gå, men selv når noen velger den rette vei, må han se hen til Jehova, så Han kan styre hans skritt. – Ord 16: 3, 9; 20: 24; Jer 10: 23.

Når man har valgt livets vei, bør man være seg bevisst at Jehova er svært interessert i sine tjenere. Ordspråkene sier: «Jehovas øyne er på ethvert sted, de vokter på de onde og de gode.» (Ord 15: 3) «For mannens veier er framfor Jehovas øyne, og han gir akt på alle hans spor.» (5: 21) Jehova gransker ikke bare det ytre, men også hjertet. (17: 3) «Jehova bedømmer hjerter» (21: 2), og han vurderer hva et menneskes innerste tanker, motiver og ønsker egentlig er verdt.

Det blir vist at Jehovas dommer helt og holdent, i enhver henseende, er rettferdige og er til gagn for dem som søker rettskaffenhet. Til sin fastsatte tid kommer Jehova til å utrydde de onde fra landet; det at de må dø, er den prisen som må betales for at de rettferdige skal få sin frihet. I samsvar med dette sier et ordspråk: «Den onde er en løsepenge for den rettferdige; og den som handler forrædersk, trer i de rettskafnes sted.» (Ord 21: 18) Blant disse onde er de stolte, som er en vederstyggelighet for Jehova. De «skal . . . ikke slippe straff». (16: 5) «Huset til dem som opphøyer seg selv, skal Jehova rive ned.» (15: 25) Om dem som røver fra de ringe og nødstilte, sies det at Jehova skal «røve deres sjel». – 22: 22, 23.

Ved å være våken for hvordan Jehova handler, gjør den rettskafne sine stier jevne. (Jf. Ord 4: 26.) Han forstår at det å ta imot bestikkelser (17: 23) eller være partisk på andre måter (18: 5) medfører at man fordreier retten. ’Å erklære den onde rettferdig og å erklære den rettferdige ond’ ville gjøre ham til en vederstyggelighet for Jehova. (17: 15) Han lærer også at han ikke må være fordomsfull, men høre begge sider av en sak ordentlig før han feller en dom. – 18: 13.

Trygghet og lykke. Til den som verner om gudgitt praktisk visdom og tenkeevne, sier Ordspråkene: «Jehova selv skal virkelig vise seg å være din tillit, og han skal visselig bevare din fot mot å bli fanget.» (Ord 3: 21, 26; 10: 29; 14: 26) For et menneske som frykter Jehova, «vil det være en framtid». (23: 17, 18) Og i tillegg til at man får et håp for framtiden, kan man erfare trygghet og lykke allerede i denne tiden. (3: 25, 26) «Når Jehova finner behag i en manns veier, får han endog hans fiender til å holde fred med ham.» (16: 7) Jehova vil ikke la den rettferdige sulte. (10: 3) Hvis noen ærer Jehova med de verdifulle ting han eier, skal hans «forrådslagre fylles med overflod». (3: 9, 10) Jehova føyer dager til et slikt menneskes liv. – 10: 27.

En som søker tilflukt i Jehovas navn (idet han forstår og anerkjenner alt det som navnet står for), vil erfare at dette navnet er som et sterkt tårn, et slikt tårn hvor folk i gammel tid søkte tilflukt for fienden. – 18: 10; 29: 25.

Ydmykhet overfor Jehova fører til «rikdom og ære og liv». (Ord 22: 4) Han vil at mennesker skal vise barmhjertighet og sannferdighet; dette er mer verdifullt enn ofre. De som vender seg bort fra det onde, som frykter Jehova, og som tjener Jehova på denne måten, vil ikke bli rammet av en ugunstig dom fra ham. (Ord 16: 6; jf. 1Sa 15: 22.) Når man kjenner Jehovas veier, kan man følge «hele den gode vei». – Ord 2: 9.

Boken taler til hjertet. For at dette målet skal bli nådd, taler Ordspråkene til hjertet. Mer enn 75 ganger er det snakk om at hjertet mottar kunnskap, forstand, visdom og skjelneevne, er ansvarlig for ord og handlinger eller blir påvirket av forskjellige forhold og omstendigheter. Hjertet må bøyes til skjelneevnen (Ord 2: 2); hjertet må følge de rette bud (3: 1); budene skal skrives på ens «hjertes tavle». (3: 3) Og hjertet må voktes «mer enn alt annet». (4: 23) Det er av hele sitt hjerte man skal sette sin lit til Jehova. – 3: 5; se HJERTE.

Hjertet og tukt. Ordspråksboken understreker at forskjellige former for tukt har stor verdi. (Ord 3: 11, 12) Den sier: «Den som skyr tukt, forkaster sin egen sjel, men den som hører på irettesettelse, erverver seg et hjerte.» (15: 32) Irettesettelse når altså hjertet og korrigerer det og hjelper en til fornuft eller til å få skjelneevne. «Dårene fortsetter å dø fordi de mangler hjerte [dvs. skjelneevne].» (10: 21) Ettersom «dårskap er bundet til en gutts hjerte», må man nå hjertet når man oppdrar barn. – 22: 15.

Ånden og sjelen. Ordspråksboken er noe langt mer enn en samling av menneskelige visdomsord om hvordan man kan behage eller påvirke mennesker. Den trenger dypt inn – i hjertet, slik at den påvirker tankegangen og motivasjonen, i ånden, eller de mentale tilbøyeligheter, og i sjelen, som omfatter alle deler av ens jeg og ens personlighet. (He 4: 12) En person mener kanskje at han har rett, eller han prøver å rettferdiggjøre seg selv og sine handlinger – «alle en manns veier er rene i hans egne øyne» – men Ordspråkene 16: 2 minner om at «Jehova bedømmer ånder» og vet hvordan et menneskes sinnelag er. Makt og styrke blir høyt verdsatt i verden, men «den som er sen til vrede, er bedre enn en veldig mann, og den som behersker sin ånd, er bedre enn den som inntar en by». – Ord 16: 32.

Hvis man tilegner seg den kunnskap og visdom som denne guddommelig inspirerte boken inneholder, vil dette i høy grad hjelpe en til å bli lykkelig, og det vil hjelpe en til å gå på veien til evig liv. Ettersom «den som erverver seg et hjerte, elsker sin egen sjel», er det slik at den inspirerte veiledningen og tukten i Ordspråksboken vil gi en «en lang rekke dager og leveår» og vil «vise seg å være liv for [ens] sjel», hvis man handler i samsvar med den. (Ord 19: 8; 3: 2, 13–18, 21–26) «Jehova skal ikke la den rettferdiges sjel sulte.» (10: 3) «Den som holder budet, bevarer sin sjel,» formaner Salomo. – 19: 16.

Ens forhold til andre mennesker. Ordspråkene beskriver en sann tjener for Gud som en som bruker sin tunge til det gode (Ord 10: 20, 21, 31, 32) og ikke vitner falskt eller for den saks skyld sårer andre med tankeløse ord. (12: 6, 8, 17–19; 18: 6–8, 21) Hvis han blir provosert, stiller han sin motstanders harme ved å gi et mildt svar. (15: 1; 25: 15) Han liker ikke heftige diskusjoner og krangel, og han viser selvkontroll og unngår vredesutbrudd, ettersom han vet at han i et raserianfall ville kunne begå dumheter som kunne føre til uopprettelige skader. (Ord 14: 17, 29; 15: 18; jf. Kol 3: 8.) Ja, han vil unngå å være sammen med hissige mennesker som lett får raserianfall, ettersom han vet at de ville kunne bli en snare for ham. – Ord 22: 24, 25; jf. 13: 20; 14: 7; 1Kt 15: 33.

Gjør godt, ikke ondt, mot andre. Den inspirerte Ordspråksboken oppfordrer en til å ta initiativet til å gjøre godt mot andre. Man skal ikke bare gjøre godt mot dem som ’bor trygt hos’ en og ikke har gjort en noe ondt (Ord 3: 27–30), men man skal også gjengjelde ondt med godt. (25: 21, 22) Man må også vokte sitt hjerte nøye, så man ikke i sitt indre fryder seg hvis ulykken rammer noen som man forakter, eller noen som hater en. – 17: 5; 24: 17, 18.

Sladder og baktalelse. Det blir sagt mye i Ordspråkene om de problemer, sorger og skader som sladder ofte fører til, og om hvilken alvorlig skyld som hviler på dem som farer med sladder. Baktalerens ord er som lekkerbiskener som «slukes grådig» av dem som hører på ham, og de etterlater et varig inntrykk – de «synker ned i bukens innerste». Baktalelsene skaper derfor problemer, og baktaleren kan ikke vaske skylden av hendene sine. Selv om en slik person kanskje virker svært så elskverdig og dekker over det som egentlig bor i hjertet hans, vil Gud sørge for at det hatet og den ondskapen som bor i ham, blir «avdekket i menigheten». Han kommer selv til å falle i den graven han har gravd for en annen. – Ord 26: 22–28.

Familiespørsmål. I Ordspråkene blir det tydelig understreket at ektefeller må være trofaste mot hverandre. En mann skal glede seg sammen med ’sin ungdoms hustru’ og ikke søke tilfredsstillelse andre steder. (Ord 5: 15–23) Ekteskapsbrudd fører til ødeleggelse og død for den som gjør seg skyldig i det. (5: 3–14; 6: 23–35) En god hustru er «en krone» og en velsignelse for sin mann. Men hvis en hustru handler skammelig, er hun «som råttenskap i hans ben». (12: 4) Og det er en lidelse for en mann å bo i samme hus som en hustru som er stridslysten. (25: 24; 19: 13; 21: 19; 27: 15, 16) Hvor vakker og sjarmerende en slik kvinne enn måtte være i det ytre, er hun som «en nesering av gull i trynet på en gris». (11: 22; 31: 30) En dåraktig kvinne river i virkeligheten ned sitt eget hus. (14: 1) En god hustrus edle egenskaper – hennes flid og pålitelighet og hennes trofaste måte å føre tilsyn med husstanden på under sin manns ledelse – blir utførlig beskrevet i Ordspråkene, kapittel 31.

Det blir vist at foreldre har det hele og fulle ansvar for barna sine, og det understrekes at tukt er av avgjørende betydning. (Ord 6: 23; 22: 6; 29: 17) Det blir lagt vekt på farens ansvar, men barna må respektere både sin far og sin mor hvis de ønsker det liv som Jehova kan gi dem. – 19: 26; 20: 20; 23: 22; 30: 17.

Omsorg for dyrene. Også omsorg for husdyr blir drøftet i Ordspråkene. «Den rettferdige har omsorg for sitt husdyrs sjel.» (Ord 12: 10) «Du bør vite nøyaktig hvordan din hjord ser ut.» – 27: 23.

Et stabilt og rettferdig styre. Ordspråkene framholder prinsipper for et godt styre. Konger og andre i høye stillinger bør undersøke saker nøye (Ord 25: 2), vise kjærlig godhet og sannferdighet (20: 28) og behandle sine undersåtter rettferdig (29: 4; 31: 9), også de ringe (29: 14). De kan ikke ha onde menn som rådgivere hvis deres styre skal være grunnfestet ved rettferdighet. (25: 4, 5) En leder må ha sann skjelneevne og må hate urett vinning. – 28: 16.

Mens «rettferdighet opphøyer en nasjon» (Ord 14: 34), vil overtredelser gjøre et styre ustabilt. (28: 2) Også revolusjoner medfører stor ustabilitet, og Ordspråkene 24: 21, 22 advarer mot det: «Min sønn, frykt Jehova og kongen. Bland deg ikke med dem som går inn for en forandring. For deres ulykke vil reise seg så plutselig at – hvem er klar over den undergang som rammer dem som går inn for en forandring?»

En kilde til nyttig veiledning. Ettersom Ordspråkene drøfter mange forskjellige sider ved det menneskelige liv, kan man bruke denne boken som grunnlag for mye praktisk anvendelig veiledning og formaning, noe de kristne bibelskribentene gjorde. «Den rettferdiges hjerte mediterer for å kunne svare.» (Ord 15: 28) Det er på den annen side ikke klokt å gi veiledning til spottere. «Den som tilretteviser spotteren, skaffer seg vanære, og den som irettesetter en som er ond – det er hans feil. Irettesett ikke en spotter, for at han ikke skal hate deg. Irettesett den vise, og han vil elske deg.» (Ord 9: 7, 8; 15: 12; jf. Mt 7: 6.) Det er ikke alle mennesker som er spottere, så de som er i stand til å bistå andre med råd og veiledning, bør gjøre det, noe som framgår av følgende ordspråk: «Den rettferdiges lepper fortsetter å føre mange på beite.» – Ord 10: 21.

[Ramme på side 512]

HOVEDPUNKTER I ORDSPRÅKENE

En bok som består av avsnitt utformet som taler og av samlinger av visdomsord om praktiske sider ved livet

Ordspråkene tilskrives i hovedsak kong Salomo, men boken ble først samlet i sin helhet på kong Hiskias tid

Visdommens overlegne verdi

Visdom, sammen med forstand, er det viktigste (4: 5–8; 16: 16)

Forutsetninger for å tilegne seg visdom (2: 1–9; 13: 20)

Visdommens gagnlige virkninger – for eksempel trygghet, beskyttelse, ære og et lengre, lykkeligere liv (2: 10–21; 3: 13–26, 35; 9: 10–12; 24: 3–6, 13, 14)

Den personifiserte visdom var Jehovas medarbeider (8: 22–31)

De bitre følgene av ikke å handle i overensstemmelse med visdommen (1: 24–32; 2: 22; 6: 12–15)

Den rette holdning til Jehova

Sett din lit til Jehova (3: 5, 6; 16: 20; 18: 10; 29: 25)

Frykt ham og sky det onde (3: 7; 10: 27; 14: 26, 27; 16: 6; 19: 23)

Ær ham og støtt den sanne tilbedelse (3: 9, 10)

Ta imot den tukt Jehova gir, og betrakt den som et uttrykk for kjærlighet (3: 11, 12)

Vis verdsettelse av Jehovas ord (3: 1–4; 30: 5, 6)

Finn ut hva Jehova hater, og lev i harmoni med denne kunnskapen (6: 16–19; 11: 20; 12: 22; 16: 5; 17: 15; 28: 9)

Hvis vi behager Jehova, vil han dra omsorg for oss, beskytte oss og høre våre bønner (10: 3, 9, 30; 15: 29; 16: 3)

God veiledning angående familielivet

En dyktig hustru er en velsignelse fra Jehova (12: 4; 14: 1; 18: 22; 31: 10–31)

Foreldre bør lære opp barna sine og tukte dem (13: 1; 22: 6; 29: 17)

Barn bør ha dyp respekt for foreldrene sine (1: 8, 9; 4: 1–4; 6: 20–22; 10: 1; 23: 22–26; 30: 17)

Det bør rå kjærlighet og fred i hjemmet (15: 16, 17; 17: 1; 19: 13; 21: 9, 19)

Når man motstår fristelser til å drive utukt, unngår man mye smerte og lidelse (5: 3–23; 6: 23–35; 7: 4–27; 9: 13–18)

Hvilke karaktertrekk man bør framelske, og hvilke man bør unngå

Ha kjærlig omsorg for fattige og andre nødstilte (3: 27, 28; 14: 21, 31; 19: 17; 21: 13; 28: 27)

Vær gavmild; vær ikke gjerrig eller grisk (11: 24–26)

Gå inn for å være flittig; vær ikke lat (6: 6–11; 10: 26; 13: 4; 20: 4; 24: 30–34; 26: 13–16)

Beskjedenhet og ydmykhet bringer ære; formastelighet og stolthet fører til ydmykelse (11: 2; 16: 18, 19; 25: 6, 7; 29: 23)

Behersk din vrede; vis selvkontroll (14: 29; 16: 32; 25: 28; 29: 11)

Sky skadefryd og hevnlyst (20: 22; 24: 17, 18, 28, 29; 25: 21, 22)

Vær rettferdig i alle sammenhenger (10: 2; 11: 18, 19; 14: 32; 21: 3, 21)

Praktiske retningslinjer for hverdagen

Ta imot tukt, irettesettelse, veiledning (13: 18; 15: 10; 19: 20; 27: 5, 6)

Vær en sann venn (17: 17; 18: 24; 19: 4; 27: 9, 10)

Vis dømmekraft når du blir vist gjestfrihet (23: 1–3, 6–8; 25: 17)

Materialisme er tomhet (11: 28; 23: 4, 5; 28: 20, 22)

Hardt arbeid fører til velsignelser (12: 11; 28: 19)

Vær ærlig i forretningslivet (11: 1; 16: 11; 20: 10, 23)

Vær forsiktig med å stille sikkerhet for andre, særlig for fremmede (6: 1–5; 11: 15; 22: 26, 27)

Unngå usunn tale; pass på at din tale er oppbyggende (10: 18–21, 31, 32; 11: 13; 12: 17–19; 15: 1, 2, 4, 28; 16: 24; 18: 8)

Smiger er forrædersk (28: 23; 29: 5)

Unngå trette (3: 30; 17: 14; 20: 3; 26: 17)

Sky dårlig omgang (1: 10–19; 4: 14–19; 22: 24, 25)

Lær å forholde deg til spottere og tåper på en vis måte (9: 7, 8; 19: 25; 22: 10; 26: 4, 5)

Unngå de fallgruver som er forbundet med sterk drikk (20: 1; 23: 29–35; 31: 4–7)

Misunn ikke de onde (3: 31–34; 23: 17, 18; 24: 19, 20)