ROMER

I den snevre, opprinnelige betydningen en person som bodde i byen Roma. (Apg 2: 10; Ro 1: 7) Etter hvert som riket ble utvidet, ble også betydningen av benevnelsen utvidet. I noen tilfeller refererte «romerne» til de øverste myndigheter i verdensriket, og «romersk skikk» betydde de prinsipper som disse myndighetene regjerte etter. (Joh 11: 48; Apg 25: 16; 28: 17) I andre tilfeller ble betegnelsen «romer» brukt om enkeltpersoner som hadde romerske borgerrettigheter, uavhengig av nasjonalitet og fødested. – Apg 16: 21.

Det var mulig å bli romer i sistnevnte forstand ved å kjøpe borgerrettighetene, slik den militære befalingsmannen Claudius Lysias hadde gjort. Men man kunne også være født som romersk borger, slik apostelen Paulus var; selv om han av avstamning var jøde og var født i byen Tarsus i Kilikia, som lå mange hundre kilometer fra Italia, var han født med romersk borgerrett. – Apg 21: 39; 22: 3, 25–28; 23: 26, 27; se BORGER, BORGERSKAP.

Å være romersk borger medførte mange privilegier og var til stor beskyttelse. Etter at Makedonia var blitt erobret (168 f.v.t.), var romerske borgere stort sett fritatt for å betale skatt. Lex Valeria og Lex Porcia, to lover som ble innført på forskjellige tidspunkter mellom 509 og 195 f.v.t., fritok romerske borgere for å bli pisket. Lex Valeria sa at en romer skulle slippe pisking hvis han appellerte til folket; Lex Porcia sa at han var fritatt uansett. På et senere tidspunkt skulle appeller, eller anker, rettes direkte til keiseren. Hvis det dreide seg om visse forbrytelser som det var dødsstraff for, kunne borgeren be om å bli sendt til Roma og få sin sak prøvd av keiseren selv. (Apg 25: 11, 12) Slik det framgår av to saker i forbindelse med Paulus, var det en alvorlig sak å overtre bestemmelsene i Lex Valeria og Lex Porcia. – Apg 16: 37–40; 22: 25–29.