TABERA

(Tabẹra) [brann; oppflamming].

Et sted i Sinai-ødemarken hvor israelittene slo leir; den nøyaktige beliggenheten er ukjent. Fordi israelittene der klaget over sin situasjon, sendte Jehova Gud en ild som fortærte noen av dem som holdt til i utkanten av leiren. «Ilden døde ut» da Moses påkalte Jehova. Det var på grunn av denne hendelsen stedet fikk navnet Tabera. – 4Mo 11: 1–3; 5Mo 9: 22.