TESSALONIKERBREVENE
To inspirerte brev i De kristne greske skrifter, kanskje de første som ble skrevet av apostelen Paulus, som omtaler seg selv som skribenten i begge brevene. (1Te 1: 1; 2: 18; 2Te 1: 1; 3: 17) Da Paulus skrev disse brevene, var han sammen med Silvanus (Silas) og Timoteus. (1Te 1: 1; 2Te 1: 1) Brevene må derfor ha blitt sendt fra Korint, ettersom alle tre oppholdt seg samtidig i Korint under Paulus’ andre misjonsreise, mens det ikke er noe som tyder på at de arbeidet sammen igjen senere. (Apg 18: 5) Ettersom det ser ut til at apostelen innledet sin 18 måneder lange virksomhet i Korint om høsten i år 50, var det sannsynligvis omtrent på den tiden det første brevet til tessalonikerne ble skrevet. (Apg 18: 11; se KRONOLOGI [Senere apostolisk tid].) Det andre brevet må ha blitt skrevet kort tid deretter, sannsynligvis omkring år 51.
I alle fortegnelser av betydning fra 100-tallet, 200-tallet og 300-tallet er begge brevene ført opp som kanoniske. De er også i full overensstemmelse med resten av Bibelen, idet de formaner Guds tjenere til alltid å bevare en god livsførsel. Det er dessuten verdt å merke seg at det blir lagt stor vekt på bønn i disse brevene. Paulus og hans medarbeidere husket alltid tessalonikerne i sine bønner (1Te 1: 2; 2: 13; 2Te 1: 3, 11; 2: 13), og apostelen oppmuntret dem med ordene: «Be uopphørlig. Frambær takk i forbindelse med alt.» (1Te 5: 17, 18) «Brødre, fortsett å be for oss.» – 1Te 5: 25; 2Te 3: 1.
Bakgrunnen for 1. Tessalonikerbrev. Den menigheten som 1. Tessalonikerbrev var skrevet til, ble nesten helt fra begynnelsen utsatt for forfølgelse. Etter at Paulus var kommet til Tessalonika, forkynte han i byens synagoge på tre sabbater. Mange ble troende, og det ble opprettet en menighet. Noen fanatiske jøder fikk imidlertid satt i gang pøbelopptøyer. Da de ikke fant Paulus og Silas i Jasons hus, slepte de Jason og noen andre brødre til byens styresmenn og anklaget dem for opprør. Først etter at Jason og de andre hadde stilt «tilstrekkelig sikkerhet», ble de løslatt. Dette fikk brødrene til å sende Paulus og Silas til Berøa om natten, tydeligvis med tanke på menighetens og de to mennenes sikkerhet. – Apg 17: 1–10.
I tillegg til at menigheten fortsatt ble utsatt for forfølgelse (1Te 2: 14), opplevde den tydeligvis den sorg å miste ett eller flere av sine medlemmer i døden. (4: 13) Paulus var klar over hvilket press den nye menigheten var utsatt for, og han var svært opptatt av om den klarte dette presset. Han sendte derfor Timoteus til tessalonikerne for at han skulle trøste og styrke dem. Tidligere hadde apostelen to ganger forsøkt å besøke dem, men ’Satan hindret ham’. – 2: 17 til 3: 3.
Paulus gledet seg da han mottok Timoteus’ oppmuntrende rapport om den trofasthet og kjærlighet tessalonikerne viste. (1Te 3: 6–10) De trengte imidlertid ytterligere oppmuntring og formaning for å kunne motstå kjødets svakheter. Samtidig med at Paulus roste tessalonikerne for deres trofasthet og utholdenhet (1: 2–10; 2: 14; 3: 6–10) og trøstet dem med oppstandelseshåpet (4: 13–18), formante han dem derfor til å leve på en måte som Gud godkjente, og å gjøre det mer fullstendig. (4: 1, 2) Apostelen rådde dem blant annet til å avholde seg fra utukt (4: 3–8), elske hverandre i rikere mål, arbeide med sine hender (4: 9–12), holde seg åndelig våkne (5: 6–10), ha aktelse for dem som arbeidet hardt blant dem, ’formane de uordentlige, tale trøstende til de nedtrykte sjeler, støtte de svake, være langmodige mot alle’ og ’avholde seg fra enhver form for ondskap’ (5: 11–22).
Bakgrunnen for 2. Tessalonikerbrev. De kristne tessalonikernes tro ’vokste umåtelig’, den kjærlighet de hadde til hverandre, ble stadig større, og de holdt fortsatt trofast ut under den forfølgelse og de trengsler de ble utsatt for. Som i sitt første brev roste apostelen Paulus dem derfor og oppmuntret dem til å fortsette å stå fast. – 2Te 1: 3–12; 2: 13–17.
Noen i menigheten hevdet imidlertid med urette at Jesu Kristi nærvær var nær forestående. Det er også mulig at et brev som man feilaktig mente kom fra Paulus, ble tolket slik at det antydet at ’Jehovas dag var der’. (2Te 2: 1, 2) Dette kan være årsaken til at apostelen understreket ektheten av sitt andre brev med ordene: «Her er min, Paulus’, hilsen med min egen hånd, som er et tegn i hvert brev; det er slik jeg skriver.» (3: 17) Ettersom Paulus ikke ønsket at brødrene skulle bli forledet til å anta en feilaktig lære, gjorde han dem oppmerksom på at det var visse ting som måtte skje forut for Jehovas dag. Han skrev: «Den vil ikke komme uten at frafallet først kommer og lovløshetens menneske, tilintetgjørelsens sønn, blir åpenbart.» – 2: 3.
Et problem som allerede tidligere hadde eksistert i menigheten, krevde fortsatt oppmerksomhet. I sitt første brev til tessalonikerne hadde Paulus skrevet: «Vi formaner dere, brødre, . . . til å sette dere som mål å leve stille og passe deres egne saker og arbeide med deres hender, slik som vi har pålagt dere, så dere kan vandre sømmelig overfor dem som er utenfor, og ikke trenge noe.» (1Te 4: 10–12) Det var noen i menigheten som ikke hadde lagt seg denne formaningen på hjertet. Paulus påla dem derfor å arbeide i stillhet og spise mat de selv hadde tjent til, og han tilføyde: «Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg. Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.» – 2Te 3: 10–15.
[Ramme på side 1070]
HOVEDPUNKTER I 1. TESSALONIKERBREV
Oppmuntring og veiledning til en forholdsvis ny menighet
Skrevet av Paulus omkring år 50, noen måneder etter at han hadde forlatt Tessalonika på grunn av pøbelopptøyer
Menigheten blir rost (1: 1–10)
Paulus roser tessalonikerne for deres trofaste arbeid og deres utholdenhet
Tessalonikerne er blitt et eksempel for andre troende ved å ta imot ordet under trengsel og med den glede som Guds ånd gir
Overalt er det blitt fortalt hvordan de har vendt seg fra avgudsdyrkelse for å tjene som slaver for den levende Gud og for å vente på Jesus
Hvordan Paulus var et eksempel da han var hos dem (2: 1–12)
Etter at Paulus var blitt behandlet på en uforskammet måte i Filippi, hentet han styrke hos Gud og forkynte frimodig for tessalonikerne
Paulus tok avstand fra smiger, begjærlighet og det å søke ære av mennesker
Han ville ikke ligge brødrene til byrde, men behandlet dem på en mild måte, slik en ammende mor behandler sitt barn, og formante dem som en kjærlig far
Oppmuntring til å stå fast under forfølgelse (2: 13 til 3: 13)
Brødrene i Tessalonika har tatt imot det budskap som er blitt forkynt for dem som Guds ord, og blir derfor forfulgt av sine landsmenn; det samme har skjedd i Judea, hvor de kristne lider under jødene
Paulus har inderlig ønsket å se tessalonikerne; da han ikke lenger kunne holde ut ikke å vite hvordan de hadde det, sendte han Timoteus, og Timoteus er nettopp kommet tilbake med et godt budskap om deres åndelige tilstand
Paulus ber om at de fortsatt må vokse
Formaninger angående innstilling og oppførsel (4: 1 til 5: 28)
De må mer fullstendig vandre på en måte som behager Gud; de må avholde seg fra utukt
De blir tilskyndt til å vise kjærlighet til brødrene i rikere mål; de bør arbeide med sine hender, slik at selv de som er utenfor, kan se at de vandrer sømmelig
De bør trøste hverandre med at de åndsavlede troende som har dødd, ved Kristi nærvær vil bli oppreist først og bli forent med Kristus; deretter vil de som fortsatt lever, bli forent med ham og dem som har fått en oppstandelse
Jehovas dag kommer som en tyv. Når de sier: «Fred og sikkerhet!», skal en plutselig tilintetgjørelse komme over dem; det er derfor viktig å holde seg åndelig våken, beskyttet av troens og kjærlighetens brystplate og av den hjelm som håpet om frelse utgjør
Tessalonikerne blir tilskyndt til å ha dyp aktelse for dem som presiderer i menigheten, holde fred, gjøre det som er godt, alltid glede seg, frambære takk, forvisse seg om alle ting, holde fast ved det som er godt, og avholde seg fra ondskap
[Ramme på side 1071]
HOVEDPUNKTER I 2. TESSALONIKERBREV
Et brev som har som formål å korrigere et feilaktig syn på Kristi nærvær og å gi veiledning om hvordan man bør behandle dem som vandrer uordentlig
Skrevet av Paulus kort tid etter at han skrev sitt første brev til tessalonikerne
Det kommer lindring ved Kristi åpenbarelse (1: 1–12)
Tessalonikerne blir rost for sin utholdenhet og tro under de forfølgelser og de trengsler de blir utsatt for
De vil få lindring under Kristi åpenbarelse; da vil Jesus Kristus sammen med sine mektige engler tilintetgjøre dem som ikke adlyder det gode budskap, og bli herliggjort i forbindelse med sine hellige
Paulus ber om at tessalonikerne må bli regnet verdige, slik at Herren Jesu navn kan bli herliggjort i forbindelse med dem
Lovløshetens menneske vil bli åpenbart før Kristi nærvær (2: 1–17)
Tessalonikerne blir oppfordret til ikke å bli brakt ut av fatning eller oppspilt av et eller annet budskap om at Jehovas dag allerede er kommet
Først må frafallet komme, og lovløshetens menneske må bli åpenbart; han vil opphøye seg over enhver som er gjenstand for ærbødighet, og utgi seg for å være en gud
Når han som virker som en tilbakeholdende kraft, er borte, vil den lovløse bli åpenbart; hans nærvær blir tilkjennegitt med løgnaktige tegn og ethvert urettferdig bedrag overfor dem som går til grunne
Jesus Kristus skal utrydde ham ved tilkjennegivelsen av sitt nærvær
Hvordan de bør behandle uordentlige personer (3: 1–18)
Menigheten får beskjed om å trekke seg tilbake fra uordentlige personer, fra dem som blander seg bort i det som ikke angår dem, og fra dem som ignorerer befalingen: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.»
De bør merke seg slike personer og slutte med å omgås dem, men likevel formane dem som brødre, slik at de kan forandre seg