Spørsmål fra leserne
• Er det riktig for forlovede par å ha kjønnslig omgang? — M. A., Norge.
I skandinaviske land og andre steder kan det være skikk og bruk å hengi seg til kjønnslig omgang under lange forlovelser, enkelte ganger i en rekke år, og det med alminnelig godkjennelse. Men det at det kan tillates med alminnelig godkjennelse, gjør det ikke rett. Formålet med denne kjønnslige omgang kunne ikke være det formål som det sanne ekteskap har, nemlig å sette barn til verden, for ellers skulle vi få se at slike par fikk barn i sin forlovelsestid, særlig når det gjelder lange forlovelser, og før den juridiske handling finner sted. Derfor er det klart at det på en eller annen måte gjøres foranstaltninger for å unngå å få barn som en følge av slik kjønnslig omgang, og av den grunn kan forholdet ikke engang betraktes som et kameratekteskap. Kameratekteskap blir inngått mellom to uten tanke på å få det ordnet i lovlige former, men de vil likevel ha barn.
Når det blir inngått en forlovelse, er det underforstått av paret og deres foreldre eller formyndere at deres bryllup en dag vil bli fullbyrdet. Det er ikke forlovelsen, men det virkelige ekteskap som skjenker de to retten til å ha kjønnslig omgang. Hvis man hengir seg til førekteskapelig kjønnslig omgang i forlovelsestiden, og mannen dør eller av en annen grunn ikke kommer til å gifte seg med henne, da er den kvinnen det gjelder ikke lenger en jomfru, og hun kan aldri frambys til en annen mann som en jomfru selv om hun aldri har vært gift hverken lovlig eller i kameratekteskap. Dette i seg selv fordømmer skikken som urett.
Og finnes det noe teokratisk ved den? I det forbilledlige teokrati Israel var den trolovede jomfru forpliktet til å bevare sin jomfruelighet inntil hennes lovte ektemann førte henne fra hennes foreldres hjem til sitt eget. Hvis en mann antastet en jomfru som ikke var trolovet, var han nødt til å levere hennes far festegave for henne og straks ta henne til hustru uten den vanlige forlovelsestid. I et slikt tilfelle kunne han heller ikke skille seg fra henne så lenge han levde, fordi han hadde krenket og ydmyket henne. — 2 Mos. 22: 16, 17; 5 Mos. 22: 28, 29.
Apostelen Paulus skrev angående den kristne menighet som ble forbilledlig framstilt ved en trolovet jomfru i Israel: «Jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med en mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus.» (2 Kor. 11: 2) I harmoni med dette bilde bør den trolovede pike være jomfru når hun blir lovlig gift, eller hvis hun er enke, bør hun ikke ha hatt noen kjønnslig omgang med sin nye mann i løpet av sin forlovelsestid med ham før det virkelige bryllup.
Å ha kjønnslig omgang i forlovelsestiden er det samme som å begå utukt eller ha en umoralsk forbindelse. En opplyst kristen som kjemper for å oppnå liv i den nye verden, vil ikke hengi seg til slike ting, for å gjøre det betyr at han retter seg etter denne verden og dens tenkemåte og ikke etter den rettferdige, rene norm som Jehovas nye verden har. Kristne foreldre vil ikke samtykke i eller tillate at en ung mann, om han er bekjennende kristen eller av denne gamle verden, har kjønnslig omgang med deres datter forut for det formelle ekteskap.
Kristne menigheter vil ikke godkjenne denne skikken selv i land hvor det er en alminnelig anerkjent skikk. De vil kreve at de som de opptar blant seg, avholder seg fra eller slutter med en slik framgangsmåte, hvis de ikke gifter seg straks. Hvis forlovelsestiden er altfor lang til at paret kan holde det ut uten samliv, da bør de fullbyrde forlovelsen så snart som mulig og inngå lovlig ekteskap med dets ærbare rettigheter. «Det er bedre å gifte seg enn å være opptent av lidenskap.» — 1 Kor. 7: 9, NW.
• Vakttårnet for 1. januar om «Vielsesseremonien» foreskriver den ordningen at en mann når han blir viet, skal gjenta etter den som forretter at han skal elske og ha omsorg for sin hustru «så lenge vi begge lever eller til Gud bringer den ekteskapelige ordning til opphør». Hva menes det med ordene «til Gud bringer den ekteskapelige ordning til opphør»? — L. K., New York.
Noen har spekulert på disse ordene og sagt at det menes fram til ekteskapet bibelsk sett blir oppløst ved en skilsmisse på grunn av ekteskapsbrudd. Men i det lykkelige øyeblikk vielsesseremonien pågår, tenker man ikke på noen slik ulykkelig avslutning på ekteskapet. Det ville ikke være Gud som tok initiativet til å bringe det til opphør på denne måten, men det ville være en tragisk oppløsning som kom i stand på grunn av den utros urenhet. Andre har gitt den fortolkning at uttrykket sikter til det tidspunkt da en salvet ektefelle til en som tilhører den jordiske klassen, til slutt blir tatt til himmelen for å regjere med Kristus. Et slikt ekteskap blir brakt til opphør ved at den salvede ektefelle dør legemlig. Det er derfor ikke den tanken som ligger i det. Andre igjen har oppfattet det som om det avgjort betyr at ekteskapet vil opphøre når det guddommelige oppdrag om å oppfylle jorden er fullført, men heller ikke slik bør det oppfattes.
Uttrykket blir bare brukt for å dekke en mulighet, i tilfelle et opphør noen gang skulle bli brakt i stand ved guddommelig bestemmelse. Når oppdraget om å oppfylle jorden er fullført og barnefødslene opphører, kan det være at ektefellene kommer til å fortsette sin forbindelse som hverandres livsledsagere. Det kan også være at de ikke kommer til å fortsette sammen, det avhenger helt av Guds vilje på det fjerne tidspunkt i framtiden. Vi kan ikke på dette tidspunkt si hva Gud vil arrangere i fjern framtid i den nye verden. Dette uttrykket innrømmer derfor bare muligheten av at Gud ved en framtidig handling kan bringe ekteskapsordningen til opphør, men det betyr ikke at Gud nødvendigvis vil la en slik oppløsning finne sted. Vi overlater det helt og holdent til Herren å ta seg av dette i framtiden, og uttrykket er tatt med for å vise at alle ektepar med glede vil føye seg etter Guds vilje slik den blir åpenbart langt fremme i tiden hvis slike skritt ble tatt.
• 1 Korintierne 7: 14 sier at den vantro ektefelle er helliget ved den troende ektefelle, og likedan deres barn. Vakttårnet har vist at slike barn kan bli bevart gjennom Harmageddon på grunn av familie-fortjenstfullheten som kommer fra den av foreldrene som er troende. Betyr slik familie-fortjenstfullhet at den vantro ektefelle også vil bli spart i Harmageddon, eller hvilken fordel får en slik ektefelle? — L. R., Idaho.
Ekteskapet er en guddommelig foranstaltning, for det er opprettet av Gud. Han har fastsatt visse regler angående hustruens og ektemannens plikter, og den troende ektefelle bør være særlig påpasselig til å behandle ekteskapet som hellig ved å rette seg etter de guddommelige krav. Den troende beflitter seg på å gjøre dette som for Herren Gud, som han er innvigd til for å tjene. Når en av ektefellene innvier seg til Gud, blir den andre, som er ett kjød med den innvigde, påvirket av dette, for hans ektefelle behandler ham fra et nytt standpunkt. Paulus skrev til kristne som Gud hadde helliget som Kristi legemes lemmer. (1 Kor. 6: 11; 12: 27) Det er klart at den helliggjorte er til gagn for den andre, for det betyr at han får en spesiell anledning til å lære om Gud og Kristus, og at han får mulighet til selv å komme inn i en helliggjort tilstand. Inntil han gjør det, er han «helliggjort i forholdet til» sin ektefelle. — NW.
Det er på samme måte som i tiden like før Sodoma ble ødelagt. Det ble gjort noe for å vise særlig hensyn til de to hedenske menn som hadde giftet seg med Lots døtre. De hadde anledning til å bli bevart på grunn av sitt ekteskap med rettferdig innstilte kvinner, men de bare lo av advarselen. (1 Mos. 19: 14) De gikk til grunne. De vraket den fortjenstfullhet som ga dem en særlig anledning. Denne fortjenstfullhet førte ikke til at de ble bevart når de nektet å følge Guds advarsel. Slik vil det også være nå i tilfellet med en vantro ektefelle. Han har særlige fordeler, men vraker han disse, kommer han til å dø i Harmageddon. Vedkommende er voksen og ansvarlig for seg selv, ikke lik de uansvarlige barna som blir regnet som hellige på grunn av den helliggjorte far eller mor som har undervist dem i sannheten i den utstrekning de har evner til å forstå.
Den troende ektefelle kan derfor bare være påpasselig til å oppfylle alle ekteskapelige forpliktelser, vitne for ektefellen hvis han vil høre på, leve et rent kristent liv som i handling og god oppførsel vil anbefale sannheten, og undervise barna i sannheten. Apostelen Peter anbefalte denne handlemåte da han sa følgende til troende kvinner som er gift med menn «som ikke er lydige mot ordet», eller som ikke er i sannheten: «Likeså dere hustruer, underordne dere under deres egne ektemenn, så også de som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers oppførsel, fordi de har vært øyenvitner til deres rene oppførsel sammen med dyp respekt. Og la ikke deres pryd være den som består av ytre fletning av håret og av påhenging av gullsmykker eller bæringen av klesdrakt, men la den være hjertets skjulte person i den uforgjengelige drakt som en stille og mild ånd er, som har stor verdi i Guds øyne.» — 1 Pet. 3: 1—4, NW.
Vi får et klarere bilde av det poenget Paulus ville ha fram i 1 Korintierne 7: 14, hvis vi har hele sammenhengen foran oss: «Hvis en bror har en vantro hustru, og hun likevel er enig i å bo sammen med ham, la ham ikke forlate henne; og en kvinne som har en vantro ektemann, og han likevel er enig i å bo sammen med henne, la henne ikke forlate sin ektemann. For den vantro ektemann er helliggjort i forholdet til sin hustru, og den vantro hustru er helliggjort i forholdet til broren; ellers ville faktisk deres barn være urene, men nå er de hellige. Men hvis den vantro treffer tiltak til å dra vekk, la ham dra vekk, en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred. For hvordan kan du vite, hustru, om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan kan du vite, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» — 1 Kor. 7: 12—16, NW.
Det ekteskapelige forhold mellom de to er gyldig i Guds øyne, og den vantro kan ikke kastes vekk som upassende til å være sammen med. Den troende lever ikke i åndelig hor. Ekteskapsløftene gjelder, og det nære forhold og den ekteskapelige enhet gir den vantro en spesiell anledning, og den troende bør på en taktfull måte dra nytte av denne anledningen. Den troende vil ikke skille seg fra den vantro på grunn av hans vantro, for dette er ikke noen bibelsk grunn til skilsmisse. Ønsker den vantro å forlate den trofaste troende på grunn av dennes trofasthet mot Gud, så la den vantro dra sin vei. Det blir opp til ham. Men hvis han vil bli, vil ikke den troende gjøre slutt på ekteskapet, men vil dra nytte av anledningene som fører til den fullstendige og direkte helliggjørelse av den vantro. Bare det å være gift med en troende fører ikke til noen automatisk frelse for den vantro. At saken ikke er avgjort, men at det er et spørsmål som er avhengig av den vantros omvendelse, kommer fram av de spørsmål Paulus stiller: «Hvordan kan du vite, hustru, om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan kan du vite, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» Kan hende blir den vantro frelst, kan hende ikke, men den troende kan og bør arbeide for den vantro ektefelles frelse så lenge som dette spørsmålet ikke er avgjort.