Spørsmål fra leserne

• Hva er betydningen av Markus 9: 49, 50: «For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hva vil I da salte det med? Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!» — A. C., U.S.A.

Moseloven forlangte at ofrene skulle krydres med salt: «Alle dine matoffer skal du salte; du skal ikke la det fattes på salt i ditt matoffer; for saltet hører til din Guds pakt; til alle dine offer skal du bære fram salt.» Av hvilken grunn? Salt er konserverende og hindrer forråtnelse. To vers tidligere kommer det fram et forbud mot å ofre noe som var surt eller gjæret. Det ble brukt salt til ofrene for å unngå at de gjæret. Salt forhindrer at noe forandrer seg ved å gå i forråtnelse, salt garanterer at det vil holde seg, og det ble brukt i forbindelse med en pakt for å antyde hvor uforanderlig og varig overenskomsten var, og at alle de som hadde gått med på den, skulle være standhaftige og trofaste overfor paktens vilkår og ikke bryte dem: «Alle hellige gaver som Israels barn skal avgi til [Jehova], har jeg gitt deg og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; dette er en evig saltpakt for [Jehovas] åsyn for deg og dine etterkommere.» Og videre: «Skulle I ikke vite at [Jehova], Israels Gud, har gitt David kongedømmet over Israel til evig tid, ham og hans sønner, ved en saltpakt?» Salt symboliserer altså holdbarhet og uforgjengelighet, og det ble ofret sammen med matoffer og brennoffer. — 3 Mos. 2: 13, 11; 4 Mos. 18: 19; 2 Krøn. 13: 5; Esek. 43: 24.

Blant gamle folkeslag var det et tegn på vennskap å spise salt sammen, og det betegnet evig troskap og lojalitet. Dette gamle syn kommer til uttrykk i Esras 4: 14: «Etterdi vi nå eter palassets salt, og det ikke sømmer seg for oss å se med ro på at det voldes kongen skade, så sender vi nå bud og lar kongen få dette å vite.» En som ofret på Jehovas alter, ble betraktet som en som hadde samfunn med Jehova. Når man brukte salt til ofrene, antydet altså det at man nøt salt sammen med ham, og det symboliserte evig lojalitet.

Hvis vennskapet ble brutt på grunn av illojalitet eller uren oppførsel, ble det sagt at det symbolske saltet hadde mistet sin kraft: «Salt er en god ting, men når også saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger hverken i jord eller gjødsel; det blir kastet ut.» The Westminster Dictionary of the Bible sier på side 525: «Når det urene saltet som finnes i Syria, utsettes for sol og regn eller oppbevares i fuktige hus, mister det sin smak og blir ubrukelig. Det kan ikke som så meget annet avfall brukes til gjødning, for det er helt unyttig.» Fordi Jesu sanne etterfølgere ved sitt eksempel og sin forkynnelse ville forhindre råttenhet og moralsk forfall, kalte Jesus dem for «jordens salt». Han kalte dem også «verdens lys». På samme måte som de var et lys som skulle fortrenge det mørke som omsluttet verden, på samme måte var de salt som var i stand til å bevare jorden fra fordervelse. Men hvis de mistet sin åndelige styrke, ville de ikke være til noen nytte, men bli forkastet: «Men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene.» — Luk. 14: 34, 35; Matt. 5: 13, 14.

Når vi nå har slått fast at salt er et symbol på renhet og uforgjengelighet, på holdbarhet og standhaftighet og lojalitet, vil vi undersøke det skriftstedet som blir sitert i spørsmålet: «For enhver skal saltes med ild.» På grunn av sin feilaktige tro på et brennende pinehelvete og på grunn av de foregående vers, er det mange bibelfortolkere som sier at dette betyr at de onde for evig blir holdt i helvetes ild, skjønt de samtidig innrømmer vanskelighetene ved å hevde et slikt syn. La oss få tak i sammenhengen. Jesus snakker ikke her til de onde, heller ikke til almenheten, men alene til sine disipler: «Og om din hånd frister deg, da hugg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvete [Gehenna, NW] i den uslukkelige ild, hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes. Og om, din fot frister deg, da hugg den av! det er bedre at du går halt inn til livet enn at du har dine to føtter og kastes i helvete [Gehenna], hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes. Og om ditt øye frister deg, da riv det ut! det er bedre at du går enøyet inn i Guds rike enn at du har to øyne og kastes i helvete [Gehenna], hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes. For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hva vil I da salte det med? Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!» — Mark. 9: 43—50.

Dette er tydeligvis billedlig tale som ikke må oppfattes bokstavelig. Hvem vil vel være så tåpelig å påstå at Jesus mente at hans etterfølgere skulle hogge av seg hender eller føtter eller rykke ut øyne? Ingen av dem som tror på helvetes ild i vår tid, tar dette bokstavelig og hogger av seg hånden når de gjør noe galt, eller en fot når den går vill, eller trykker ut et øye hvis det ser begjærlig på noe. Vi vet at saltet er symbolsk. For at det hele skal være logisk, må også ilden være det. I dette billedlige språk sa Jesus at hvis noe som var likså dyrebart for oss som en hånd eller en fot eller et øye, hindret oss i å utføre vår tjeneste trofast, da skulle vi kvitte oss med det! Det er bedre å være uten denne dyrebare tingen og være ren og trofast og standhaftig for Jehova og få komme inn i himlenes rike enn å holde fast ved det menneske eller den eiendom eller den handlemåte vi setter så høyt, og bli ødelagt, en ødeleggelse som blir symbolisert ved Gehenna, den dalen utenfor Jerusalem hvor avfall og til og med lik av forbrytere som ble ansett for å være uverdige til å få en oppstandelse, ble kastet for å bli fortært av ilden som brant der dag og natt, eller for å bli spist opp av orm hvis flammene ikke nådde det. Ilden symboliserte evig tilintetgjørelse.

Den ilden Jesu etterfølgere må saltes med, er en ødeleggende ild, en rensende ild. Bruken av ild blir omtalt som salting for å vise at den resulterer i bevarelse, renselse, holdbarhet og lojal utholdenhet. Det kan undertiden gjøre ondt å høre sannheten. Lik en ild fortærer den idéer vi engang hadde, men som i virkeligheten var falske. Vi blir renset ved å fjerne slike tanker fra vårt sinn, og vi blir bevart når vi holder opp med å gjøre onde gjerninger som vi kanskje tidligere har gjort på grunn av misforståelse. Vi er gjort faste i sannheten som er fri for enhver falskhet, og derfor kan vi holde fast på vår utholdenhet, lojalitet og renhet. Sannhetens saltende ild beskytter oss mot løgnens og onde handlingers fordervelse, og den frir oss fra Jehovas ødeleggende vrede. Det er en mengde skriftsteder som viser at Jehovas Ord er liksom ild, at det renser ved å brenne opp det som er falskt, og gir oss et renset sannhetsbudskap å forkynne, og at vi kan bli frelst, bevart og grunnfestet for bestandig ved denne ild hvis vi lar den brenne ut av vårt liv uriktige gjerninger som kan forderve oss og føre til ødeleggelse for oss. — Es. 6: 5—7; Jer. 23: 29; Mal. 3: 1—3; 1 Kor. 3: 10—15.

Jesu etterfølgere blir også saltet med forfølgelsens ild Den prøver og lutrer deres lojalitet. Den finner ut om de er villig til å gi avkall på ting som er like dyrebare for dem som en hånd eller en fot eller et øye, eller ikke. Vi kan få motgang som krever av oss at vi enten tar parti for en av våre kjære eller for Jehova, at vi enten velger materielle rikdommer eller Jehova, eller at vi enten holder fast ved en dårlig vane eller gir avkall på den. Hvis vi trofast utholder denne ilden og treffer de rette valg, vil den bli lik salt for oss på den måten at den vil grunnfeste oss i lojalitet og bevare oss og vise at vi er ufordervelige. Apostelen Peter omtaler motgangen som en «ild som kommer over eder til prøvelse», og som vil vise «eders prøvede tro» som vil «finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse». Apostelen Paulus viser at trengsel, i likhet med salt, frambringer standhaftighet og utholdenhet: «La oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengsel virker utholdenhet.» Det er en brennende prøve som gir dem som trofast holder den ut, en evig herlighet: «For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.» Hvor passende det derfor er at sannhetens og forfølgelsens ild blir sammenlignet med salt som renser og bevarer for bestandig og symboliserer lojalitet og standhaftighet! — 1 Pet. 4: 12; 1: 6, 7; Rom. 5: 3, NW; 2 Kor. 4: 17.

De neste ordene i det skriftstedet som spørsmålet gjelder, angår salt som har mistet sin kraft, noe som allerede er blitt forklart. Deretter står det: «Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!» Med andre ord, forviss dere om at dere i dere selv har det som saltet symboliserer, nemlig renhet, rettskaffenhet, standhaftighet, lojalitet, pålitelighet og ufordervelighet. I denne forbindelse er det også passende å nevne det å holde «fred med hverandre», for når man spiste salt med noen, betydde det varig vennskap og troskap.

Et siste skriftsted hvor salt benyttes billedlig, er Kolossenserne 4: 6: «Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.» De kristne ofrer ikke matoffer eller slaktoffer til Jehova slik som Israels folk gjorde, men de ofrer et lovoffer ved sine leppers ord, og de blir sammenlignet med okser og frukt. (Hos. 14: 3; Heb. 13: 15) Og da det skulle være salt med Israels materielle offer, skal også en kristens ord, hans leppers symbolske okser, krydres med salt. Dette betyr at uttalelsene skal være rene og sanne, de skal ha en bevarende virkning både på den som taler og den som hører, og de skal være lojale og trofaste overfor Jehova. Ordene vil også virke appetittlig på rettferdselskere. Salt er et appetittvekkende krydder både i menneskeføde og i dyrenes mat: «Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt?» «Og oksene og asenene som arbeider jorden, skal ete saltet blandingsfôr.» (Job 6: 6; Es. 30: 24) De kristnes ordoffer må derfor krydres med åndelig salt, de må ikke være uten smak, flaue og råtne, men de må være appetittlige og ha en bevarende makt.