Misjonær trøster japansk mor

DET er inget tvil om at det fremdeles er meget ugjort forkynnelsesarbeid overalt på jorden. Det er imidlertid også en kjensgjerning at Selskapet Vakttårnets misjonærer, som har fått sin utdannelse ved Gilead, blir sendt dit hvor behovet er størst. Følgende opplevelse fra en misjonær i Tokio viser at de velsignelser forkynnelsesarbeidet medfører, oppveier hva det koster å være en misjonær:

«I mitt arbeid fra hus til hus med det gode budskap om Guds rike traff jeg en dame som sa at hun var svært glad for at jeg kom, etter som hun for et års tid siden hadde mistet sin lille fire år gamle pike, og etter som hun da følte at livet ikke var verdt å leve lenger. Det faktum at hennes mann var meget vennlig og at hun også hadde en sønn, lot ikke til å oppveie tapet av den lille datteren hun var blitt så glad i.

Denne damen var blitt oppdratt i en meget gammel japansk religion, og for ikke lenge siden hadde hun tenkt på at hun ville oppsøke et eller annet kirkesamfunn fordi hun ofte følte seg så trist og håpet at hun på denne måten kunne fatte nytt mot. Hun var på utkik etter noen som kunne fortelle henne om den sanne Gud, en som kunne hjelpe henne og gi henne håp. Jeg fortalte henne ganske kort om Jehovas dyrebare løfter og om det enestående oppstandelseshåpet. Hun hørte oppmerksomt etter, abonnerte på Vakttårnet og spurte: ’Når kan du komme tilbake og snakke med min mann og meg?’ Vi avtalte en bestemt tid, og to dager senere gikk jeg tilbake. De kom begge to til døren for å ønske meg velkommen, og mannen sa: ’Min kone har snakket om ditt besøk helt siden du var her for to dager siden, og hun har hele tiden ventet utålmodig på at du skulle komme tilbake.’

Etter det første studiet oppfattet hun raskt Guds hensikt, og hun sa til slutt: ’Jeg er virkelig glad for at jeg ikke gikk i noen kirke, for hvis jeg hadde gjort det, ville jeg nok ikke ha ønsket å høre på deg da du kom til oss.’ To dager senere fikk jeg et brev fra henne hvor hun takket meg for mitt besøk og fortalte at hun setter av to timer hver dag til personlig studium, og hun uttrykte ønske om at jeg måtte komme tilbake så snart som mulig, for den dagen vi studerer sammen, er den beste dagen i uken.

Etter hvert studium insisterer hun på å følge meg til stasjonen, for hun sier at på den måten kan vi fortsette vår samtale om Jehova mens vi går. Da jeg gikk forbi huset hennes forleden dag, stakk jeg innom helt uventet og spurte om hun hadde det travelt. Hun svarte: ’Kom inn og se.’ Jeg fulgte henne inn i rommet, og på bordet lå Bibelen og brosjyren Grunnlaget for troen på en ny verden [ikke utkommet på norsk], som var omhyggelig studert og understreket.

Etter å ha vært med på bare tre studier, kom hun for å høre et bibelsk foredrag i Rikets sal, og da jeg gikk hjemover sammen med henne, sa hun: ’Jeg synes rett og slett det er vidunderlig at dere misjonærer forlater hjemmet deres, kommer hit til Japan og lærer vårt vanskelige språk i den hensikt å vise oss den rette veien.’ Angående møtet sa hun: ’Jeg er overlykkelig, for jeg har truffet virkelig fine mennesker.’

Da jeg gikk forbi huset hennes dagen etter, passet hun meg opp og spurte: ’Har du en sangbok med deg? Helt siden jeg var med på å synge sangen «Hellig’ bibel», har jeg prøvd å huske ordene og melodien. Vær så snill å komme inn og lære meg sangen.’ Ti minutter etterpå var ’sangundervisningen’ over, for da hadde hun lært melodien, og da jeg gikk, kunne jeg høre henne synge den mens hun stelte på kjøkkenet.

Før jeg forlot henne i går, etter det fjerde studiet, sa hun: ’Nå har jeg trådt inn i Jehovas organisasjon. Det neste som står på programmet, er dåpen, og deretter forkynnelsen.’»

De unge menn og kvinner som forlater sitt hjem og sitt fødeland og reiser til fjerne steder og fremmede folkeslag for å forkynne det gode budskap om Guds rike og trøste alle som sørger, blir i sannhet velsignet med oppmuntrende opplevelser.