Kristenhetens kompromiss

● På side 364 i bind V av The Interpreter’s Bible, en bok som består av kommentarer til Bibelen, omtales den tendens Israels folk i fortiden hadde til å se hen til Egypt etter hjelp i stedet for til Gud. Boken trekker deretter en interessant sammenligning med vår tids kristenhet: «Som hebreere var de i navnet tilbedere av Jahve — det var deres religion. Men når de kom opp i en vanskelig situasjon, var det ikke sin Gud de henvendte seg til, men til Egypts hestfolk. Er ikke vi i vår moderne verden i samme forfatning som disse rådville jøder? Vi har påberopt oss å være kristne og har kalt vår sivilisasjon kristen. Har våre forslag for å løse verdensproblemene vært preget av noe som er karakteristisk for den kristne tro?

● «Viser den moderne historie at vi med rette har benyttet valgspråket In Domino confido [til Gud setter vi vår lit]? Har ikke opprørte mennesker fra tid til annen rettet denne skarpe anklage mot oss: ’Dere kaller dere kristne og oppfører dere som kristne når det passer dere, men ellers er dere akkurat lik resten av verden’? Ingen apologet kan sno seg unna en slik beskyldning. La ham bare snakke om kirkens innflytelse i gunstig retning, la ham bare nevne seire som den kristne tro har vunnet, likevel kan han ikke benekte at vi, etter at kristendommen har vært til i tjue århundrer, ikke har klart å få i stand en økonomisk eller sosial ordning som er kristen i sin virkemåte eller hensikt; vi har ingen utsikter til å oppnå enhet i verden, og vi har gått med på konvensjoner, framgangsmåter og planer som helt og holdent er i strid med idealene og ånden i den religionen vi bekjenner oss til.»