Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
Fortalt av Fred A. Anderson
JEG kom til verden ved århundreskiftet på en farm i den østlige delen av staten Washington. Mine foreldre ga meg navnet Fred A. Anderson. Helt fra barndommen av gjorde fjellene og skogene som omga farmen vår, et dypt inntrykk på meg med sin uforlignelige skjønnhet og ro.
Da jeg var den yngste i en familie med elleve barn, ble jeg overlatt mye til meg selv og mine egne tanker. En stor del av min tid tilbrakte jeg i skogen og i fjellene. Det jeg her så, gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg ville vite hvem som hadde skapt alle disse storslagne tingene. Når jeg spurte brødrene mine, sa de bare: «Å du er for ung til å forstå slikt. Det er bare naturen.» Naturen ja! Men hvem skapte naturen? spurte så jeg.
Mine foreldre var immigranter fra Europa og var noen energiske, ærlige og hederlige mennesker. Men alle de gjenvordigheter som et liv ute i vesten førte med seg, ga dem liten tid til overs til å undervise barna i religion. Da de var frisinnede mennesker, tvang de oss ikke til å gå i noe bestemt trossamfunn.
Da samfunnet vårt begynte å vokse, organiserte noen av naboene en søndagsskole. Skjønt jeg gikk dit bare nå og da, var det der jeg etter hvert fikk en stor interesse for Bibelen. Jeg lærte den å kjenne som en åpenbaring fra den store Skaper.
Endelig fikk jeg stillet min tørst etter å lære å kjenne Ham som hadde skapt alle de vidunderlige tingene som fantes i naturen. Det aller første verset i Bibelen ga svar på mitt spørsmål: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Da jeg fikk vite dette, skjedde det noe med meg. Jeg forandret min livsførsel og begynte å studere Bibelen med en ærbødig innstilling. Skjønt det ikke var så meget jeg forsto, ble jeg klar over at Jehova var en barmhjertig, rettferdig og kjærlig Gud.
Begge mine foreldre døde mens jeg ennå bare var et barn. Jeg ble en meget tungsindig ungdom. De siste to årene jeg gikk i gymnasiet, begynte jeg sammen med en av mine tanter å overvære studier og møter som Jehovas vitner hadde. Hun hadde allerede innvigd sitt liv til Jehovas tjeneste. Hun hjalp meg til forståelse av Bibelen, og jeg var henrykt over sannheten.
Samtidig med den første verdenskrig kom også min første prøve. De forente stater innkalte millioner av unge menn til krigstjeneste. Hele mitt liv hadde jeg hatet krig. Ville jeg nå handle imot min samvittighet og dra, eller ville jeg adlyde den og ta følgene av det? Jeg var fast bestemt på ikke å drepe, selv om jeg skulle komme i fengsel for det.
Hvilken lettelse var det ikke da krigen sluttet seks uker før jeg skulle blitt innkalt. Jeg var Jehova så takknemlig for at han hadde spart meg for den ildprøven å måtte gå i krig eller å komme i fengsel, at jeg på flekken bestemte meg for å tjene ham fullt og helt resten av livet. Jeg gjorde det således til min livsoppgave å tjene Jehova helhjertet. Våren 1918 symboliserte jeg min innvielse ved vanndåpen, og umiddelbart deretter kastet jeg meg ut i tjenesten og gjorde alt som jeg fikk i oppdrag å gjøre. Dette ga meg stor glede og mange velsignelser, og jeg var Jehova meget takknemlig.
Min aller første tjeneste besto i å dele ut traktater fra dør til dør. Da gikk det ut en oppfordring til frivillige arbeidere om å tilby abonnement på Den Gyldne Tidsalder (nå Våkn opp!). Også dette var en stor glede for meg. De følgende åtte årene hadde jeg det privilegium å delta i radiovirksomheten. Over hele landet kringkastet de lokale menighetene ukentlig foredrag, bibelske dramaer, musikk etc. Jeg deltok i noen av disse programmene. Hele tiden fortsatte jeg å studere sannheten og tok også del i menighetens virksomhet. Da jeg innvigde meg, forsto jeg at det innebar å gi Jehova udelt hengivenhet. Med mitt livskall i tankene ventet jeg på Jehovas ledelse og tok imot alle tjenesteoppdrag som ble tilbudt meg.
I 1920 giftet jeg meg med en søster i menigheten. Kort tid etter var jeg utsatt for et ulykkestilfelle som medførte en langvarig sykdom, men takket være spesiell behandling og omsorg gjenvant jeg så godt som fullstendig min helse.
Min hustru og jeg besluttet oss for å prøve oss i forretningslivet, men dette gjorde oss bare ulykkelige. Det var da vi ble enige om at vår plass var i heltidstjenesten, å tjene Jehova som pionerer. Min hustru ble pioner i 1926, og to år senere, etterat vi hadde avviklet alle våre forretningsaffærer, sluttet jeg meg til henne i pionerenes rekker. Hvilken glede og lykke dette brakte oss! Endelig hadde vi funnet vår plass i livet, nemlig å lete fram og fø Herrens andre får hele vår tid. Nå forøkte jeg min hengivenhet for Jehova ved helhjertet å bestrebe meg på å fullføre min tjeneste som pioner.
Vår første distriktstildeling sammen lå i Nord-Dakota. Så åndelig uthungret som menneskene syntes å være! Vi leverte faktisk hundrevis av innbundne bøker og brosjyrer og tegnet en masse abonnementer. Om sommeren var vi pionerer i Nord-Dakota, men om vinteren arbeidet vi i tre kommuner i den østlige delen av Texas. Hvilken spennende ny opplevelse dette var for oss, etter som ingen av oss hadde vært i Sørstatene tidligere. Vi bestilte 27 kartonger med bøker, brosjyrer og bibler som skulle sendes til vårt distrikt i Sørstatene. Vi syntes at dette var en forferdelig masse litteratur, men på to uker var det slutt på lageret. Det så faktisk ut som om de ville ha bibelske hjelpemidler av oss i alle hjem.
Hvilken vidunderlig livsoppgave pionertjenesten er! Når vi reiste fra Nordstatene til Sørstatene og senere fra Sørstatene til Nordstatene, traff vi mennesker som hadde tatt imot litteratur av oss ved tidligere besøk. Forestill dere vår glede når disse ved egne anstrengelser kom til en nøyaktig forståelse av sannheten! Det varte ikke lenge før de begynte å forkynne, og det grodde opp menigheter i distrikter hvor vi hadde arbeidet.
Da krakket på handelsmarkedet kom (1929—1930) ble det ytterst vanskelig å være pioner. Det var ikke lett å få levert litteratur, og det var så vidt vi greidde å holde den gamle bilen i kjørbar stand. Men vi holdt fast på pionertjenesten enda så hardt det var, og Jehova hjalp oss igjennom denne vanskelige tiden. Han påvirket velvillige mennesker til å yte materiell hjelp. Litt etter litt red vi stormen av, fast besluttet på å fullføre vår livsoppgave — heltidstjenesten for Jehova.
Det er en ting som er sikkert, og det er at vi aldri manglet åndelig føde i løpet av alle disse årene. Vi hadde hele tiden Vakttårnet og andre av Selskapets styrkende publikasjoner. Det var sammenkomster vi kunne se fram til, foruten den stadige strøm av vidunderlige opplevelser som pionerlivet bringer. Vi hadde aldri en kjedelig stund, men hadde hele tiden fullt opp å gjøre med å hjelpe andre til å finne veien som fører til evig liv.
I 1939 hendte det noe som jeg ble veldig begeistret for. Selskapet innbød meg til å tjene som sonetjener i California og Nevada. Dette var noe fullstendig nytt for oss; et rikt liv fylt av overraskelser og gleder. Jeg fortsatte som sonetjener i to og et halvt år helt til den grenen av tjenesten opphørte.
Begynnelsen av 40-årene var preget av strid, pøbelopptøyer og opphisselse. Vi ble utnevnt til spesialpionerer og sendt til Las Vegas i Nevada. Det var virkelig et «hett sted» å være på. Andre vitner var blitt overfalt av pøbel, jult opp og jagd ut av byen. Vi kunne ikke annet enn lure på hva som ville hende med oss. Ville vi bli offer for pøbelen eller religiøse fanatikere som våre forgjengere? Det skulle vi snart få rede på.
Da vi kom til Las Vegas, sonderte vi distriktet så forsiktig vi kunne. For å unngå å vekke mistanke parkerte vi husbilen vår inn mellom andre husbiler på en campingplass. Vi bestemte oss for å arbeide i utkanten av byen først og så arbeide oss innover mot sentrum. Vi arbeidet én dag på én kant av byen og neste dag på en annen kant for ikke å tiltrekke oss for stor oppmerksomhet. I seks uker forkynte vi på denne måten uten å følge noen bestemt rute, og på denne tiden leverte vi omtrent 200 bøker.
Så en søndag ettermiddag mens vi var på et gjenbesøk, samlet det seg en pøbelflokk rundt bilen vår. De kastet ut all den bibelske litteraturen vår og grammofonene og platene og satte fyr på. De bevæpnede gangsterne kommanderte oss inn i bilen for å ta oss med til en park hvor vi skulle smøres med tjære og rulles i fjær. Men på vei til parken greidde vi å komme oss unna ved å kjøre i motsatt retning ved et veikryss. Om natten dro vi tilbake til husbilen og satte så kursen for Arizona. Det var ikke noe annet å gjøre, for både politiet, dommerne og andre hadde svoret å ta hevn over Jehovas vitner.
Etter denne opplevelsen ble vi sendt til California hvor vi fikk den glede å organisere en ny menighet. Om lag et år senere mottok vi et brev fra Selskapet. Vi ble meget rørt over dets innhold. Selskapet ville ha rede på om vi nå kunne tenke oss å utvide vår tjeneste ved å dra som misjonærer til et fremmed land. Kunne vi det? Selvfølgelig! Dette var en innbydelse til å komme til Vakttårnets bibelskole Gilead! Forestill dere hvordan det var å sette seg på skolebenken igjen etter tjuefem år!
Ved å ta imot alt dette som fra Jehova, begynte vi glade og under bønn å omstille vårt liv og trene oss for misjonsmarken. Den treningen vi fikk på Gilead, var til umåtelig stor hjelp for oss. I fem og en halv måned arbeidet vi intenst for å få så mye som mulig inn i hodet, men disse månedene gikk som et lyn, og før vi visste ordet av det, var det eksamensfest. Vi trodde ikke det var mulig å oppnå større lykke enn den vi erfarte på Gilead, eller at vi ikke kunne komme nærmere Gud. Men vi hadde meget å lære, og denne lærdommen fikk vi i vårt misjonsfelt.
Min hustru og jeg fikk vårt arbeidsfelt i et spansktalende land. Vi dro av sted i tro på Jehova og i full tillit til ham. Tenk dere, nå er det over fjorten år siden vi begynte, og vi er fremdeles i full virksomhet! Hvilket større bevis kunne vi vel ha på at Jehova har omsorg for og sørger for sine?
Vi gjenoppfrisker ofte minnene fra det første møtet vi overvar her i dette spansktalende landet. Det var bare én sal, og alle de interesserte kom dit til Vakttårn-studiet. Mange av de tilstedeværende var meget fattige og gikk barføtt. Noen kunne hverken lese eller skrive. Dengangen var det bare 150 forkynnere; nå er det 23 avdelinger med 1500 aktive forkynnere. Flere av dem som engang hverken kunne lese eller skrive, er nå dyktige foredragsholdere som bidrar til å gjøre de forskjellige sammenkomstene vellykket. Andre er tjenere i de forskjellige menighetene.
Siden 1955 har jeg hatt det privilegium å tjene som områdetjener i ett av de to områdene som hovedstaden i dette landet er delt opp i. Det er en glede å tjene våre brødre her og se hvor ivrige de er etter å lære de teokratiske instrukser og hvordan de skal anvende dem. Som et resultat av deres gode arbeid er sannheten blitt forkynt over hele landet.
Vi vet ikke hvor mange av disse ydmyke menneskene vi har hjulpet inn i Jehovas underfulle sannhetslys, men vi vet hvilken glede det har vært for oss å få del i Jehovas godhet. Når vi ser tilbake på alle disse årene, så har det vært et rikt liv, og vi har ikke noe å angre. Begge har vi vært umåtelig glade fordi vi valgte heltidstjenesten som vår livsoppgave, fordi vi utvidet den til også å omfatte misjonærvirksomheten, og fordi vi fremdeles er opptatt i den. Slik er dette livet — et rikt og lykkelig liv.