Troen på paradiset gir dødsdømt mann håp
DA JESUS for 1900 år siden hang på torturpelen for å dø, hang det to forbrytere ved siden av ham, en på hver side. De var røvere og ble straffet for sine forbrytelser. Kunne Guds barmhjertighet omfatte slike menn? Den ene forenet seg med menneskemengden og de skriftlærde i å håne Jesus. Den andre kom imidlertid med denne uttalelsen: «Vi får i fullt mål det vi fortjener for ting vi har gjort; men denne mann har ikke gjort noe galt.» Deretter sa han: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.» Jesus svarte: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» Jehova Gud, som leser menneskenes hjerter, og som tilveiebrakte en løsepenge fra døden ved sin Sønn, holdt ved den samme Sønn, Jesus, fram håpet om en oppstandelse når paradiset er gjenopprettet på jorden. — Matt. 27: 44; Luk. 23: 39—43, NW.
Vend nå din oppmerksomhet til det 20. århundre. Du er i etterkrigstidens Japan. Etter den annen verdenskrigs massemyrderier da millioner av japanere og mennesker av andre nasjonaliteter ble drept, lå Japan knust i sitt nederlag. Voldshandlinger og forvirring fortsatte i det minste for en tid inn i etterkrigsårene. Det var i denne atmosfære at en ung mann, knapt 18 år gammel, ble betalt av en annen for å begå et dobbeltmord. Han ble arrestert, og retten dømte ham til døden ved hengning. Dette hendte for ti år siden. I åtte år vansmektet han i sin fengselscelle mens han ventet på henrettelsen som når som helst kunne finne sted.
I løpet av sitt lange fengselsopphold begynte han å tenke på religiøse spørsmål, og han fikk undervisning av en misjonær som tilhørte en av de såkalte kristne sekter. Til tross for at han leste Bibelen både en og to ganger og gledet seg over den og etter hvert fikk en dyp kjærlighet til den, fant han at hans religionslærer ikke kunne forklare den for Ham. En dag hendte det at en venn av denne fangen skaffet seg bladet Vakttårnet på gaten, og etter som han ikke var interessert i det selv, sendte han det til den unge mannen i fengslet. Straks han leste Vakttårnet, ble hans sinn opplyst av forståelse. Alt det han hadde lest om i Bibelen, ble levende for ham. Han skrev til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Tokio etter flere opplysninger, og en ordning ble truffet slik at en av Jehovas vitners pioner-forkynnere kunne besøke ham.
Til tross for at besøkstiden var begrenset til femten minutter om gangen, ble det regelmessig hver uke holdt et bibelstudium. Den forkynneren som besøkte ham, fant at fangen allerede hadde god kjennskap til Bibelens innhold, og at han med den største letthet kunne finne de enkelte skriftsteder. Etter to eller tre studier viste han stor begeistring for de sannhetene han hadde lært, og begynte å forkynne det gode budskap ved å skrive brev til alle han kjente. Noen få måneder gikk, og han uttrykte sitt ønske om å bli døpt. Fengselsmyndighetene viste velvillighet ved å gi sin tillatelse, og dåpen ble foretatt.
Etter hvert som hans studier skred framover og hans verdsettelse ble større, viste han dette ved å forkynne for fangevokterne og sine medfanger. Mange av dem lo av ham og sa: «Tenke seg til at du som er en morder, prøver å fortelle oss hva som er rett, og hva som er galt!» Slike hånlige bemerkninger skremte ham ikke, og han fortsatte med å forkynne det gode budskap. Fengselsmyndighetene var dessuten overrasket over den fullstendige forandring som hadde funnet sted med hensyn til hans innstilling etterat han ble et av Jehovas vitner. Mens han tidligere ofte kom med voldsomme utbrudd eller var gretten og taus, var han nå blitt glad og viste en vennlig holdning overfor andre fanger. Denne forandringen var et klart uttrykk for hans kristne framgang til modenhet. Fangevokterne kom ofte med bemerkninger om den fullstendige forandring som hadde funnet sted med fangen deres.
Han begynte å utvide sin forkynnelse, ikke bare ved at han skrev brev til tidligere omgangsvenner i Japan, men også til japanere i De forente stater. Han skrev mange brev til pionerforkynnere i hele Japan, og disse brevene inneholdt en varm oppmuntring for dem. Han skrev også til menighetsforkynnere og oppmuntret dem til å gjøre framgang til modenhet. Han ble en av de mest nidkjære Rikets forkynnere i den nye menigheten av Jehovas vitner i Fukuoka i Japan. Ved hjelp av brevskrivning forkynte han det gode budskap for familien til dem han hadde drept, og de viste en del interesse. Han har også avlagt et omfattende vitnesbyrd for sin egen familie. Hans far var til stede ved Jehovas vitners seksjonssammenkomst med mottoet «Guds vilje» og har siden blitt en Rikets forkynner. Den dødsdømte mannen studerte også blindeskrift. Han transkriberte boken «Gud er sanndru», brosjyren «Dette gode budskap om riket» og artikler i Vakttårnet og Våkn opp! til blindeskrift og distribuerte dem til forskjellige deler av Japan, innbefattet skoler for blinde.
Han pleide ofte si til de besøkende: «Når jeg ser den blå himmelen gjennom vinduet i cellen min, da ønsker jeg så inderlig at jeg kunne være der ute og hjelpe dere med å forkynne! Men på den annen side, hvis jeg ikke hadde vært her inne, ville jeg da noensinne ha fått høre sannheten?» Han sa at det å lese opplevelser om trofaste brødre som ble kristne etterat de hadde begått lignende handlinger, gjorde ham mer besluttet på å følge en like trofast kurs inntil den dagen da hans dom skulle eksekveres. Disse opplevelsene hjalp ham virkelig da den dagen endelig kom. Percy Iszlaub som er misjonær i Fukuoka, og som ga den dødsdømte mannen megen trøst ved sine regelmessige besøk i fengslet, forteller den siste delen av denne historien fra virkeligheten:
«Tidlig en morgen sto en politibil ved porten til misjonærhjemmet. Politikonstabelen fortalte meg at han på anmodning av herr Nakata var kommet for å kjøre meg til fengslet. Herr Nakata skulle henrettes denne morgenen. Jeg var den eneste bortsett fra statens tjenestemenn og fengselsmyndighetene som hadde tillatelse til å følge ham til retterstedet. Hans far ble ikke engang varslet før etterat henrettelsen hadde funnet sted. Jeg kom til fengslet litt etter klokken åtte, og klokken 9.30 ble jeg kalt inn for å møte bror Nakata. Da jeg kom inn i fengselsgården, så jeg bror Nakata og fire politikonstabler på hver side av ham. Han hadde håndjern på seg. Vi fikk ikke anledning til å være alene, for dette var ikke tillatt.
«Så snart bror Nakata så meg, smilte han og sa muntert ’hallo’. Han fortsatte med å si: ’I dag føler jeg meg sterk i troen på Jehova, på gjenløsningsofferet og på løftet om oppstandelsen. Jeg har aldri i hele mitt liv følt meg sterkere enn jeg gjør i dag. I lang tid har jeg forberedt meg til denne dagen, og jeg er fryktløs.’ Jeg tvilte ikke på det, og i virkeligheten følte jeg at jeg var den svakeste av oss to. Tenk å finne en slik tillit etter ti lange år i fengsel!
«Vi ble så ført til retterstedet, og etterat politikonstablene var ferdig med å stille spørsmål til bror Nakata, fikk jeg lov til å snakke med ham igjen like før han ble henrettet. Han ga da et meget godt vitnesbyrd til alle som var til stede. Vi sang en Rikets sang, og leste så skriftsteder i forbindelse med oppstandelseshåpet og gjenopprettelsen av paradiset. Til slutt ba vi en bønn. Det var 10 til 12 politikonstabler som hørte på drøftelsen vår, og de var forbauset over den ro og tillit bror Nakata la for dagen.
Bror Nakata sa deretter til meg at han ønsket at jeg skulle overbringe hans inderlige og hjertelige takk til Jehovas organisasjon for at den hadde brakt ham sannheten, og også til dem som hadde besøkt ham og skrevet til ham og derved hjulpet ham til å få mer kunnskap om Jehovas hensikter. Ansiktet hans strålte av takknemlighet. Han ba meg om å holde ved med å oppmuntre alle Jehovas vitner til å fortsette trofast og til å bevare sin ulastelighet inntil enden, og han viste ved sine uttalelser at han hadde en klar forståelse av Bibelen. Han snakket om sitt ønske om å møte alle som tilhører Jehovas folk, i den nye verdens paradis. Dette vidunderlige håp som han hadde, gjenspeilte seg i ansiktet hans. Idet han ble ført ut gjennom døren til galgen, så han seg tilbake over skulderen og sa: ’En liten stund kommer jeg til å sove, og hvis det er Jehovas vilje, skal jeg møte dere alle i paradiset.’
«Det var således med ro og tro på dette at han døde den 10. juni 1959.»