Hva roser du deg av?

DET å rose seg er ikke i seg selv noe galt. Det avhenger av hva eller hvem en roser seg av. Å rose seg av urette ting eller av mennesker er ikke bare dåraktig, men kan også være skadelig, ja, til og med ondt. Det er slik menneskenes eneste sikre veileder, Bibelen, framstiller det.

Enkelte roser seg av sin slekt, nasjonalitet eller rase. Andre roser seg av sin fysiske sjarm, de fine klærne de har eller andre materielle eiendeler. Atter andre roser seg på grunn av de bedrifter de har utført på det kulturelle, vitenskapelige og kunstneriske område. Og så har vi dem som roser seg av sine religiøse titler. Alle som roser seg på denne måten, viser at de ikke forstår eller verdsetter sitt forhold til Skaperen og sine medmennesker.

Guds Ord stiller dette treffende spørsmålet til dem som roser seg selv: «For hvem gir vel deg fortrin? Og hva har du, som du ikke har fått? Men om du nå har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» — 1 Kor. 4: 7.

Jehovas profet understreker på en kraftig måte det samme ved å sammenligne mennesket med en sag og en øks: «Roser vel øksen seg mot den som hugger med den, eller gjør sagen seg stor mot den som drar den?» Er dette en overdreven sammenligning? Nei, på ingen måte. Øksen og sagen er fullstendig avhengig av et menneskes hender for å kunne utrette noe, og på samme måte er også mennesket fullstendig avhengig av sin Skaper når det gjelder selve livskraften, det som skal til for å oppholde livet og de mentale og fysiske evner. For en enhet og fred det ville ha vært mellom raser, folk og enkeltpersoner, hvis alle mennesker hadde forstått denne sannheten! — Es. 10: 15.

Noen vil kanskje si: Hvis jeg på en forstandig og energisk måte gjør bruk av mine evner og muligheter, kan jeg med rette rose meg, for det er jo så mange som unnlater å gjøre dette. Men man må ikke rose seg av den grunn. Guds Ord viser at det også er galt. For det første stiller Gud visse betingelser i forbindelse med sine gaver. Han krever derfor med rette at de som mottar hans gaver, viser at de verdsetter dem ved å gjøre best mulig bruk av dem. Som den store lærer Jesus Kristus en gang uttrykte det: «Således skal også I, når I har gjort alt det som er eder pålagt, si: Vi er unyttige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.» — Luk. 17: 10.

Bortsett fra det at vi arbeider hardt og forstandig, medvirker dessuten visse faktorer som vi ikke har kontroll over, til at det lykkes for oss, akkurat som en bonde er avhengig av været. For de kristne er Guds velsignelse den aller viktigste faktor. Legg merke til hvor kraftig apostelen Paulus understreket dette punktet for de kjødeligsinnede korintierne: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst. For vi er Guds medarbeidere.» — 1 Kor. 3: 6, 7, 9.

Vi bør særlig vokte oss for å rose oss av våre dyder eller vår moralske styrke. «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller.» Apostelen Peter følte seg så sikker på seg selv at han roste seg selv ved å si at selv om alle de andre apostlene forlot Jesus, ville ikke han gjøre det, og etter at Jesus hadde advart ham om at han ville komme til å fornekte ham tre ganger den samme natten, roste Peter seg enda en gang. Han trodde at han sto trygt, men før den natten var over, hadde Peter erfart at hans Mesters ord var sanne ved å ha fornektet ham tre ganger. — 1 Kor. 10: 12; Matt. 26: 31—35, 69—75.

Bibelen viser likeledes at det er uforstandig å rose seg av sine planer for framtiden. «Ros deg ikke av den dag i morgen, for du vet ikke hva dagen vil føde.» Hvor usikkert livet kan være, kan man se av de mange uhell og ulykker som dagspressen melder om. Derfor bør ikke «den som binder sverdet om seg, rose seg lik den som løser det av seg». Det kan være at han ikke vender tilbake i live. For det er ikke «visst at de som er lette på foten, vinner løpet, eller at heltene seirer i krigen». Hvorfor ikke? «For tid og hendelse [uforutsett hendelse, NW] møter dem alle.» — Ordspr. 27: 1; 1 Kong. 20: 11; Pred. 9: 11.

Disippelen Jakob bruker noen kraftfulle ord når han snakker til slike som roser seg på denne måten: «I som ikke vet hva som skal hende i morgen! . . . I skulle si: Om Herren vil, så blir vi i live, og vi skal gjøre dette eller hint. Men nå roser I eder i eders overmot. All sådan ros er ond.» — Jak. 4: 13—16.

Den mest alminnelige og mest uforstandige form for ros er kanskje den som gir seg utslag i heltedyrkelse, ved at man for eksempel roser ledere på det religiøse, politiske, finansielle og kulturelle område og menneskers bedrifter. All slik ros fører ikke bare til skuffelse, men også til at man pådrar seg Jehova Guds vrede. Hvorfor det? Fordi det å opphøye og tilbe skapninger berøver Gud det som med rette og alene tilkommer ham. Det å lovprise De Forente Nasjoner som menneskenes eneste håp, skyver til side det botemiddel Gud har tilveiebrakt, nemlig Guds rike. «Derfor rose ingen seg av mennesker,» og heller ikke av menneskers bedrifter. Denne befalingen ble først gitt fordi enkelte hadde rost seg av slike menn som apostlene Peter og Paulus. Hvis det ikke var noen grunn til å rose seg av dem, er det på ingen måte noen grunn til å rose seg av noen som lever i vår tid. — 1 Kor. 3: 21.

Til slutt bør vi merke oss at ingen av dem som får evig liv, noen gang vil ha grunn til å rose seg fordi de er blitt frelst. Deres frelse skyldes utelukkende Jehovas ufortjente godhet, som hans Ord så tydelig viser: «Ja, ved denne ufortjente godhet er dere blitt frelst ved tro; og det skyldes ikke dere, det er Guds gave. Nei, det skyldes ikke gjerninger, for at ikke noe menneske skulle ha grunn til å rose seg.» — Ef. 2: 8, 9, NW.

Det finnes én og bare én som vi kan rose oss i, og jo mer kunnskap vi får om ham, desto mer vil vi ønske å rose oss i ham. Det er Jehova Gud, den Høyeste, den evige konge, livets kilde, himmellysenes Fader, all god og fullkommen gaves giver, som er fullkommen i makt, visdom, rettferdighet og kjærlighet. Ja, «den som roser seg, han rose seg i Jehova». — 1 Kor. 1: 31; 2 Kor. 10: 17, NW.