Hvem kan si at han er uten synd?

HVIS et menneske kunne leve sitt liv uten noensinne å bryte vanlig godtatte moralbud eller etiske regler, kunne han da si at han var uten synd? Kan man si at et spebarn er uten synd fordi det ikke er i stand til å forstå hva som er rett moralsk sett, og ikke kan gjøre hverken rett eller galt? Noen mennesker i denne materialistiske verden vil være tilbøyelige til å svare Ja på disse spørsmålene. De forstår imidlertid ikke at synd innbefatter noe mer enn det å bryte et moralbud. Det innbefatter brudd på Guds lover. Ufullkomne mennesker er ikke i stand til å holde disse lovene fullstendig, og fordi de ikke kan det, gjør de seg skyldig i synd. De kommer til kort med hensyn til kravet om fullstendig lydighet mot Skaperen.

Men hvordan forholder det seg så med et menneske som benekter at det finnes en Skaper, og som hevder at mennesket er blitt til gjennom en utvikling ved tilfeldighetenes spill, og ikke som et resultat av en tilsiktet skapelsesprosess? Han mener kanskje at han er uten synd fordi han ikke godtar at det finnes guddommelige lover. Men selv om han benekter at det finnes slike lover, kommer han i berøring med dem hvert øyeblikk i sitt liv. Hver eneste partikkel av materien er underlagt lover som er bestemmende for den. Hele det materielle univers funksjonerer i samsvar med spesielle lover, og på grunn av det har det vært mulig for menneskene å gjøre bruk av noen av disse lover i sine anvendte vitenskaper.

Ettersom lover ikke blir til av seg selv, er de vitnesbyrd om at det finnes en lovgiver. Hans visdom kommer til uttrykk i den bemerkelsesverdige måten disse lovene styrer det materielle univers på, og i den orden som råder der. Når denne Lovgiver er i stand til å gi lover for den livløse materie, er han også i stand til å gi lover for levende, fornuftutstyrte skapninger, lover som skal styre deres handlemåte. Når det er så at brudd på «natur»-lovene kan påføre menneskene lidelser, skulle det ikke være vanskelig å forstå at brudd på de guddommelige lover som gjelder for menneskenes handlemåte, kan påføre dem skade. Det er nettopp brudd på disse lover som har medført ufullkommenhet og død.

Mangelen på tro på det som har med Skaperen å gjøre, har hatt innvirkning på vår moderne verdens religiøse tanker. Resultatet er blitt at mange som påberoper seg å være kristne, trekker den slutning at synd er begrenset til brudd på moralbudene, og at man kan oppnå frelse fra synden ved å utvikle sin karakter. Andre kommer med sine egne definisjoner av synd, for eksempel den gruppen som sier at synd er «troen på at det virkelig eksisterer et annet sinn eller andre sinn enn det guddommelige Sinn». For dem betyr frelse fra synd å bli frelst fra «sansningens blendverk». Disse menneskene hevder kanskje at de er uten synd, når synd blir betraktet som det å komme til kort med hensyn til kravet om fullstendig lydighet mot Guds lover, fordi de legger en helt annen betydning i ordet synd.

Mange som i likhet med disse påberoper seg å være kristne, forkaster gjerne den tanken at det første menneskes synd berører menneskene i dag. Professor Conrad Moehlman ved Rochester universitets teologiske fakultet sa i denne forbindelse: «Tanken om opprinnelig synd og skyld, som er grunnleggende for middelalderens religiøse syntese, er forkastet av det moderne menneske. . . . Tanken om opprinnelig synd og skyld vil en dag vike plassen for den oppfatning at synd er et stadium i utviklingen henimot det gode.» Trass i denne og lignende oppfatninger som gjør seg gjeldende blant religiøse og ikke-religiøse mennesker, viser den store Lovgivers skrevne Ord at alle mennesker er berørt av Adams synd.

Alle mennesker er nå underlagt døden, ikke på grunn av at døden er naturlig for den menneskelige organisme, men på grunn av det første menneskes synd. Virkningene av hans synd har gått i arv til hans etterkommere. Vitenskapelige studier har vist at menneskekroppen stadig fornyer seg selv og teoretisk sett skulle kunne leve evig. At årsaken til at menneskene dør, er synd og ufullkommenhet som er arvet fra Adam, går klart fram av Guds Ord: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og . . . således trengte [døden] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» — Rom. 5: 12.

Adam og Eva fikk sine barn etter at de hadde syndet, det vil si, hadde kommet til kort med hensyn til kravet om fullstendig lydighet overfor Gud. Ettersom det ikke kan komme noe rent av noe urent, var ikke deres barn fri for synd og ikke fritatt for straffen for synd, som er døden. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå dette når man vet at mange svakheter kan overføres fra foreldre til barn ved arv. Når dette er tilfelle, hvorfor skulle det da synes utrolig at virkningene av Adams synd kunne overføres til alle hans etterkommere? Bibelen sier rett ut at «alle dør i Adam». (1 Kor. 15: 22) Man oppnår ikke noe annet enn å bedra seg selv hvis man tviler på Bibelens autoritet fordi man ikke er enig i dette.

Ettersom den adamittiske synd har gått i arv til alle mennesker ved at den er blitt overført fra et slektledd til det neste, er ikke spebarn fri for synd. David pekte på dette da han sa: «Min mor har unnfanget meg i synd.» (Sl. 51: 7) Det er sant at de er for små til å synde ved å bryte Guds lover, men den synd som er nedarvet fra Adam, har ikke noe med deres alder å gjøre. Det er bare på grunn av den ufortjente godhet Gud har vist ved å skaffe til veie et gjenløsningsoffer, at et menneske kan bli frigjort fra trelldommen under den adamittiske synd. «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» — 1 Joh. 1: 7.

De som benekter at de har arvet synd fra Adam, eller at de er skyldige i synd mot Guds lover fordi de kommer til kort med hensyn til kravet om fullstendig lydighet, taler ikke i samsvar med sannheten når de gir uttrykk for sitt syn på dette. Hva enten de påberoper seg å være kristne eller ikke, er ikke deres filosofiske eller religiøse synsmåter i samsvar med sannheten. De holder fast på noe som ikke stemmer med virkeligheten. «Dersom vi sier at vi ikke har noen synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» — 1 Joh. 1: 8, UO.

Han som har gitt bevis for sin eksistens ved alt det vidunderlige som vi ser i det fysiske univers, og som vitner om hans ubegrensede visdom og makt, har ikke latt menneskene være uten nøyaktige opplysninger om ham selv og hans hensikter. Han ga menneskene en skreven rettledning, hvor han forklarer hvorfor alle mennesker er ufullkomne og til slutt dør. Bibelen er denne skrevne rettledning, og den er målestokken for om en trossetning er sann eller usann. I Bibelen har han åpenbart hvordan han gjorde det mulig for mennesker å bli frigjort fra nedarvet synd og død. På grunn av Guds ufortjente godhet gjennom Kristus vil det i sin tid bli mulig for mennesker å kunne si at de virkelig er uten synd.