Hva kreves det for å bli en kristen?

◆ Hvert år gis det store pengesummer til fremme av misjonsarbeidet i ikke-kristne land. Tusenvis av mennesker på forskjellige kanter av jorden blir omvendt til kristendommen på grunn av de materielle fordeler de oppnår fra slike bidrag. Men har disse menneskene virkelig omvendt seg, og er de virkelig blitt kristne? Er det med det rette motiv de bekjenner seg til den kristne religion? Er deres tro så sterk at de holder fast ved den under prøver og vanskeligheter? Et tilfelle som ble omtalt i Ottawa Journal for 28. mai 1960, besvarer disse spørsmålene.

◆ På et avsidesliggende sted på Filippinene la en misjonærlege merke til en igorot som satt ved veikanten og så så ulykkelig ut at legen stoppet opp og spurte hva som feilte ham. Mannen svarte fortvilet at det sto dårlig til med ham. Legen spurte om grunnen. Da igoroten svarte at biskopen skulle komme dagen etter, forsikret misjonæren ham at biskopen var en god mann, som ikke ville gjøre noen fortred.

◆ Den innfødte var helt enig i dette, og ga varmt uttrykk for at han likte biskopen. «Hva er det da som er i veien?» spurte legen. «Da han var her sist,» lød svaret, «ga han meg en hatt, og jeg ble en tilhenger av den episkopale kirke.» «Ja, men det er en bra religion,» forsikret legen.

◆ Den innfødte forklarte da at senere kom det en katolsk prest til stedet, som ga ham et par benklær, og han ble da katolikk. «Ja, ja,» sa legen, «katolisismen er også en bra religion.» Sørgmodig fortalte den innfødte så at presten nå hadde reist, og at biskopen kom tilbake, og han ønsket ikke å gjøre biskopen bedrøvet. Den gamle mannen så så trist ut der han satt og grublet over sitt problem, at legen til slutt spurte ham hvilken religion han ville velge. «Jeg tror,» sa den innfødte, «at jeg vil gi hatten tilbake til biskopen og benklærne tilbake til presten, og bli en hedning igjen.»

◆ Dette høres kanskje bare ut som en humoristisk historie, men den understreker ikke desto mindre den sørgelige kjensgjerning at mange har tatt imot kristendommen fordi det var populært eller på grunn av de materielle fordeler det medførte, og ikke på grunn av en helhjertet omvendelse. Dette er ikke bare tilfelle i ikke-kristne land, men også i land som gir seg ut for å være kristne. Hvor mange av dem som kaller seg kristne i dag, ville ikke i en lignende situasjon gjøre det samme som den gamle igorot, som ønsket å gi tilbake hatten og benklærne, og bare ble en hedning igjen?