Spørsmål fra leserne
• Hva er grunnen til at New World Translation i Johannes 1: 18 bruker uttrykket «enbårne gud», mens andre oversettelser bruker uttrykket «enbårne Sønn»? — D. S., USA.
Johannes 1: 18 har i New World Translation følgende ordlyd: «Intet menneske har noensinne sett Gud; den enbårne gud som har plassen foran Faderens bryst, er den som har forklart ham.» Det er klart at apostelen Johannes her henviser til Jesus Kristus, Guds Sønn. Men Jesus er ikke bare Guds enbårne Sønn, han er også en gud, den enbårne gud. På dette stedet brukte Johannes utvilsomt det greske ordet for gud, nemlig theós, i stedet for ordet huiós, «sønn», fordi han ønsket å legge mer vekt på Jesu stilling som gud enn som sønn, noe som er i tråd med åpningsverset i hans evangelium, hvor han sier om Jesus: «Ordet var en gud.» (NW)
Det er meget sannsynlig at apostelen Johannes selv brukte ordet theós og ikke ordet huiós på dette stedet, for de eldste og mest pålitelige greske manuskripter bruker dette ordet. Det er også grunnen til at Westcotts og Horts bibeltekst, som New World Translation er basert på, gjengir skriftstedet på denne måten.
Det er interessant å merke seg at ikke så rent få av de moderne bibeloversettelser som har ordlyden «enbåren Sønn», også har fotnoter som sier at andre manuskripter har «Gud» i stedet for «Sønn». Oversettelsene American Standard Version, Revised Standard Version og Weymouth har slike fotnoter. Moffatts oversettelse sier: «den Guddommelige, den eneste Sønn», men i en fotnote blir det innrømt at «theos (’den guddommelige’) kanskje er mer i samsvar med originalteksten enn den avvikende gjengivelsen huios». Rotherham gjengir det slik: «en Enbåren Gud,» og monsignore Knoxs’ oversettelse sier i en fotnote: «Noen av de beste manuskripter har her ordlyden ’Gud, den enbårne’ i stedet for ’den enbårne Sønn’.»
Vi ser altså at oversettelseskomitéen for New World Translation har hatt gode grunner for å oversette dette skriftstedet slik de gjorde, og at mange innrømmer at Westcott og Hort hadde gode grunner for å gjengi teksten slik de gjorde. Men mange oversettere har hatt betenkeligheter ved å bruke uttrykket «den enbårne gud», og har derfor foretrukket å bruke den ordlyden som mindre kapasiteter på området har benyttet.
• Hva er grunnen til at Jehovas vitner tiltaler hverandre som «bror» og «søster»? Jeg har aldri funnet noen støtte for dette i Bibelen. Jesus tiltalte alltid sine disipler som «Peter», «Johannes» og så videre, men aldri som «bror Peter» og «bror Johannes». — E. J., USA.
Innvigde, troende kristne har gode grunner for å tiltale hverandre som «bror» og «søster». Det er nok så at når disse uttrykkene blir brukt i evangeliene og i boken Apostlenes gjerninger, henviser de med få unntak til slektninger etter kjødet, men Jesus brukte også uttrykket «bror» i en mer generell betydning og anvendte det på sine medtroende da han sa: «Se, der er min mor og mine brødre! For den som gjør min himmelske Faders vilje, han er min bror.» Jesus sa også: «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enrum! hører han på deg, da har du vunnet din bror.» — Matt. 12: 49, 50; 18: 15.
Jesu apostler og disipler brukte betegnelsen «bror» på en enda mer direkte måte, og vi finner derfor gang på gang slike uttrykk som de følgende i deres skrifter: «I [skal ikke] ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl,» sa Paulus. Den trofaste disippelen Ananias omtalte den angrende forfølgeren Saulus som «Saul, bror!» Ved en senere anledning snakket Paulus om «broderen Sostenes», «broderen Apollos», «Titus, min bror» og «vår bror Timoteus». Peter henviste til Paulus som «vår elskede bror Paulus». I Apostlenes gjerninger 21: 20 sies det: «Så sa de til ham: Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blant jødene som har tatt ved troen.» Sett på bakgrunn av alle disse eksemplene finnes det ingen holdbar innvending mot at de kristne omtaler sine trosfeller som «bror» og «søster». — 1 Kor. 5: 11; Ap. gj. 9: 17; 1 Kor. 1: 1; 16: 12; 2 Kor. 2: 12; Heb. 13: 23; 2 Pet. 3: 15.
Nå i vår tid brukes gjerne etternavnet ved tiltale, noe som ikke var vanlig i det første århundre, og det gjør det også hensiktsmessig å bruke uttrykket «bror» i tilknytning til etternavnet. Dette forhindrer at man er utilbørlig familiær eller unødig formell. Hvis man tiltaler et voksent menneske ved fornavn, kan det virke for familiært, for eksempel hvis et barn tiltaler en voksen, en ungdom tiltaler en eldre person eller fremmede tiltaler hverandre på denne måten. På den annen side vil bruken av det formelle uttrykket «herr» virke som mangel på vennlighet eller som en reservert holdning som ikke hører hjemme blant medlemmer av det innvigde kristne samfunn. Ettersom de innvigde kristne betrakter hverandre som medlemmer av en åndelig eller religiøs familie, er det både logisk og bibelsk å bruke slike uttrykk som «bror» og «søster».
• Hva betyr følgende uttalelse som vi finner i Matteus 10: 23: «I skal ikke komme til ende [bli ferdig, UO] med Israels byer før Menneskesønnen kommer»?
Jesus kom med denne uttalelsen i året 31 da han sendte ut sine 12 apostler to og to for å forkynne i alle israels byer. Det kan godt være at Jesus sendte ut sine apostler i forveien for seg, og at han senere kom til de samme steder hvor de hadde forkynt, slik det var i tilfellet med de 70 evangelister han også sendte ut for å forkynne. (Luk. 10: 1) Det ser imidlertid ikke ut til at det var dette Jesus hadde i tankene i Matteus 10: 23, nemlig at han personlig, i kjødet, skulle komme til de byene hvor hans 12 apostler hadde forkynt.
Det er tydelig at denne veiledningen Jesus ga sine 12 apostler i forbindelse med forkynnelsesarbeidet, skulle gjelde for de årene som fulgte etter hans død, oppstandelse og opptagelse til himmelen, som han aldri skulle forlate for å komme tilbake til jorden i kjødet. Hva er det som viser det? Jo, det som viser det, er det at Jesus sa at apostlene skulle bli mishandlet i synagogene, overgitt til domstolene og ført fram for landshøvdinger og konger «til vitnesbyrd for dem og for hedningene». (Matt. 10: 17, 18) Det er ikke noen beretning som viser at dette fant sted i løpet av den korte forkynnelseskampanjen som apostlene gjennomførte utelukkende i Israel, og som de kom tilbake til Jesus og avla rapport om. Da Jesus ga dem den ovennevnte veiledning, sa han uttrykkelig at de under denne forkynnelseskampanjen ikke skulle gå til hedningene, nei, ikke engang til samaritanene, men bare til «de fortapte får av israels hus». — Matt. 10: 5, 6.
Jesus må følgelig ha hatt i tankene den verdensomfattende forkynnelsen for hedningene som skulle finne sted etter hans himmelfart, da han sa til sine apostler: «I skal hates av alle [ikke bare av israelitter] for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre! for sannelig sier jeg eder: I skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer.» — Matt. 10: 22, 23.
Da Jesus uttalte disse ordene, tildelte han apostlene et bestemt distrikt med tanke på den forkynnelseskampanjen de like etter skulle ta fatt på. Det omfattet Israels landområde i Palestina, nemlig Judea, Galilea og Perea, men ikke Samaria. Ved å gjennomarbeide dette distriktet ville de «komme til ende med israels byer». Jesus brukte derfor dette begrensede distriktet som de først ble tildelt, som et bilde på det langt større distriktet de senere skulle få. Før sin himmelfart utvidet Jesus deres distrikt til å omfatte hele verden, for han sa: «Meg er gitt all myndighet og makt i himmel og på jord. Så gå da ut [overalt på jorden] og vinn disipler blant alle folkene; døp dem til Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» (Matt. 28: 18, 19, LB) Jesus viste således at deres distrikt skulle strekke seg ut over Israels landområde, ja, ut over kristenhetens område, og at det til og med skulle omfatte den hedenske verden som ikke tilhører kristenheten. Ifølge Jesu befaling skulle hans disipler forkynne det gode budskap om Guds rike på hele den bebodde jord, både for jøder, for dem som gir seg ut for å være kristne, og for de hedenske folkeslag.
I lys av Bibelens profetier og vår tids begivenheter forstår vi at Herren Jesus Kristus kom sammen med Jehova Gud til det åndelige tempel våren 1918. Det var etter dette året, spesielt fra året 1919 av, at levningen av Kristi salvede disipler begynte å forkynne det gode budskap om at Guds rike var blitt opprettet i himmelen i 1914. I hvor lang tid etter Herrens komme til templet må dette forkynnelsesarbeidet fortsette? Det må fortsette til «Menneskesønnen kommer» for å fullbyrde Jehovas dom. Dette vil finne sted i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», i Harmageddon. I forbindelse med sitt komme som domsfullbyrder sa Jesus ifølge Åpenbaringen 16: 15: «Se, jeg kommer som en tyv; salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.»
I sin veiledning til sine 12 apostler forutsa følgelig Jesus at hans salvede disipler i vår tid eller levningen av det åndelige Israel ikke skulle komme til ende med eller bli ferdig med å forkynne det gode budskap om Guds opprettede rike på hele den bebodde jord før den herliggjorte himmelske konge Jesus Kristus ville komme som Jehovas domsfullbyrder i Harmageddon-slaget. Dette betyr at vår tids Jehovas vitner, som nå innbefatter hundretusener av «andre får» eller mennesker som har et jordisk håp og er den åndelige levnings medarbeidere, ikke personlig vil kunne nå ut til alle deler av jorden med Rikets budskap før Harmageddonslaget bryter ut.
Som følge av den forfølgelse Jehovas vitner blir utsatt for, kan vi bli drevet fra en by til en annen, men vi bør likevel fortsette å forkynne. Hvorfor? Jo, for selv om vi skulle bli atspredt og drevet til andre steder på grunn av forfølgelse, vil vi ikke slippe opp for distrikt, for distriktet er så stort at vi ikke vil klare å gjennomarbeide det direkte eller personlig før krigen på Guds, den allmektiges, store dag bryter ut og tilintetgjør alle onde mennesker i denne verden og derved bringer vårt arbeid med å forkynne for disse menneskene til opphør.
Det står derfor til oss å gjennomarbeide så mye av distriktet som mulig før Harmageddon. Inntil da kommer vi aldri til å slippe opp for nytt distrikt å arbeide i eller for distrikt hvor behovet for Rikets forkynnere og lærere er stort. La oss takke Gud for det! — Se til sammenligning The Watch Tower for 1. juni 1900, side 174; 15. juni 1907, side 184, avsnitt 3.