Spørsmål fra leserne

● På side 52 og 53 i boken «La ditt navn bli helliget», står det: «Mens Enok var i en henrykket tilstand, fikk han imidlertid et syn av den kommende nye verden hvor ’døden [ikke skal] være mer’, og mens Enok hadde dette synet, lot Gud hans liv ende og tok hans døde legeme bort, slik at de religiøse fiendene ikke kunne finne det.» Hvilket bibelsk grunnlag er det for denne uttalelsen?’ — M. Y., USA.

Enok forkynte modig Jehovas dommer over de ugudelige menneskene på hans tid. «Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, spådde om da han sa: Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de harde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.» (Jud. 14, 15) De som taler mot Gud, hater også hans tjenere og forfølger dem. Ettersom disse ugudelige menneskene blir fordømt ved forkynnelsen av Jehovas dommer, prøver de å legge hånd på dem som forkynner disse dommene, for å gjøre ende på dem. En slik forfølgelse var ikke noe som først begynte på et senere tidspunkt. Ifølge det Jesus sa, begynte det på den tid da Adams sønn, Abel, levde. (Matt. 23: 34, 35) Jehova Gud tillot imidlertid ikke sine religiøse fiender å gjøre ende på Enok. Som det står i 1 Mosebok 5: 24 (NW): «Enok fortsatte å vandre med den sanne Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham.» En kunne tydeligvis ikke finne hans legeme noe sted. Hans religiøse fiender fikk ikke anledning til å misbruke det. «Gud tok ham.» Det ser ut til at Gud fjernet hans legeme akkurat som han fjernet Moses’ legeme, det legemet som Mikael trettet med Satan om. — 5 Mos. 34: 5, 6; Jud. 9.

Uttalelsen om at Enoks liv endte mens han hadde et syn, er basert på det Paulus sa i Hebreerne 11: 5, hvor det står: «Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden, og han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud.» At disse ordene ikke betyr at Enok ble tatt opp til himmelen, slik den vanlige oppfatning er i kristenheten, kan en tydelig se av følgende uttalelser i Bibelen:

I Matteus 11: 11 sier Jesus at det ikke var blitt oppreist noen større enn døperen Johannes, og at den minste i himlenes rike likevel var større enn ham, noe som viser at Johannes ikke kom til himmelen. Hvis ikke Johannes kom til himmelen, ville heller ikke Enok ha kommet dit. Vi har også Jesu tydelige ord i Johannes 3: 13 om at fram til hans tid hadde «ingen steget opp til himmelen», nei, ikke engang Enok. Det var bare ved Jesu død at en ny og levende vei til himmelen ble åpnet. Jesus er blitt «den som er først i alle ting». — Kol. 1: 18, NW; Heb. 10: 20.

I Hebreerne, kapittel 11, taler apostelen Paulus om slike trofaste mennesker som Enok, Noah og Abraham. I versene 39 og 40 i dette kapitlet påpeker Paulus forskjellen mellom disse troens menn som levde i tiden før den kristne menighet ble opprettet, og dem som i likhet med ham selv var en del av den: «Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.» Det var med andre ord først etter at medlemmene av den kristne menighet hadde fått sin lønn, at disse fortidens trofaste ville få sin lønn.

Ettersom vi ikke kan trekke den slutning at det at Enok ble bortrykket, betyr at han ble tatt opp til himmelen, hva kan det da bety? Jo, Enoks død inntraff øyensynlig på en annen måte enn alle andre menneskers død, og av den grunn står det at han ble «bortrykket, så han ikke skulle se døden».

Det greske ordet som i Hebreerne 11: 5 er gjengitt med «bortrykket», betyr «overføre», «flytte» eller «forandre sted». Det ser ut til at den opplevelse Paulus hadde, kaster lys over dette spørsmålet, fot han ble overflyttet eller rykket opp til den tredje himmel. Om han var i legemet eller ikke, visste han ikke. I denne tilstand fikk han et syn av den kristne menighets paradisiske tilstand i framtiden. (2 Kor. 12: 1—4) Det var øyensynlig mens Enok var henrykket i ånden, mens han hadde et syn av det jordiske paradis (Enok visste ikke noe om et åndelig paradis), at Gud tok ham bort eller lot ham sovne inn. Han ’så ikke døden’ i og med at han ikke så at han nærmet seg døden, og derfor hadde han ikke noen dødskvaler. Når oppstandelsen finner sted, vil det i hans tilfelle bety at han blir overført fra sitt syn til det virkelige liv i den nye verden som han fikk det privilegium å se.

● Vil det være riktig å si at uttrykket det ’kongelige presteskap’ sikter bare til de salvede kristne, men at uttrykket «det alminnelige prestedømme» kan anvendes om både levningen av de salvede kristne og om den ’store skare’ av lovprisere av Jehova? — V. K., USA.

Læren om et «alminnelig prestedømme» er en læresetning i kristenheten, og den blir også kalt «prestedømmet av alle troende». Websters Third New International Dictionary definerer den som «en læresetning i den protestantiske kristne kirke: alle har direkte adgang til Gud uten noen geistlig formidling, og hver enkelt er forpliktet til å tjene de andre medlemmene av de troendes samfunn». Den grunnleggende tanke i uttrykket er at alle kristne bør fortelle andre om Guds Ord og hensikter, og ikke overlate dette ansvaret til en «presteklasse». «Denne læresetningen,» sier The Interpreter’s Bible, «er ikke så meget en erklæring om en rett som om en plikt.» (Bind 11, side 619) Sett ut fra det synspunkt at alle kristne bør påta seg det ansvar å forkynne, kan det sies at det prinsippet som ligger til grunn for uttrykket «det alminnelige prestedømme», kan anvendes på alle kristne.

Ifølge Bibelen vil det ikke være riktig å si at både den salvede levning og den ’store skare’ tilhører det «alminnelige prestedømme». Hvorfor ikke? Kristenhetens lære går ut på at «alle kristne er prester for Gud». (Theology Today for oktober 1958, side 303) Det Bibelen lærer, er at alle åndsfødte kristne er prester. Ifølge Bibelen kan derfor uttrykkene prest og presteskap utelukkende anvendes om de 144 000 medlemmer av det ’hellige presteskap’ eller ’kongelige presteskap’. — 1 Pet. 2: 5, 9; Åpb. 14: 1—4.

Peters ord om å «frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus», anvendes spesielt på de åndssalvede eller åndsfødte kristne som utgjør det ’hellige presteskap’. Siden 1931 har imidlertid en «stor skare» av får-lignende mennesker av alle folk og tunger, mennesker som tilber Jehova Gud, sluttet seg til levningen av det ’hellige presteskap’. (Åpb. 7: 9—15) Selv om den ’store skare’ som har et jordisk håp, ikke tilhører det ’hellige presteskap’, er den likevel kostelig i Jehovas øyne, og han fyller sitt hus med herlighet ved at så mange av disse får-lignende tilbedere slutter seg til presteklassen. (Hag. 2: 7) Ettersom den ’store skare’ har en så nær kontakt med levningen av presteklassen, har den den samme forpliktelse som levningen, nemlig å forkynne Jehova Guds dyder. Den ’store skare’ gjør det. Som følge av at den ’store skare’ hjelper levningen av det ’hellige presteskap’, blir den ikke sammenlignet med prestene eller levittene, men med nethinim og gibeonittene, som var trofaste tilhengere av levningen av de trofaste jøder, som var Jehovas vitner i gammel tid. De motbilledlige nethinim og gibeonitter har sluttet seg til den prestelige levning ved utelukkende å tilbe Jehova som Gud, og de er villige tempeltjenere som støtter levningen av «levende steiner» i det åndelige tempel.

Det er derfor i den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, og ikke i kristenheten, vi finner «det alminnelige prestedømme». Der blir ikke bare betydningen av dette uttrykket anvendt, men det finnes også en levning av det ’kongelige presteskap’ der, et prestedømme som virkelig er alminnelig ettersom hver enkelt av dem frambærer åndelige offer som tekkes Gud ved Jesus Kristus. (1 Pet. 2: 5) Ettersom Bibelen bare bruker ordene prest og presteskap om de salvede kristne, er det ifølge Bibelen riktig å si at det alminnelige prestedømme bare omfatter de åndsfødte kristne.