Holder du fast ved det som er rett?
FRA alle hold blir det øvd press på gudfryktige mennesker for å få dem til å gjøre noe som de vet er urett. Det kan for eksempel være vanlig forretningspraksis å snyte kundene ved å gi en feilaktig og misvisende framstilling av de varene en selger, eller ved å love å yte en bestemt service og så unnlate å gjøre det. Hvis du driver forretning, er du da så modig og rettskaffen at du går fram på en ærlig måte, selv om det kanskje ikke er så lønnsomt økonomisk sett?
Barn og unge mennesker vet at det er galt å fuske på skolen, men trass i at de vet det, er det mange av dem som gjør det. En undersøkelse som nylig ble foretatt blant 5000 elever fra 99 høyere skoler, viste at nesten halvparten hadde gitt seg av med en eller annen form for fusk. Hvis du er skoleelev, har du da styrke nok til å holde stand mot et slikt press og ikke følge en urett handlemåte?
En kristen er klar over at det er Gud han skal tilbe og være trofast mot, uansett hva andre måtte kreve. «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene,» sa Jesus. (Matt. 4: 10) Jesu apostler forsto betydningen av å adlyde dette påbudet om å tjene Gud, og derfor sa de ved en anledning til det jødiske råd: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29) Har du også mot til å sette tilbedelsen av Gud på førsteplassen, til og med når du blir utsatt for hard forfølgelse?
Hva ville du gjøre hvis myndighetene forbød deg å «tale eller lære i Jesu navn», slik de forbød de første kristne? Ville du holde fast ved det du visste var rett? Apostlene Peter og Johannes gjorde det. De svarte fryktløst: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» (Ap. gj. 4: 18—20) Ville du ha hatt mot til å si det samme?
Opp gjennom tidene har menn og kvinner måttet velge om de ville holde fast ved det som er rett, eller gi etter for press som ble øvd på dem for å få dem til å bryte sin ulastelighet. På den gamle profeten Daniels tid ble det for eksempel vedtatt en lov som gjorde det til en forbrytelse å ’be til noen gud eller noe menneske, med unntagelse av Darius, den persiske kongen’. (Dan. 6: 8) Straffen for å bryte denne loven besto i å bli revet i hjel av løvene. Hva gjorde Daniel da han hørte om denne loven? Hva ville du ha gjort?
Den bibelske beretningen sier: «Så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var satt opp, gikk han inn i sitt hus; . . . og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før.» Daniel visste at det var rett og riktig å be til sin Skaper, og han hadde mot til å holde fast ved det han trodde. — Dan. 6: 11—29.
Det er imidlertid ikke bare i fortiden vi finner slike eksempler på trofasthet. Nå i vår tid er det også mange tjenere for Gud som har holdt fast ved det som er rett. I Nazi-Tyskland ble det for eksempel krevd av borgerne at de skulle hilse «heil Hitler» og vise staten ubetinget troskap. Et velsmurt propagandaapparat forledet størstedelen av befolkningen til å tro at det var rett å etterkomme slike krav. Men hvordan skulle sanne kristne kunne tilbe og ære et menneske? Hvordan skulle de kunne gi sitt liv for å støtte statens bestrebelser for å utvide sitt herredømme? De kunne ikke gjøre det og samtidig tilbe Gud på rette måte. Dette førte til en hard prøve for dem.
Tenk over tilfellet med den unge Herbert Walter som bodde sammen med sin familie på en stor gård i Schlesien i den østlige delen av Tyskland. Han hadde oppriktig begynt å studere Bibelen og så fram til de velsignelser som Guds rike skulle utøse over jorden. Hans far var på den annen side en stolt, patriotisk tysker som sammen med sine andre barn ivrig støttet Hitler. Senere ville ikke Herberts far kjennes ved ham, men sa: «Jeg har ingen sønn som ikke viser interesse for sitt fedreland.» Herbert og hans hustru ble tvunget til å forlate gården.
I 1939 ble det satt i gang en blitzkrig eller lynkrig mot Polen, og i begynnelsen av 1941 fikk Herbert ordre om å melde seg til treningssentret i Lübeck. Her tok de som fikk opplæring, del i patriotiske seremonier og marsjerte blant annet fram og la hånden på flagget og svor på at de ville gi sitt liv for fedrelandet og «der Führer». Øyeblikket hadde kommet. Herbert visste at det ville komme. Hva skulle han gjøre? Hans familie og venner hadde gang på gang oppfordret ham til å gi avkall på sin «vanvittige religion». Ville deres ønsker nå få ham til å vakle? Da han ble spurt om grunnen til at han nektet å avlegge troskapseden, svarte han: «Mitt liv tilhører Jehova Gud, og det er ikke mitt, slik at jeg kan gi det til andre. Jeg har allerede sverget troskap til Guds konge, Kristus Jesus, som er min Herre.»
En gikk straks til handling. Det ble holdt en kort rettergang, og han ble dømt til døden. Mens Herbert ventet i sin celle den 8. mai 1941, benyttet han sine siste timer til å skrive et brev til dem som han forlot. Han fortalte kort at han ville bli halshogd før soloppgang, og forsøkte å forklare dem hvorfor han måtte holde fast ved sin overbevisning. Etter at han var blitt henrettet, ble det bekjentgjort på hans hjemsted.
«Hvordan følte du det da din bror ble halshogd?» ble Herberts søster nylig spurt. «Min familie og jeg skammet oss dypt. Det var en vanære at han var blitt funnet skyldig i forræderi mot sitt land,» svarte hun. «Men hvordan føler du det nå?» «Jeg er meget stolt av ham. Jeg er lykkelig over at han gjorde det som var rett, og ikke gikk på akkord.» Herberts søster fortalte dette til en kristen forsamling i De forente stater hvor hun hadde bosatt seg sammen med sin familie. Etter alle disse årene hadde hun begynt å studere Bibelen og fulgte nå ved dette stevnet sin elskede brors eksempel ved å la seg døpe i vann som et symbol på at hun innvigde seg til Jehova Gud for å tjene Ham som belønner dem som oppriktig søker ham, og som til og med oppreiser dem fra døden.
Det er ikke alltid lett å holde fast ved det som er rett. Det kan til og med hende at du vil bli truet med tortur og med døden. Husk på Guds løfte om en oppstandelse. Vær modig! Du kan holde fast ved det som er rett.
Jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. — Rom. 8: 38, 39.