Tålmodighet bringer resultater
FRA tid til annen må Jehovas vitner vise stor tålmodighet for å kunne overbevise andre om at de oppriktig ønsker å hjelpe dem, men det er anstrengelsene verdt. Her er en opplevelse som et av Jehovas vitner har hatt, og som viser hvor verdifullt det er å vise tålmodighet:
«I 1961 ble vi døpt som Jehovas vitner. Vår nærmeste nabo, som var motstander av Jehovas vitner, var rasende på oss fordi vi tok dette skritt. Hun sa at selv om vi var gode naboer, ønsket hun ikke å ha noe med vår religion å gjøre. Våre forsøk på å få henne til å forandre sitt syn var forgjeves. Vi bestemte oss derfor for å følge den framgangsmåten som Selskapet Vakttårnet foreslo, og tilbød henne bare blad som inneholdt artikler som vi trodde hun ville like å lese.
«Dette virket bra, for hun tok imot bladene og leste de artiklene vi anbefalte. Vi fortsatte å gjøre dette i omkring et år, og da begynte hun å la sin seks år gamle datter besøke oss.
«For å underholde henne brukte vi boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis og forklarte illustrasjonene i den. Da hun kom hjem igjen, fortalte hun naturligvis sin mor hva hun hadde lært om Jehova Gud, paradiset i Eden, Adam og Eva og så videre. Omtrent to uker senere ringte hennes mor til meg.
«Hun spurte meg om jeg holdt et bibelstudium med hennes datter, Jo Ann. Jeg svarte nei, men sa at jeg bare forklarte hva bildene i en av våre bøker betydde. Jeg hentet «Paradis-boken» og fortalte hva jeg pleide å gjøre. Hun sa da: ’Jo Ann liker dette så godt at jeg lurer på om du har tid til å studere Bibelen med henne.’
«Et studium ble startet med begge barna hennes. Kort tid senere ringte min nabo igjen og sa: ’Jeg setter stor pris på det du gjør for barna våre. De lærer så mye fra Bibelen.’ Hun fortsatte: ’Du skjønner, jeg har i flere måneder forsøkt å bli enig med meg selv om hvorvidt jeg skal be deg om å studere med meg også, men jeg har rett og slett ikke hatt mot til å gjøre det. Jeg har betraktet deg i alle disse seks årene som har gått, og lagt merke til hvor trofast du har vært i hele denne tiden. Jeg har kommet til at det må være noe ved dette. Tror du at du har tid til å studere med meg også?’ Jeg svarte overlykkelig at jeg med glede ville gjøre det.»