Spørsmål fra leserne
● Hvis en kvinne som har begått ekteskapsbrudd, angrer og viser dette ved å bekjenne sin urette handlemåte overfor det dømmende utvalg i den kristne menighet hun er tilsluttet, er det da nødvendig at hun også overfor sin mann bekjenner sin urette handlemåte? — M. A., USA.
Ja, det er både nødvendig og forstandig å gjøre det, uansett om hennes mann er kristen eller ikke.
De kristne er fullstendig klar over at Gud fordømmer ekteskapsbrudd. (5 Mos. 5: 18; 1 Kor. 6: 9, 10) De som med fullt overlegg begår ekteskapsbrudd, hører ikke hjemme i Jehovas folks rene menighet. Bibelen sier at slike moralsk fordervede mennesker skal utstøtes av den kristne menighet, både for at menighetens medlemmer kan bli beskyttet, og for at Guds ånd fortsatt uhindret kan virke på menigheten. — 1 Kor. 5: 5, 9—13.
Dette betyr imidlertid ikke at alle som hevder at de er sanne kristne, til enhver tid er i stand til fullkomment å leve i samsvar med Guds rettferdige krav. En ønsker kanskje å gjøre det, men begår likevel en alvorlig synd på grunn av manglende dømmekraft eller som følge av kjødets svakhet. (Rom. 7: 21—23) Hvis en kvinne i menigheten for eksempel har gitt etter for fristelsen og har begått ekteskapsbrudd, bør hun føle seg sønderknust på grunn av denne alvorlige synd. Men hva kan hun gjøre for å få tilgivelse og hjelp?
Det er av aller største betydning at hun angrer, for ellers vil hun ikke oppnå Guds tilgivelse. Som apostelen Peter sa til jødene på hans tid: «Fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet.» (Ap. gj. 3: 19) Hun må bestemme seg for at hun aldri mer vil begå en slik synd, og hun bør være fast bestemt på å unngå alt som kan føre til en gjentagelse. Det er også nødvendig at hun bekjenner sin synd for Gud i bønn. Det er oppmuntrende for oss å vite at Jehova tilgir oss hvis vi oppriktig bekjenner og angrer våre synder. — 1 Joh. 1: 9.
Bibelen formaner imidlertid den som har begått en alvorlig synd, til å ta enda et skritt. Dette skrittet omtales i Jakob 5: 13—16: «Han [skal] kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham . . . og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt. Bekjenn derfor eders synder for hverandre og be for hverandre, for at I kan bli legt!» I alle Jehovas vitners menigheter finnes det i dag et utvalg som består av tre slike modne kristne, og som har fått det ansvar å hjelpe syndere som oppriktig angrer, eller å utstøte dem som utgjør en trusel mot menighetens moralske renhet fordi de praktiserer synd og ikke angrer og får Guds tilgivelse.
Men er det alt en bør gjøre — vende seg til Gud og til menighetens representanter? Nei, i dette tilfellet er det et annet skritt som må tas, og det bør gjøres før vedkommende går til dem som i åndelig forstand er eldste, og som handler på menighetens vegne. Ekteskapsbruddet berører kvinnens mann. Hun har lovt ham troskap. Han er den eneste som har rett til å ha kjønnslig omgang med henne, og hans rett er blitt krenket. I Ordspråkene 5: 15, 18 blir det å nyte den ekteskapelige rett sammenlignet med det å drikke vann av sin egen kilde, og av dette framgår det at en ektefelle har krav på å få nyte den ekteskapelige rett i all renhet. Dette «vann» må ikke forurenses ved utroskap, og hvis det er blitt det, bør den uskyldige ektefelle få vite det. Hvis noen har begått ekteskapsbrudd, er dessuten ektesengen blitt besmittet. — Heb. 13: 4.
Den skyldige ektefelle nøler kanskje med å bekjenne sin synd fordi hun er engstelig for hvordan hennes mann vil reagere, og er redd for at han ikke vil tilgi henne. Men dette burde hun ha tenkt på før hun kom i den situasjon som førte til utroskap.
Hvis hun overfor menighetens dømmende utvalg gir uttrykk for at hun angrer, vil utvalget undersøke om det finnes noen tegn på anger. Hvis hun virkelig angrer, vil hun for eksempel ikke dekke den som hun begikk synden sammen med. Hvis vedkommende tilhører menigheten, kan utvalget ta seg av den siden av saken også, slik at menigheten fortsatt kan stå i et godt forhold til Gud. I dette tilfellet vil et annet bevis på kvinnens oppriktige anger være at hun bekjenner sin urette handlemåte for sin uskyldige ektefelle og ber ham om tilgivelse og hjelp. Hvis den skyldige ikke er villig til å vise ydmykhet på denne måten og påta seg ansvaret for sin synd, kan det neppe sies at hun virkelig har angret.
Når en innvigd, kristen kvinne har kommet i en situasjon som har ført til ekteskapsbrudd, har hun vist at hun har behov for hjelp og trenger å være under oppsikt. De modne tjenerne i menigheten vil gi henne åndelig hjelp, idet de vil bestrebe seg på å bygge opp hennes åndelighet og hennes evne til å leve som en kristen. (Gal. 6: 1) Men hennes mann er ett kjød med henne, og ettersom han er den som står henne nærmest, er det på sin plass at han hjelper henne og oppmuntrer henne, og at han har den nødvendige oppsikt med henne, og om mulig hjelper henne til å unngå å komme sammen med den mannen hun begikk ekteskapsbrudd med. (1 Mos. 2: 24) Selv om hennes mann ikke er troende, kan han sannsynligvis hjelpe henne til å motstå ytterligere fristelser og å holde seg borte fra situasjoner som kan føre til en gjentagelse av synden.
Det er således både forstandig og et uttrykk for anger at en som har begått ekteskapsbrudd, søker sin ektefelles tilgivelse og hjelp, og dette er tilfelle enten det er hustruen eller mannen som har syndet. Det er dessuten et skritt vedkommende må ta for å kunne komme i et rett forhold til Gud og til den kristne menighet.
● Hva er den ’ene dåp’ som omtales i Efeserne 4: 5? Er det den samme dåp som den som omtales i Matteus 28: 19? — E. B., USA.
Ja, det er i det vesentlige den samme dåp. Apostelen Paulus siktet til en vanndåp som var antagelig i Guds øyne, da han skrev: «Ett legeme og én Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader.» — Ef. 4: 4—6.
Da Paulus var i Efesos i år 55 e. Kr., skrev han til de kristne i Korint. Et av de punkter han understreket, var at det ikke måtte være splid iblant dem på grunn av at de holdt seg til ledende menn, deriblant den som hadde døpt dem, som om de var hans disipler. De som var blitt døpt i Korint, var ikke blitt døpt i Paulus’ eller Apollos’ eller Kefas’ navn; de var blitt døpt i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, slik som Jesus hadde befalt. — Matt. 28: 19; 1 Kor. 1: 10—16.
Om lag fem år senere, det vil si omkring år 61, skrev Paulus til sine elskede, åndelige brødre i Efesos. Enhet var et av de viktige punkter han understreket i dette brevet, akkurat som i brevet til korintierne. Han viste at skillet mellom jødene og hedningene var blitt avskaffet. Nå kunne alle troende i enhet nærme seg Jehova. De kunne alle få den hellige ånd og utgjøre en del av det åndelige tempel, «en Guds bolig i Ånden». — Ef. 2: 13—22.
I sin videre behandling av spørsmålet om enhet forklarte han at de sammen utgjorde ett åndelig legeme. De hadde alle fått den hellige ånd. Med ånden som et pant på det som skulle komme, hadde de fått et himmelsk håp. (Ef. 4: 4; 1 Kor. 12: 13; 2 Kor. 5: 5) De hadde alle trodd på den samme Herre, Jesus Kristus, og de viste alle tro på de samme guddommelige foranstaltninger, slik at de kunne bli godkjent av Gud. — 1 Kor. 8: 6; 2 Kor. 4: 13.
Før Paulus sier at de var forent ved å ha én Gud og Fader, nevner han at de hadde «én dåp». Hvor sant var ikke dette! Alle som ble kristne, måtte la seg døpe i vann.
De fleste av dem som var kristne på det tidspunkt, var blitt døpt som disipler etter pinsedagen i år 33. Før den tid var noen, for eksempel apostlene, som dro omkring med Jesus, blitt døpt av døperen Johannes med det som den gang var en antagelig dåp som Gud hadde forordnet. Disse behøvde ikke senere å bli døpt igjen. Da først den kristne menighet var blitt opprettet på pinsedagen i år 33, var Johannes’ dåp ikke lenger antagelig. De som fra dette tidspunkt av skulle døpes på rette måte, måtte døpes i «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn», slik Jesus hadde sagt. — Matt. 28: 19.
Dette spørsmålet om å være forent ved en antagelig dåp hadde en særlig betydning for de kristne i Efesos. Det var i denne byen Paulus møtte noen som ikke hadde hørt om Jesu dåp. De var øyensynlig blitt døpt med «Johannes’ dåp» etter at denne hadde opphørt å være en antagelig dåp. De hadde allerede hørt om Gud, så Paulus forklarte dem om Kristus og om den hellige ånd, og deretter «lot de seg døpe til den Herre Jesu navn». (Ap. gj. 19: 2—6) På denne måten kunne de tjene Jehova sammen med alle de døpte kristne i Efesos og andre steder. Sannsynligvis var de fleste, om ikke alle, av de andre kristne i Efesos blitt døpt etter pinsedagen i år 33 som Jesu disipler.
Det å la seg døpe med en antagelig dåp var noe alle de kristne hadde felles. Paulus kunne med rette bruke dette som et eksempel på den enhet det bør være blant de kristne.
● Hvorfor sa apostelen Paulus, slik vi leser i 1 Korintierne 1: 17, at Kristus ikke hadde utsendt ham «for å døpe»? Han døpte jo noen troende, ikke sant? — G. Q., USA.
Under sin drøftelse av et problem som hadde oppstått i menigheten i Korint på grunn av splittelser, sa apostelen Paulus: «For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors [torturpel, NW] ikke skulle tape sin kraft.» — 1 Kor. 1: 17.
Vi kan være forvisset om at Paulus kjente til Jesu befaling om å gjøre disipler og døpe dem. (Matt. 28: 19, 20) Og Paulus reiste vidt omkring og gjorde disipler og lærte folk å holde alt det Jesus hadde befalt. Han tilla ikke dåpen liten betydning, men anbefalte andre å la seg døpe. — Ap. gj. 19: 1—5.
For å få den rette forståelse av 1 Korintierne 1: 17 må vi derfor undersøke sammenhengen. I de foregående vers sier Paulus at han hadde døpt Krispus, Gajus og Stefanas’ hus. (1 Kor. 1: 14—16) Han gjorde ikke dette uten å ha Kristi tillatelse til det. Jesu ord i Matteus 28: 19 bemyndiget ham tvert imot til å døpe.
Det apostelen ville påpeke, var at hans oppdrag ikke utelukkende eller i første rekke besto i å døpe. Kristus hadde utrykkelig sagt til Paulus at han skulle forkynne og være et «vitne» for folkeslagene. (Ap. gj. 26: 16; 9: 15) Paulus kunne døpe og døpte også enkelte mennesker, men det finnes grunner til at han ikke døpte et stort antall mennesker. Sammenhengen viser at det kunne oppstå splittelser. Hvis apostlene hadde gått spesielt inn for å døpe, kunne det ha ført til at det ble dannet partier eller klikker av kristne som var blitt døpt av dem.
Da Paulus oppholdt seg i Korint, noen år før han skrev sitt første brev til menigheten der, døpte han noen. Men dåpen var ikke en spesiell seremoni som bare apostlene skulle utføre, og dåpshandlingen var heller ikke mer betydningsfull når en apostel utførte den, enn når et annet mannlig medlem av den kristne menighet utførte den.