De sørgende trøstes ved en begravelse
HVILKET inntrykk kan en begravelsesseremoni som blir ledet av Jehovas vitner, gjøre på avdødes sørgende familie som har en annen tro? Tenk over det som står i følgende brev som en familie skrev til Jehovas vitner i Ohio:
«I 1935 døde min far, og min mor sørget så dypt som bare en enke kan gjør. Det var da hun vendte seg til deres organisasjon, som på det tidspunktet ofte hadde radioprogrammer som brakte deres budskap ut til millioner av mennesker. Vi burde da ha forstått hvilken enestående gruppe dere er, men vi gjorde dessverre ikke det. Dere forandret hennes liv fra å være et liv i den dypeste fortvilelse til et liv i fred og tilfredshet. Hun levde et slikt liv i over 30 år og gledet seg over livet helt til hun døde i forrige uke.
«Det var da vi ble grepet av fortvilelse. Som de fleste av dere vet, er det slik at når noen er blitt 84 år, så gammel som min mor ble, har de fleste av deres nære venner og slektninger gått bort før dem. Det var i hvert fall det vi trodde.
«Innehaveren av et begravelsesbyrå gjorde oss oppmerksom på dette kvelden før min mors begravelse skulle finne sted. Han fortalte om noe som hendte for ikke så lenge siden. En meget rik, fremtredende mann kom til vår by og bosatte seg her. Han holdt seg mer eller mindre for seg selv og bodde på et av de store, eksklusive hotellene inne i byen, hvor han til slutt døde. I sitt testamente ba han om at han måtte bli begravd i denne byen, som han var blitt så glad i. På grunn av en kraftig snøstorm kom det ingen slektninger eller venner den første dagen etter at han døde. Den andre dagen trosset endelig en nevø fra Pittsburgh snøværet og kom på besøk. Han var den eneste som kom. Den natten var det bare han og innehaveren av begravelsesbyrået som holdt vakt over den avdøde. Ved begravelsen, som fant sted dagen etter, var denne nevøen den eneste som var til stede.
«Selv om det ikke var så ille i vårt tilfelle, var vi litt bekymret kvelden før mor skulle bli stedt til hvile. Vi lurte på om mange eller bare få eller i det hele tatt noen ville være til stede ved begravelsen.
«Vi var fortsatt bekymret dagen etter helt til tilsynsmannen for Jehovas vitner kom etterfulgt av flere grupper av disse enestående menneskene som Jehovas vitners menigheter består av. Den vennlighet de la for dagen, lar seg vanskelig beskrive. Sinnsro er det beste ord jeg kan komme på. Etter hvert som de fylte rommene og ga uttrykk for sin medfølelse, forsvant den dystre stemningen og alt virket plutselig lysere. Vi kunne ikke la være å tenke på at mor, som hadde alle disse gode vennene omkring seg, måtte ha vært mye lykkeligere enn den fremtredende, rike mannen som vi hadde hørt om kvelden før. En av våre slektninger som var til stede, var svært forundret og sa at hun aldri hadde hørt en så inspirerende begravelsestale.
«Dere vil sannsynligvis aldri fullt ut forstå hva det betydde for oss at dere sendte blomster, at noen var så vennlige å tilby seg å bære kisten, og at dere viste en slik vennlighet da dere var til stede. Alt dette er noe vi sent kommer til å glemme, og vi vil i oppriktighet takke dere for det. Må Gud velsigne hver enkelt av dere.»
Ja, begravelser er en utmerket anledning til å trøste sørgende ved å gjøre dem kjent med håpet om oppstandelsen og ved å vise kristen kjærlighet og en rett oppførsel.