Spørsmål fra leserne

● Kan innvigde kristne være til stede ved begravelser som blir holdt av andre religiøse organisasjoner? — C. S., USA.

Noen kristne føler seg kanskje forpliktet til å være til stede ved en kirkelig begravelse fordi de står i takknemlighetsgjeld til avdøde, fordi avdøde eller en av de sørgende er en nær slektning av dem, eller på grunn av press fra en vantro ektefelle. Før en er til stede ved en slik begravelse, bør en imidlertid overveie hvilke ting det kan medføre og hva en kanskje kan gjøre i stedet. Selv om den kristne menighet ikke forbyr sine medlemmer å overvære begravelser som blir holdt av andre religiøse organisasjoner, kan det være ytterst farlig og forbundet med en rekke problemer å gjøre det.

For det første er det godt å huske at en kirkelig begravelse ikke blir holdt først og fremst for å gi venner av familien en anledning til å trøste de etterlatte. Vanligvis har en gjort det før begravelsen, enten ved å sende et brev til de pårørende eller ved å avlegge et besøk i hjemmet. En kirkelig begravelse er i virkeligheten en gudstjeneste. Det er derfor sannsynlig at den vil omfatte en preken som framkaster slike ubibelske forestillinger som at menneskesjelen er udødelig, og at alle gode mennesker kommer til himmelen. Den kan også omfatte en ubibelsk handling, for eksempel det å gjøre korsets tegn, og presten vil høyst sannsynlig lede hele forsamlingen i bønn. I betraktning av befalingen i Åpenbaringen 18: 4 kan en kristen naturligvis ikke være med på dette.

I denne forbindelse kan det nevnes at en japansk begravelse kan utgjøre en virkelig prøve for innvigde kristne. Når en er til stede ved en begravelse i Japan, blir ens navn ropt opp, og så ventes det at en skal gå fram og ofre røkelse til den døde og be en bønn. Av denne grunn har mange japanske kristne funnet ut at det beste er ikke å være til stede ved slike begravelser.

Enkelte innvigde kristne har vært til stede ved kirkelige begravelser fordi de har ønsket å være sammen med de etterlatte og støtte dem. De har derfor vært til stede ved bisettelsen og prekenen i kirken eller kapellet og til og med gått med til graven. De har kanskje kunnet gjøre alt dette uten å måtte delta i en handling som er preget av falsk religion. Men det er naturligvis åndelige farer forbundet med å gå til et hvilket som helst sted hvor falsk tilbedelse blir utøvd.

En kristen hustru som har en vantro mann som ønsker at hun skal være til stede ved en kirkelig begravelse, kan tenke på tilfellet med Na’aman. Na’aman var den syriske hærfører som ble helbredet for spedalskhet ved å følge profeten Elisas påbud om å bade seg sju ganger i elven Jordan. På grunn av denne mirakuløse helbredelsen bestemte Na’aman seg for at han aldri mer ville tilbe noen annen gud enn Jehova. Det ville imidlertid være vanskelig for ham å gjennomføre sitt forsett, ettersom han fremdeles var i den syriske konges tjeneste. Kongen støttet seg til hans hånd når han gikk omkring, og Na’aman måtte derfor også gå med ham inn i den hedenske guden Rimmons hus. Han måtte kanskje til og med hjelpe kongen når denne kastet seg ned. Na’aman ba derfor Jehova Gud om å tilgi ham og ikke kreve ham til regnskap for dette. Han hadde begynt å tilbe Jehova og tilba ikke denne falske guden. Han befant seg i Rimmons hus utelukkende på kongens befaling. — 2 Kong. 5: 1—19.

Det forholder seg på samme måte med en kristen hustru som har en vantro ektemann. Hvis hennes mann ved en bestemt anledning forlanger at hun skal bli med ham til en kirkelig begravelse i forbindelse med en slektnings eller venns død, vil hun kanskje føle at hun kan gjøre som Na’aman gjorde — være til stede, men ikke ta del i noen handling som har med falsk religion å gjøre. Hun må imidlertid selv avgjøre om hun skal gå. Hun vil måtte løse konflikten mellom respekten for ektemannens ønsker og lydighet mot Jehova og det hennes samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Guds Ord, påbyr henne. — 1 Pet. 3: 16.

Ja, dette er også et samvittighetsspørsmål. Hvordan det? Jo, fordi andre kan se at hun, et av Jehovas vitner, går inn i kirken, og kanskje ta anstøt av det. Dette er en mulighet hun også må ta i betraktning. Som apostelen Paulus skrev: «Jeg fortsetter å be om . . . at dere kan forvisse dere om de viktigere ting, så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre fram til Kristi dag.» — Fil. 1: 9, 10, NW.

Det beste ville være om hustruen prøvde å forklare situasjonen for sin mann. Hun gjør vel i å følge dronning Esters eksempel og velge et tidspunkt da mannen er avslappet og i godt humør, og så på en taktfull måte prøve å forklare hvorfor hun ikke synes at hun kan være med i en kirkelig begravelse. Hun kan blant annet påpeke at hvis hun er til stede og ikke deltar i seremonien, kan det bli meget pinlig for andre, og særlig for mannen. Det kan da være at en vantro ektemann vil gå med på at hustruen er hjemme — av kjærlighet til henne, av respekt for hennes religiøse syn og fordi han ønsker å unngå en pinlig situasjon. — Ester 5: 1—8.

Men kan en ikke komme til å støte de etterlatte hvis en ikke er til stede? Det vil bare skje hvis en ignorerer dødsfallet fullstendig, og det behøver en ikke å gjøre. En kan gjøre flere ting for å vise at en føler med de etterlatte og ønsker å hjelpe dem. En kan avlegge et besøk hos familien på forhånd og da gi uttrykk for sin deltagelse og tilby sin hjelp. En kan gjøre innkjøp for familien hvis det er behov for det, tilberede et måltid eller passe barna og derved avlaste de voksne litt. Da vil ikke familien synes at en er ukjærlig og ufølsom fordi om en ikke kommer i begravelsen.

En kristen behøver følgelig ikke å føle seg forpliktet til å overvære en begravelse som holdes av en annen religiøs organisasjon, og hvor han kan komme til å gi etter for fristelsen til å gjøre som alle de andre og utføre en falsk religiøs handling. På den måten unngår han også faren for å gjøre seg skyldig i frafall og mishage Jehova Gud. Men hver og en må selv bestemme hva han skal gjøre, på grunnlag av omstendighetene og sin egen samvittighet.