Pontius Pilatus — en romersk politiker

I 1961 ble det funnet en delvis ødelagt innskrift der hvor den gamle kystbyen Cesarea hadde ligget, om lag 87 kilometer nordnordvest for Jerusalem. Denne innskriften bærer navnet «[Pon]tius Pilatus». Det var framfor denne Pontius Pilatus at de jødiske ledere falskelig anklaget Jesus Kristus for å være en opprører, for å oppmuntre folk til ikke å betale skatt og for å gjøre seg selv til en konge i opposisjon til keiseren. Men hvem var denne mannen som til slutt ga etter for deres krav og lot Jesus pelfeste? Hvorfor gjorde han det?

Keiser Tiberius utnevnte Pilatus til landshøvding i Judea i år 26 e. Kr. Ifølge historieskriveren Josephus fornærmet Pilatus sine undersåtter. En natt sendte han romerske soldater inn i Jerusalem med bilder av keiseren på sine felttegn. Som følge av det reiste en delegasjon av jøder til Cesarea for å protestere mot felttegnenes nærvær og anmode om at de måtte bli fjernet. Etter at de hadde forhandlet i fem dager, forsøkte Pilatus å skremme medlemmene av delegasjonen ved å true med at soldatene hans skulle henrette dem, men da de hårdnakket nektet å gi etter, måtte han etterkomme deres anmodning. (Antiquities of the Jews, bok XVIII, kapittel III, avsnitt 1) Filo, en jødisk historieskriver i det første århundre som bodde i Alexandria i Egypt, skildrer noe lignende som Pilatus gjorde, og som hadde å gjøre med gullskjold med Pilatus’ og Tiberius’ navn på. — De Legatione ad Gaium, XXXVIII.

Josephus beretter også om et annet oppløp. For å bygge en omkring 40 kilometer lang akvedukt som skulle føre vann til Jerusalem, brukte Pilatus penger fra templets skattkammer i Jerusalem. Da han avla et besøk i byen, protesterte store folkemasser høylydt mot denne handlingen. Pilatus lot så forkledde soldater blande seg med folkemengden, og på et gitt signal gikk de til angrep på jødene. (Antiquities of the Jews, bok XVIII, kapittel III, avsnitt 2; Wars of the Jews, bok II, kapittel IX, avsnitt 4) Det kan være denne hendelsen det siktes til i Lukas 13: 1, hvor det sies at Pilatus ’blandet noen galileeres blod med deres offer’. Dette synes å antyde at han lot dem bli slått i hjel inne på selve tempelområdet. Ettersom galileerne hørte inn under Herodes Antipas, som var fjerdingsfyrste i Galilea, kan disse blodsutgytelsene i det minste ha vært en medvirkende årsak til det fiendskap som eksisterte mellom Pilatus og Herodes helt fram til den tid da rettssaken mot Jesus fant sted. — Luk. 23: 6—12.

Ved daggry den 14. nisan i år 33 ble Jesus av de jødiske lederne ført til Pilatus. Da det ble sagt til anklagerne at de skulle ta Jesus og dømme ham selv, svarte de at de ikke hadde rett til å henrette noen. Pilatus førte så Jesus inn i borgen og forhørte ham vedrørende de anklagene som ble rettet mot ham. Det var tydelig at Jesus var uskyldig. Pilatus gjorde flere forsøk på å gi Jesus fri, men det førte bare til at folkemengden ropte enda sterkere at Jesus måtte pelfestes. Av frykt for opptøyer og i et forsøk på å blidgjøre folkemengden ga Pilatus etter for deres ønsker, og han vasket sine hender som om han ville rense seg selv for blodskyld.

Pilatus lot nå Jesus hudstryke, og soldatene satte en tornekrone på Jesu hode og kledde ham i en kongelig kappe. Pilatus gikk igjen ut til mengden og sa at han ikke fant noen skyld hos Jesus. Folkets ledere fortsatte å rope at Jesus måtte pelfestes, og først nå gjorde de kjent at de anklaget ham for blasfemi. Da de sa at Jesus hadde gjort seg selv til «Guds Sønn», økte Pilatus’ frykt, og han førte Jesus inn igjen for å fortsette forhøret. Et siste forsøk på å gi Jesus fri førte til at de jødiske motstanderne advarte Pilatus om at han kunne anklages for å sette seg opp mot keiseren. Da Pilatus hørte denne truselen, satte han seg på dommersetet. Da yppersteprestene igjen forkastet Jesus som konge og sa: «Vi har ingen annen konge enn keiseren», overga Pilatus Jesus til dem til å pelfestes. — Matt. 27: 1—31; Mark. 15: 1—20; Luk. 23: 1—25; Joh. 18: 28—40; 19: 1—16.

Det foregående viser at Pilatus var en typisk romersk hersker. Pilatus var tydeligvis ikke av den overlegne typen, men han var ikke rettskaffen. Han var først og fremst interessert i sin stilling, i hva hans overordnede ville si hvis de fikk høre om ytterligere opptøyer i provinsen hans. Han var redd for å gi utseende av å være altfor mild overfor dem som ble anklaget for opprør. Pilatus var klar over at Jesus var uskyldig, og at det var misunnelse som fikk jødene til å rette anklagene mot ham. For ikke å risikere å skade sin politiske karriere ga han etter for folkemengdens krav og lot en uskyldig mann bli drept.

Josephus sier at Pilatus senere ble fratatt sin stilling som følge av de klager samaritanene sendte til Syrias stattholder, som var Pilatus’ overordnede. Historieskriveren Eusebios hevder at Pilatus begikk selvmord.