Hvor fikk Moses sine opplysninger fra?

DET var ingen ringere enn Guds Sønn, Jesus Kristus, som ved det han sa, viste at Bibelens første bok, 1 Mosebok, ble skrevet av Moses. (Luk. 24: 27, 44) Ettersom de begivenheter som er omtalt i denne boken, inntraff før Moses var født, oppstår imidlertid spørsmålet: Hvor fikk Moses sine opplysninger fra?

I det 18. århundre var det en nederlandsk historieforsker, Vitringa, som grunnet på dette. På bakgrunn av bruken av uttrykket «dette er historien» trakk Vitringa den slutning at hver gang dette uttrykket forekommer i 1 Mosebok, henviser det til et dokument som allerede eksisterte. Senere har andre trukket en lignende slutning. Arkeologen P. J. Wiseman sier for eksempel om uttrykket «dette er historien»: «Det er den setning som avslutter hver del, og den peker derfor bakover til en beretning som allerede er nedskrevet. Som regel sikter det til beretningens skribent eller til eieren av den tavlen som inneholder beretningen.» — New Discoveries in Babylonia About Genesis, side 53.

Når en undersøker innholdet av disse historiene, kan en imidlertid begynne å tvile sterkt på at denne teorien er riktig. Ifølge denne teorien markerer for eksempel ordene i 1 Mosebok 37: 2: «Dette er historien om Jakobs ætt», slutten på den delen som begynner med 1 Mosebok 36: 10. Men nesten hele denne beretningen dreier seg om Esaus etterkommere. Jakob og hans familie blir bare så vidt nevnt. Hvis denne teorien var riktig, ville det dessuten bety at Ismael og Esau hadde skrevet eller eide de mest omfattende dokumenter om hvordan Gud handlet med Abraham, Isak og Jakob. Dette ser ikke ut til å være rimelig, for det ville bety at det var de som ikke var tatt med i Abrahamspakten, som viste størst interesse for den. Det er vanskelig å tenke seg at Ismael var så interessert i ting som hadde å gjøre med Abrahams hus, at han gjorde seg anstrengelser for å få en detaljert beretning om det, en beretning som omfatter mange år etter at han ble sendt bort sammen med sin mor, Hagar. — 1 Mos. 11: 27b—25: 12.

Det er likeledes ingen grunn til at Esau, som ikke verdsatte hellige ting, skulle ha skrevet eller vært i besittelse av en beretning som i stor utstrekning dreier seg om begivenheter i Jakobs liv, begivenheter som Esau ikke var øyenvitne til. (1 Mos. 25: 19—36: 1; Heb. 12: 16) Det virker heller ikke sannsynlig at Isak og Jakob for en stor del skulle ignorere hvordan Gud handlet med dem, og nøye seg med ganske kort å nevne andres slektlinje. — 1 Mos. 25: 13—19a; 36: 10—37: 2a.

Selv om uttrykket «dette er historien» ikke i hvert enkelt tilfelle kan settes i forbindelse med skribenten eller eieren av historien, betyr ikke det nødvendigvis at Moses overhodet ikke fikk noen av sine opplysninger fra beretninger som var skrevet tidligere, for eksempel fra beretninger som ble skrevet før vannflommen på Noahs tid. Selv om Bibelen ikke direkte sier noe om skriving før vannflommen, bør vi merke oss at folk begynte å bygge byer, lage musikkinstrumenter og smi redskaper av jern og kobber lenge før vannflommen. (1 Mos. 4: 17, 21, 22) Det er derfor rimelig å tro at menneskene heller ikke ville ha hatt noe problem med å utvikle et skriftsystem. Og arkeologiske funn tyder på at menneskene skrev temmelig lenge før Moses levde. Det må imidlertid innrømmes at det ikke finnes direkte beviser for at menneskene skrev før vannflommen.

Det er riktig at assyrerkongen Assurbanipal sa at han hadde lest «innskrifter på stein fra tiden før vannflommen». Men disse innskriftene kan simpelthen ha skrevet seg fra tiden før en lokal vannflom av betydelige dimensjoner eller fra beretninger som det hevdes skriver seg fra tiden før vannflommen. Som et eksempel kan vi nevne at etter at «den sumeriske kongeliste» har sagt at åtte konger regjerte i 241 000 år, sier den: «(Så) feide vannflommen over (jorden).» Det er tydelig at en slik beretning ikke er autentisk.

Ifølge Bibelens kronologi inntraff vannflommen på Noahs tid i 2370 f. Kr. Arkeologene mener at en mengde leirtavler som de har gravd fram, skriver seg fra tidligere årstall enn dette. Men disse leirtavlene er ikke daterte dokumenter. De årstall som er fastsatt, er følgelig bare basert på gjetninger og gir oss ikke noe solid grunnlag for å sette tavlene i forbindelse med den bibelske vannflom. Ingen av de kulturgjenstander som er blitt gravd fram, kan med sikkerhet sies å skrive seg fra tiden før vannflommen. Arkeologer som har datert gjenstander til tiden før vannflommen, har gjort dette på grunnlag av funn som i beste fall kan sies å gi beviser for en stor lokal flom.

Vi har altså ingen mulighet for å fastslå med sikkerhet at Moses fikk noen av sine opplysninger fra beretninger fra tiden før og etter vannflommen. Vi har heller ikke noe grunnlag for å fastslå at han ikke gjorde det, for skrivekunsten har vært kjent i lang tid. Kilden til Moses’ opplysninger behøver imidlertid ikke å ha vært eldre skrevne dokumenter. Det er tydelig at en eller annen må ha fått opplysninger om det som skjedde før mennesket ble skapt, ved guddommelig åpenbaring. Moses kan ha fått slike opplysninger og resten av sitt stoff ved direkte åpenbaring fra Gud. Men hvis åpenbaringen ble gitt til andre enn Moses, kan disse opplysningene og grunnlaget for resten av innholdet av 1 Mosebok ha blitt gitt til Moses ved muntlig overlevering. I betraktning av hvor lenge menneskene levde på den tiden, kan opplysningene ha blitt overbrakt fra det første menneske, Adam, til Moses gjennom bare fem ledd, nemlig Metusalah, Sem, Isak, Levi og Amram. Dette ville naturligvis ha gjort det nødvendig for Amram å ha hele 1 Mosebok i hodet.

På det nåværende tidspunkt kan en derfor ikke si noe sikkert om hvor Moses fikk opplysningene til det han skrev, fra. Han kan ha fått dem gjennom direkte åpenbaringer, gjennom muntlig overlevering eller gjennom skrevne beretninger. Det er mulig at han fikk noe, fra hver av disse kildene. Vi må imidlertid huske at hovedsaken ikke er hvem som var den nærmeste kilden, men den kjensgjerning at Jehova Gud ved sin ånd ledet profeten Moses til å skrive ned den pålitelige beretning som er bevart i 1 Mosebok.