Spørsmål fra leserne
● Hva er «verdens barnelærdom», som blir omtalt i Galaterne 4: 3 og Kolossenserne 2: 8, 20? — USA.
I sitt brev til galaterne viser apostelen Paulus at et barn er som en trell, fordi det er under andres formynderskap til det blir myndig, og skriver så: «Således var også vi, dengang vi var barn, trellbundet under verdens barnelærdom.» (Gal. 4: 1—3) Han sier videre at «da tidens fylde kom», ble Guds Sønn utsendt for å kjøpe de jøder som ble hans disipler, fri fra loven, slik at de kunne «få barnekår». (Gal. 4: 3—7) I brevet til kolossenserne advarte Paulus likeledes de kristne mot å bli et bytte for «verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus. For i ham bor hele guddommens fylde legemlig». De skulle ha dødd «med Kristus fra verdens barnelærdom». — Kol. 2: 8, 9, 20.
Ettersom «verdens barnelærdom» blir stilt opp som en kontrast til det de kristne nå kunne glede seg over, må den tydeligvis være de fundamentale eller grunnleggende prinsipper som blir fulgt av dem som ikke er sanne kristne, av mennesker som er en del av den verden som er fremmedgjort for Gud. New World Translation gjengir det greske uttrykket som er oversatt med «verdens barnelærdom», med «verdens elementære ting», mens An American Translation gjengir det slik: «Materialistiske måter å betrakte tingene på.» Den måten en betrakter tingene på, avhenger naturligvis av hvilke prinsipper en følger.
Det skriftsteder vi her drøfter, Kolossenserne 2: 8, viser at disse grunnleggende prinsipper, denne «barnelærdom», omfatter filosofi og bedragerske lærdommer som er basert på menneskelige normer, oppfatninger, resonnementer og myter, ting som grekerne og andre ikke-jødiske folkeslag var svært opptatt av. Som det framgår av Kolossenserne 2: 16—18 og Galaterne 4: 4—5: 4, omfattet «verdens barnelærdom» dessuten de ubibelske jødiske lærdommer om askese og «engle-dyrkelse», foruten den lære at de kristne må overholde Moseloven for å bli frelst.
Men var ikke Moseloven av guddommelig opprinnelse? Jo, det var den. Hvordan kunne da det å holde den bli omtalt som å trelle under «verdens barnelærdom»?
Vi må huske at loven var blitt oppfylt i Kristus Jesus. Han var det «legemet» som lovens ’skygger’, deriblant templet og de offer som ble frambåret der, pekte fram mot. Loven hadde derfor tjent sin hensikt og var ikke lenger den målestokk en skulle dømme etter. (Kol. 2: 13—17) De kristne som apostelen Paulus skrev til, var dessuten kalt til liv i himmelen som åndeskapninger. Loven var for mennesker, og den besto av «kjødelige forskrifter». (Heb. 9: 10) Til og med tabernaklet (og senere templet) kunne kalles «verdslig» (Heb. 9: 1, Kingdom Interlinear Translation) i den forstand at det tilhørte menneskenes virkeområde, at det var noe som var blitt bygd og tatt i bruk i menneskeverdenen, ikke noe himmelsk eller åndelig. Men nå var de kristne blitt kalt til en høyere form for tilbedelse grunnlagt på Kristus Jesus, som hadde gått inn i selve himmelen. (Heb. 9: 11, 24) I brevet til kolossenserne sa apostelen om Jesus Kristus at «i ham bor hele guddommens fylde legemlig». (Kol. 2: 9) I betraktning av dette var det Jesus Kristus — ikke mennesker og deres prinsipper eller læresetninger, ikke engang den nå oppfylte Moseloven — som skulle anerkjennes som Guds utvalgte norm for hans tjenere og derfor også som den fullstendige målestokk for sannhet i forbindelse med enhver lære eller levemåte.
I samsvar med den veiledning apostelen ga de kristne i Kolossæ, skrev han til de kristne i Galatia at de ikke måtte være som barn og frivillig la seg legge under det som han sammenlignet med en «tuktemester», nemlig Moseloven. Deres forhold til Gud var nå som forholdet mellom en voksen sønn og hans far. Sammenlignet med den kristne lære var Moseloven blitt som en «barnelærdom». Det ville derfor ha vært galt av de kristne å vende tilbake til «den skrøpelige og fattige barnelærdom» som tilhørte menneskenes virkeområde. De hadde den fulle sannhet.
Mennesker som i vår tid utgjør den verden som er fremmedgjort for Gud, har likeledes en livsfilosofi og en rekke skikker som ikke er i samsvar med Guds Ord. Men for dem er det en antatt levemåte, en levemåte som kan beskrives med slike uttalelser som: «Hensikten helliger midlet», «Den enes død, den annens brød», «Enhver er seg selv nærmest» og «Alt er tillatt i krig og kjærlighet». De mangler den visdom som er ovenfra; de mangler åndelig innsikt. (Jak. 3: 13—18) Som kristne må vi passe på at vi ikke lar oss forlede til å følge verdslige prinsipper i det daglige liv, i forretningsanliggender og i vår oppførsel overfor andre. En kristen gjør vel i å spørre seg selv: Lar jeg meg helt og fullt lede av Guds Ord, og følger jeg Guds Sønns eksempel og lære i alt jeg gjør, eller lar jeg meg påvirke av denne verdens populære talemåter?