Spørsmål fra leserne

● I 1 Korintierne 10: 13 (NW) skrev apostelen Paulus: «Ingen fristelse har kommet over dere som ikke er vanlig for mennesker. Men Gud er trofast, og han vil ikke la dere bli fristet mer enn dere kan tåle, men sammen med fristelsen vil han også sørge for en utvei, slik at dere kan bli i stand til å utholde den.» Hvor kommer en slik fristelse fra, og hvordan sørger Gud for en utvei for de kristne? — USA.

Som det ble vist ved det som hendte israelittene i ørkenen, og som Paulus omtalte i de foregående versene, kommer «fristelsen» ved at en kommer opp i situasjoner som kan få en til å bryte Guds lov. Paulus skrev tidligere i dette kapitlet: «Disse ting skjedde som forbilder for oss [kristne], for at ikke vi skal ha lyst til det onde, liksom de hadde lyst til det. Bli heller ikke avgudsdyrkere, liksom noen av dem, som skrevet er: Folket satte seg ned for å ete og drikke og sto opp for å leke! La oss heller ikke drive hor, liksom noen av dem drev hor og falt på en dag tjuetre tusen! La oss heller ikke friste Kristus [Jehova, NW], liksom noen av dem fristet ham og ble ødelagt av slanger! Knurr heller ikke, liksom noen av dem knurret og ble ødelagt av ødeleggeren!» — 1 Kor. 10: 6—10.

Var disse situasjonene av en slik art at israelittene ikke kunne motstå de fristelser som de dermed ble utsatt for? La oss se hva som skjedde. Israelittene fikk lyst til «det onde» på et tidspunkt da Jehova på mirakuløst vis skaffet til veie så mange vaktler at de hadde nok for en hel måned. De hadde en tid vært uten kjøtt, men de hadde fått nok manna å spise. Likevel ga de etter for fristelsen til å la seg lede av sitt begjær på en slik uhemmet måte at «den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer» eller om lag 20 hektoliter med vaktler. — 4 Mos. 11: 19, 20, 31—35.

Da Moses tidligere mottok loven på Sinai berg, ble israelittene det som Paulus omtaler som «avgudsdyrkere». De begynte med kalvedyrkelse og ga etter for sanselige lyster. Hvorfor? Det at deres synlige leder ikke var blant dem, skapte en situasjon som innebar en fristelse, for de sa til Aron: «Kom, gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra Egypts land — vi vet ikke hva det er blitt av ham.» — 2 Mos. 32: 1, 6.

Like før israelittene skulle gå inn i det lovte land, ble tusenvis av dem forført av moabittiske kvinner. Ved at de hadde samkvem med disse kvinnene, ble deres lidenskap vakt i en slik grad at de gjorde seg skyldige i seksuell umoral. Det er denne hendelsen Paulus siktet til da han skrev at mange tusen falt på en dag på grunn av synd. — 4 Mos. 25: 1.

Noen ganger ga israelittene også etter for fristelsen til å handle opprørsk og knurre. Ved én anledning talte de mot Jehova og Moses og sa: «Hvorfor har I ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat.» (4 Mos. 21: 5) Ved at de på den måten knurret, ’fristet de Jehova’ ved å sette hans tålmodighet på prøve. De drev ham til å vise hvorvidt en som knurret, kunne forbli ustraffet.

En av de gangene da israelittene ikke motsto fristelsen til å knurre, var etter at opprørerne Korah, Datan og Abiram og de som hadde sluttet seg til dem, var blitt utryddet. De begynte å gi uttrykk for at det var urettferdig at opprørerne var blitt drept. I 4 Mosebok 16: 41 sies det: «Dagen etter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det er I som har slått [Jehovas] folk i hjel!» Fordi israelittene fant feil ved den måten rettferdigheten ble utøvd på, døde 14 700 av dem under en hjemsøkelse som Gud lot ramme dem. — 4 Mos. 16: 49.

Ingen av fristelsene var tydeligvis av en slik art at israelittene ikke kunne ha motstått dem. Men israelittene ga etter for fristelsen fordi de glemte Jehova, hans kjærlige omsorg for dem og hans rettferdige lover og veier. De mistet troen.

Israelittene ble utsatt for fristelser som er vanlige for mennesker, og det samme er tilfelle med de kristne. Hvis de kristne gjør seg de nødvendige anstrengelser for å motstå slike fristelser og stoler på at Jehova Gud vil holde dem oppe, vil de kunne forbli trofaste. Dette skyldes at «Gud er trofast» og ikke vil la sitt folk bli ’fristet mer enn de kan tåle’. Han vil aldri svikte eller forlate sine tjenere ved å la dem komme ut for situasjoner eller forhold som gjør det umulig for dem som mennesker å gjøre hans vilje.

Når Jehova tillater at forskjellige forhold og situasjoner oppstår, sørger han for en utvei ved å gi sitt folk styrke til å motstå fristelsen. Det kan for eksempel være at noen utsetter en kristen for fysisk mishandling i et forsøk på å få ham til å oppgi troen. Dette kan utgjøre en fristelse for den kristne til å gi etter for å unngå ytterligere tortur og kanskje til og med døden. På grunnlag av den inspirerte forsikring som ble gitt av apostelen Paulus, vet den kristne imidlertid at de forhold som innebærer en fristelse, bare er midlertidige. Jehova vil ikke tillate at situasjonen får utvikle seg slik at han ikke kan bygge opp den kristnes tro og gi ham nok åndelig styrke til at han kan bevare sin ulastelighet.

Jehova vil også ved sin ånd støtte dem som er utsatt for press. Guds hellige ånd vil handle som en påminner og en lærer og vil minne dem om alt de trenger å vite fra Bibelen for å kunne motstå fristelsen, og hjelpe dem til å anvende det på rette måte. (Joh. 14: 26) De blir derfor ikke forledet til å følge en gal handlemåte. De forstar hva det hele egentlig dreier seg om, og hvilke stridsspørsmål som er inne i bildet. Mange er således blitt støttet av Jehova slik at de har handlet trofast like til døden. Det var ikke døden som sørget for en utvei for dem, men den hjelp de fikk av Jehova, gjorde det mulig for dem å holde ut like til enden uten å gi etter for fristelsen.

Det er ikke bare ved hjelp av sin ånd Jehova hjelper sine tjenere, men han benytter også sine engler til gagn for dem. Som det sies i Hebreerne 1: 14 (UO): «Er de ikke alle sammen ånder i Guds tjeneste, utsendt til hjelp for dem som skal arve frelsen?»