Spørsmål fra leserne
● Hva menes med Paulus’ ord i 1 Korintierne 7: 29: «De som har hustruer, skal være som de som ingen har»?
Apostelen Paulus kom med denne inspirerte formaning da han anbefalte den enslige stand, ettersom en kristen som ikke er gift, kan vie «stadig oppmerksomhet overfor Herren uten forstyrrelse». (1 Kor. 7: 32—35, NW) Når ektemenn får det råd at de skal være ’som de som ingen hustru har’, må det derfor bety at de må tjene Jehova Gud med full hengivenhet.
Mange ektepar lever som om deres ekteskap skulle være det eneste som betyr noe i livet. De er så opptatt av å behage sin ektefelle at åndelige ting blir, om ikke fullstendig ignorert, så i hvert fall forsømt. Men en kristen ektemann innser at hans forhold til Gud må komme på førsteplassen i hans liv. Han må være helhjertet overfor Jehova. (Rom. 14: 8) Han må ikke ha mindre kjærlighet til Gud enn de som ikke er gift. Uansett hvilke situasjoner som oppstår, må han ikke la sitt ekteskap hindre ham i å tjene Gud som en hengitt disippel av Herren Jesus Kristus. Jesus sa: «Om noen kommer til meg og ikke hater [elsker i mindre grad] sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.» — Luk. 14: 26; jevnfør Matteus 10: 37.
Paulus’ råd må ikke forstås dithen at kristne ektemenn skal ignorere sin hustru og behandle henne som om hun ikke eksisterer. Paulus sa tvert imot til de kristne i Efesos: «Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv; ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det.» (Ef. 5: 28, 29) En kristen ektemann må derfor ikke forsømme sine ekteskapelige forpliktelser. Men han må hele tiden følge Paulus’ veiledning og la sitt forhold til Gud være det sentrale i sitt liv. Han må ikke gjøre sitt ekteskap til det sentrale i sitt liv, men så langt det er mulig, sørge for at det bidrar til å styrke hans forhold til Gud.
Den formaning apostelen Paulus kommer med, må også ses i lys av det håp de som han skrev til, hadde. De han skrev til (ektemenn, hustruer og enslige), var åndssalvede kristne som hadde håp om å bli forent med Herren Jesus Kristus i himmelen etter sin død og oppstandelse. Alle deres jordiske bånd, også de ekteskapelige bånd, ville med tiden bli brutt for aldri å bli knyttet igjen. De ville ikke ta med seg noen jordiske sorger, gleder eller eiendeler til himmelen. Ettersom de måtte forlate alt av jordisk natur, kunne de ikke la slike ting spille en utilbørlig stor rolle i sitt liv.
Selv i den tiden de levde her på jorden, var det ikke sikkert at de bestående forhold ville fortsette uforandret. Som apostelen Paulus sa: «Denne verdens scene skifter.» Det var følgelig uforstandig av de kristne å bli unødig sterkt opptatt av forhold og eiendeler som ikke var av varig verdi. Hvis de ble det, kunne de bli så mismodige hvis de mistet sin hustru, en venn eller materielle eiendeler, at de ga avkall på sitt dyrebare forhold til Gud. — 1 Kor. 7: 30, 31, NW.
Tjenere for Jehova Gud i vår tid som har håp om å oppnå liv på jorden, kan også ha utbytte av Paulus’ inspirerte formaning. Heller ikke i deres tilfelle er jordiske eiendeler og forhold varige. Tid og uforutsett hendelse møter alle. I tidens løp mister de eiendeler, venner og ektefeller. Når det gjelder materielle eiendeler, må ingen vente at Jehova skal bevare dem gjennom den «store trengsel». Jehova har lovt å bevare liv, ikke materielle eiendeler. Det som må være det aller viktigste i enhver kristens liv, er derfor ikke ekteskapet, eiendeler eller noe annet her på jorden, men hans gode forhold til Gud. Vårt liv avhenger av at vi bevarer et slikt godt forhold.