Når bør du ikke bry deg om hva andre sier?
ET GODT navn eller et godt omdømme er av stor verdi. Et gammelt ordspråk sier: «Et godt navn er mer verdt enn stor rikdom.» (Ordspr. 22: 1) I moderne tid er et godt navn blitt sett på som noe så verdifullt at det fortjener rettslig beskyttelse mot bakvaskelse og ærekrenkelse. Folk ønsker med rette å renvaske sitt navn hvis det er blitt stilt i et uriktig lys, særlig når dette kan ha alvorlig innvirkning på deres levebrød.
Men selv om det andre sier, kan være kritisk og lite smigrende, er det ikke sikkert at det er ensbetydende med bakvaskelse. Hvordan bør du reagere når du blir framstilt i et dårlig lys? Bør du bry deg om det?
Bibelen hjelper oss til å vurdere det folk kan si, på en realistisk måte. Den gir dette rådet: «Akt heller ikke på alt det folk sier, ellers kunne du få høre din tjener banne deg! For du vet jo med deg selv at også du mange ganger har bannet andre.» — Pred. 7: 21, 22.
Bibelen viser hvordan livet virkelig er. Selv de beste mennesker har sine feil. «Det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden, som bare gjør godt og aldri synder,» leser vi. (Pred. 7: 20) Alle mennesker er syndige etterkommere av den ufullkomne Adam. Vi bør derfor ikke bli overrasket om en av våre beste venner som følge av sinne eller irritasjon snakker om oss på en lite smigrende måte til andre. Ufullkomne mennesker kommer stadig til kort, selv om de gjør seg de største anstrengelser for å bruke tungen på rette måte. Den kristne disippelen Jakob innrømmet: «Vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.» — Jak. 3: 2.
Det er en kjensgjerning at alle mennesker er ufullkomne. Det hender til stadighet at vi ikke er slik vi skulle ønske å være. Vi kan derfor ikke ta hver eneste bemerkning folk kommer med, alvorlig. Hvis vi skulle gjøre det, ville vi ofte bli såret. Du kan for eksempel komme til å høre en nær venn av deg si noe ufordelaktig om deg. Du kan da tenke som så: «Hvis det er det han mener om meg, vil jeg ikke ha noe mer med ham å gjøre. Jeg ønsker ikke hans vennskap.» På denne måten kan et godt forhold bli ødelagt.
Hvor mye bedre er det ikke å følge Bibelens råd og ikke ’akte på alt det folk sier’! Dette setter en i stand til å vurdere det folk sier på en objektiv måte. En som er ærlig overfor seg selv, vet at han ofte har sagt ufordelaktige ting om andre, uten å mene noe ondt med det. Dette bør hjelpe ham til å innse at han ikke nødvendigvis bør ta det andre sier om ham, som en personlig fornærmelse.
Vi bør dessuten huske at annenhånds opplysninger ikke alltid er til å stole på. Et godt prinsipp å følge er dette: «Ta ikke imot noen klage mot en eldste uten etter to eller tre vitner.» (1 Tim. 5: 19) Hvis vi følger dette prinsippet, vil vi ikke være for snare til å tro på noe som noen skal ha sagt om oss.
Hvis vi legger altfor stor vekt på den rosende omtale vi får, kan også det føre til vanskeligheter. Folks ros kan være en snare og få en til å tenke for høyt om seg selv. Når ens stolthet på denne måten blir næret, kan ens gode egenskaper bli skjøvet i bakgrunnen. Resultatet kan bli at en mister det fine omdømmet en en gang hadde. Som det bibelske ordspråket sier: «Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot.» — Ordspr. 16: 18.
Det kan på den annen side være at en får vite at noe av det en har sagt eller gjort, har gitt grunnlag for berettiget kritikk. I et slikt tilfelle vil det være forstandig å tenke over hva en kan gjøre for at andre ikke skal ha noe å klage over i framtiden. Det vil være i samsvar med dette bibelske rådet: «[Forviss] dere om de viktigere ting, så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre.» — Fil. 1: 10, NW.
Selv om det er blitt sagt noe om oss som ikke er helt riktig, kan det være forstandig ikke å lage noen stor sak ut av det. Ens forsøk på å renvaske seg kan føre til at saken blir enda bedre kjent, og til at flere tror på det som er blitt sagt, i stedet for at saken blir oppklart.
Jesus Kristus satte et godt eksempel hva dette angår. Da han var blitt falskelig anklaget for å være en storeter og en vindrikker, protesterte han ikke. Han sa ganske enkelt: «Visdommen har rett, det viser dens gjerninger.» (Matt. 11: 19, UO) Med disse ordene oppfordret han alle til å se på kjensgjerningene. Kjensgjerningene — hans gjerninger — viste tydelig at anklagene var falske.
En som har god oppførsel og behandler andre med omtanke, vil med tiden bringe dem som sier noe galt om ham, til taushet. Det tar ikke lang tid før oppriktige iakttagere forstår at det de har hørt, ikke er sant.
De som ønsker å være i harmoni med Guds vilje, bør spesielt være interessert i å ha en god oppførsel. Bibelen sier til dem: «For således er det Guds vilje at I ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet.» — 1 Pet. 2: 15.
Når noen skjeller oss ut eller på andre måter prøver å provosere oss, er det vanligvis best å vende det døve øre til. Guds trofaste tjener David gjorde dette og oppnådde gode resultater. Han sa i en av sine salmer: «Jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, som ikke later opp sin munn. Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motsigelse i sin munn.» — Sl. 38: 14, 15.
Hva var det som satte David i stand til å opptre på denne måten når han ble provosert? Han forsto at han personlig ikke kunne ordne opp i saken på en fullt ut tilfredsstillende måte. Men han stolte på at hans Gud, Jehova, kunne gjøre det. Han sa derfor: «For til deg, [Jehova], står mitt håp; du skal svare, [Jehova] min Gud!» (Sl. 38: 16) Bør vi følge Davids eksempel? Absolutt. En som ikke prøver å ordne opp i alt selv, men tålmodig venter på Gud, blir spart for de skuffelser og ergrelser en får når en forgjeves kjemper mot moralsk urettferdighet.
Ja, visdommen tilsier at vi ikke bør bry oss altfor mye om hva andre sier. Det at vi ikke ’akter på alt det folk sier’, sparer oss for å bli unødig såret eller for å bli stolte og oppblåste. Samtidig kan vi dra nytte av berettiget kritikk og bestrebe oss på å forbedre oss. Og når vi alltid har en god oppførsel, kan vi «målbinde de uvettige menneskers vankundighet».