Det største fall

«FORUT for fall [går] stolt mot,» sier et gammelt bibelsk ordspråk. (Ordspr. 16: 18) Ikke engang engler har vært unntatt fra å erfare at dette er sant. Åndeskapninger som en gang hadde en betrodd stilling i Guds nærhet, er i dag onde åndeskapninger som befinner seg i en fornedret tilstand. De har i sannhet erfart et stort fall.

At stolthet var en av årsakene til at den fremste av disse demonene falt, framgår av den bibelske begrunnelsen for at nyomvendte ikke kan bli utnevnt til tilsynsmenn i den kristne menighet. Bibelen sier: «Av frykt for at han [den nyomvendte] kan bli oppblåst av stolthet og falle i den dom som ble avsagt over Djevelen.» (1 Tim. 3: 6, NW) Satan var naturligvis ingen nybegynner uten erfaring. Hvor mye større er ikke da faren for at en nyomvendt skal bli oppblåst av stolthet hvis han blir betrodd et stort ansvar!

Før denne åndepersonen, som gjorde seg selv til Guds motstander (Satan) og en bakvasker (djevel), falt, hadde han det privilegium å være i den store Livgivers nærhet. Han hadde en enestående anledning til å lære sin Skaper å kjenne og til å framelske stadig større kjærlighet til ham. Det var god grunn til at han skulle gjøre det, for alt det han nøt godt av, mottok han fra sin kjærlige Skaper.

Men Satan lot stolthet bli en framherskende faktor i sitt liv. Han handlet mye lik «Tyrus’ konge». Denne ’kongen’ eller dette dynastiet i Tyrus sto en gang på god fot med Israels rike. Det var på Davids og hans sønns Salomos tid. Men senere opptrådte herskerne i Tyrus som forrædere. En klagesang som er gjengitt i Esekiels bok, beskriver dette på følgende måte: «Du som var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! . . . Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. . . . Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld.» — Esek. 28: 12—17.

I likhet med den forræderske «Tyrus’ konge» begynte Satan å få for høye tanker om seg selv. Han så tydeligvis seg selv som overherre over det første menneskepar og til slutt over hele menneskeslekten. For å nå sitt mål ofret han den stilling han hadde som en ren, fullkommen Guds sønn, og ble en løgner og en bakvasker.

Han skjulte de selviske planer han hadde om å oppnå kontroll over menneskeslekten, ved å framstille seg for Eva som hennes velgjører. Ved hjelp av en slange forsøkte han å overbevise henne om at hun ville oppnå noe gagnlig ved å være ulydig mot Gud. I stedet for å være ydmyk og rådføre seg med sin mann i denne sak demonstrerte Eva stolt sin uavhengighet og overtrådte Guds lov. Deretter overtalte hun Adam til å slutte seg til henne i opprøret mot Jehova Gud. (1 Mos. 3: 1—6) Som følge av dette ble både Adam og Eva dømt til døden, og døden har gått i arv til alle deres etterkommere. Ettersom Adam forspilte sitt fullkomne, menneskelige liv, kunne han ikke gi fullkomment liv videre til sine etterkommere. — Rom. 5: 12.

Ettersom det var Satan som satte i gang hele denne katastrofale rekken av begivenheter, ble han også en morder. Jesus Kristus, som hadde vært vitne til alt dette i sin førmenneskelige tilværelse, kunne derfor si om Djevelen: «Han var en manndraper fra begynnelsen.» — Joh. 8: 44.

Selv om det medførte en forferdelig katastrofe for Adam og Eva og derfor også for hele den menneskelige familie, ga ikke Satan opp sin fordervede plan. Drevet av en vanvittig stolthet gjorde han også sin innflytelse gjeldende blant Guds himmelske sønner. I likhet med Satan ga noen av dem etter for unaturlige ønsker og stolthet og satte seg med vitende og vilje ut over de grenser som Skaperen med rette hadde satt for dem. De forlot sin stilling i himmelen, materialiserte seg i kjødelige legemer og inngikk ekteskap med kvinner på jorden. Vannflommen på Noahs tid gjorde på en voldsom måte ende på disse forhold og tvang de ulydige engler til å dematerialisere seg. — 1 Mos. 6: 1—7.

Den kristne disippelen Judas beskriver hva som deretter skjedde: «De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han [Gud] i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.» (Jud. 6) Sammen med Satan Djevelen ble de utelukket fra Guds familie av trofaste sønner og mistet sine betrodde stillinger i himmelen. Som utstøtte befinner de seg i mørke i en fornedret tilstand, avskåret fra all guddommelig opplysning. De venter på den dom Gud med sikkerhet vil fullbyrde over dem, og de «skjelver» ved tanken på sin kommende utslettelse. — Jak. 2: 19.

Apostelen Peter omtalte disse ulydige englene som «åndene som var i varetekt», og viser derved at de ble underlagt en eller annen form for restriksjoner. (1 Pet. 3: 19) Det finnes ingen beretning, hverken i Bibelen eller andre steder, om at de igjen begynte å leve som menn på jorden. De restriksjoner de ble pålagt, gjorde det tydeligvis umulig for dem igjen å ikle seg kjødelige legemer og leve som ektemenn med kvinner.

Demonene er ikke blitt mindre onde i sin fornedrede tilstand. De har tvert imot fortsatt å fornedre seg selv ved å begå grusomme handlinger mot menneskene.

Dette blir tydelig vist i tilfellet med noen demonbesatte mennesker på Jesu tid. Det var for eksempel en mann som demonene hadde drevet til vanvidd. Han holdt til mellom gravene, gikk omkring uten klær og skrek både natt og dag og slo seg selv med steiner. Denne demonbesatte mannen og hans ledsager var så ville at folk var redd for å gå forbi det stedet hvor de holdt til. Forsøk på å binde ham med fotjern og lenker hadde vært nytteløse. Demonene frydet seg tydeligvis over å se denne mannen gjennomgå slike lidelser. — Matt. 8: 28; Mark. 5: 2—5; Luk. 8: 27.

Da Jesus befalte demonene å fare ut av disse to mennene, ba demonene om å få lov til å fare inn i en svinehjord, kanskje i den hensikt å oppnå en eller annen unaturlig, sadistisk glede ved det. Demonene fór inn i en hjord på omkring 2000 svin, som de drev i døden i Gennesaret-sjøen. — Matt. 8: 30—32; Mark. 5: 11—13.

Tilfellet med Satan og demonene viser tydelig at det å gi etter for stolthet fører til et forferdelig fall. Det er vanskelig å forestille seg at disse onde, løgnaktige åndeskapninger en gang hørte til blant Guds fullkomne sønner. Dette bør få oss ufullkomne mennesker til å forstå nødvendigheten av å bekjempe stolthet, slik at vi ikke selv opplever et stort fall, et fall som vil bety evig ødeleggelse for oss.