Spørsmål fra leserne

● En mann jeg kjenner, er snart rede til å bli døpt som en kristen, men han er utlending, og visumet hans er utløpt. Hva skal jeg råde ham til å gjøre?

Du bør absolutt rose ham for hans ønske om å lære Gud å kjenne og om å følge Guds veiledning. Bibelen oppfordrer de kristne til å være lovlydige og gi keiseren det som er keiserens. (Matt. 22: 21) Du bør derfor oppfordre mannen til å gjøre sitt ytterste for å bringe sitt forhold i orden, ettersom han i øyeblikket oppholder seg ulovlig i landet.

Vi går ut fra at han hverken stjeler, lyver, lever et umoralsk liv eller på annen måte bryter Guds morallover, som er tydelig uttrykt i Bibelen. Vi nevner dette fordi en som bryter Guds lover, må angre og vende om før han kan bli døpt som en kristen. (1 Kor. 6: 9, 10; Ap. gj. 26: 20; 2: 38) Men det denne mannen vil vite, er: Er en nødt til å rette seg etter landets lover også i et slikt tilfelle som dette?

Bibelen råder de kristne til å lyde landets lover på alle punkter hvor de ikke strider mot Guds lov. (Rom. 13: 1; Ap. gj. 5: 29) Apostelen forklarte at når vi gjør det, behøver vi ikke å frykte for at vi skal bli straffet av myndighetene, som jo straffer lovbrytere. Det vil også bety at vi kan ha en ren samvittighet. — Rom. 13: 3—5.

Guds Ord krever imidlertid ikke at den kristne menighet, representert ved dens tilsynsmenn, skal sette seg inn i alle lovens bestemmelser for å håndheve dem. Dette framgår av den måten Paulus behandlet Onesimus på.

Onesimus var trell hos Filemon, en kristen som bodde i byen Kolossæ. Av en eller annen selvisk grunn flyktet Onesimus til Roma for å kunne forsvinne i mengden der; det kan til og med være at han stjal noe fra sin herre før han flyktet. Mens Onesimus befant seg i Roma som en bortløpt trell eller flyktning, kom han i kontakt med Paulus, ble en kristen og begynte å gå Paulus til hånde. Etter en tid oppfordret apostelen ham til å dra tilbake til sin rettmessige herre. Paulus skrev til og med til Filemon og ba ham om å ta imot Onesimus som en bror og behandle ham vennlig. — Filem. 8—22.

Legg merke til at apostelen Paulus ikke overga Onesimus til de romerske myndigheter for at de skulle straffe ham fordi han hadde rømt og kanskje også stjålet. Av det Paulus skrev, vet vi at han mente at en kristen skulle lyde landets lov, men han anså det tydeligvis ikke for å være menighetens plikt å tjene som en «lovens arm» for å holde kontroll med hva enkeltpersoner foretok seg. Vi kan også merke oss at den situasjon Onesimus var i, ikke ble betraktet som en hindring for at han kunne bli døpt. Til slutt valgte Onesimus å dra tilbake til sin rettmessige eier, sannsynligvis tilskyndt av veiledning i samsvar med den som var nedskrevet tidligere, i Romerne 13: 1—5, og fordi Paulus oppfordret ham til det.

Den kristne menighet i dag handler i samsvar med dette bibelske eksempel. Menigheten foretar seg ikke noe for å kontrollere at en manns hus oppfyller alle bygningsforskrifter, eller at hans stilling i landet oppfyller alle lovens krav, før de lar ham bli døpt eller lar ham få være i menigheten.

Dette vil på ingen måte si at Guds folk ikke tar keiserens lover alvorlig. Vi er tvert imot kjent som et folk som legger stor vekt på lovlydighet; mange øvrighetspersoner har uttalt seg anerkjennende om Jehovas vitner hva dette angår. Det er som Paulus skrev med hensyn til det å adlyde øvrigheten: «Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den.» — Rom. 13: 3.

De som tar ledelsen i menigheten, bør i særlig grad sette et rett eksempel hva dette angår. Bibelen sier at de eldste og menighetstjenerne må ’være ulastelige’ og «ha godt vitnesbyrd av dem som er utenfor». (1 Tim. 3: 2, 7, 10) En kristen som med vitende og vilje ignorerer noen av keiserens lover, kan derfor neppe sies å være i en slik stilling at han kan anbefales til å ivareta spesielle oppgaver i menigheten. De som får slike privilegier, bør være menn som «holder fast ved det troverdige ord», ikke bare ved det de sier, men også ved den måten de lever på. Det innebærer at de må gi «keiseren hva keiserens er». — Tit. 1: 7—9.

Det er naturligvis den enkeltes ansvar å holde landets lover. Dette gjelder både kristne og andre. Det vil imidlertid være omtenksomt av deg å dele disse bibelske opplysningene med den mannen du kjenner. Bibelens ord om at vi bør adlyde landets lover, er avgjort fornuftige og til vårt eget beste. Ved å følge denne veiledningen kan vi som kristne unngå mange problemer og ha en ren samvittighet mens vi tjener Gud.