Kubanske kristne holder trofast ut

I FJOR kom over 100 000 kubanske flyktninger til USA. Blant dem var omkring 3000 Jehovas vitner, hvorav de fleste var blitt tvunget til å forlate Cuba. Hvorfor?

Det er den forfølgelse Jehovas vitner i Cuba i lang tid er blitt utsatt for, som har gitt seg et slikt utslag. I samsvar med Jesu Kristi befaling forsvarer Jehovas vitner Guds rike og forkynner det som det eneste menneskeheten kan håpe på for å få løst sine problemer. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20) Den kubanske regjering liker ikke dette. Derfor gjør den livet vanskelig for vitnene. Men trass i til sine tider brutal forfølgelse holder disse kubanske kristne trofast ut.

Et av vitnene som hadde måttet flykte, fortalte at han var blitt kledd naken og viklet inn i piggtråd og lagt ut på et hustak for at han skulle bli angrepet av moskitoer. Når moskitoene bet, rykket han til med den følge at det ble laget flenger i huden. Han hadde mange arr som minnet ham om disse prøvelsene. Andre ble plassert i hull som var fylt med menneskelige ekskrementer, og der måtte de være i flere dager uten mat.

En 89 år gammel kvinne, som fortsatt er i Cuba, har vært en heltidsforkynner av Riket i 40 år. Foroverbøyd som hun er, humper hun omkring med stokken sin og forteller alle som hun treffer, om Guds rike. Embetsmenn i uniform har spottet henne og sagt: «Gamle kjerring, vet du ikke at du kan bli satt i fengsel for det du gjør?»

Hun svarer uten å frykte: «Jeg er for gammel nå. Det er umulig for dere å finne noen måte å bruke meg på i fengslet.» Derfor lar de henne gå, og hun fortsetter å forkynne åpenlyst på gaten.

Barn og ungdommer utholder også trofast prøver på sin tro. Flyktningene fortalte om en kubansk gutt som nettopp hadde begynt på skolen. Læreren bad ham om å ta på seg halstørkleet med trekanten som emblem. Folk i Cuba bærer dette for å symbolisere sin støtte til staten. Det unge vitnet forklarte imidlertid til læreren at han ikke kunne bære et slikt politisk symbol, ettersom han er en tilbeder av Jehova Gud.

Læreren forsøkte å overtale gutten til å ta på seg halstørkleet, men til ingen nytte. Rasende gikk hun ut på gaten og ropte på en politimann og spurte ham om ikke han kunne overtale denne ungdommen til å forandre mening. Politimannen tok fram revolveren sin, rettet den mot guttens hode og bad ham om å ta på seg halstørkleet, ellers . . . Etter noen sekunder så gutten opp og spurte: «Hvorfor skyter du ikke? Jeg kommer ikke til å ta det på meg.» Fullstendig perpleks skrittet politimannen ut av rommet.

I tillegg til at myndighetene har satt mange av vitnene i fengsler og konsentrasjonsleirer, har de innført restriksjoner på spredningen av bibelsk litteratur, Bibelen innbefattet. En av flyktningene sa at det var bare ett eksemplar av bibeloversettelsen New World Translation i den byen hvor hun bodde. Det var gravd ned på et sted som bare var kjent av vitnene. Når en i denne byen fikk tak i bibelsk litteratur av et eller annet slag, var barn som ikke var eldre enn ni år, med på å kopiere den for hånd. Til og med de yngste lærte bibelske sannheter godt fordi de så ofte var med på dette arbeidet.

En av flyktningene sa at hun hadde fått tak i et eksemplar av boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte sent en kveld. Hun hadde den fram til tidlig neste morgen, da et annet vitne skulle hente den. Da hadde hun lest den ut og gjort sine notater. På denne måten kunne hun hjelpe andre der i byen ved å la dem få del i disse opplysningene. Et vitne fra Miami i USA som hørte denne flyktningen fortelle sin opplevelse, sa: «Noen ganger viser ikke vi den samme verdsettelse av Bibelens sannheter som disse brødrene har vist.»

I løpet av den tiden som har gått, er alle de flyktningene som er Jehovas vitner, blitt støttet økonomisk og hjulpet til å komme i gang på egen hånd, og nå har alle fått seg et sted å bo. Mange vitner i USA åpnet sitt hjem for å gi disse sine medkristne som de aldri hadde sett før, husly. Dette var virkelig et uttrykk for den kjærlighet som Kristus sa skulle kjennetegne hans sanne disipler.

De som var utnevnt til å føre tilsyn med flyktningene, la merke til forskjellen mellom vitnene og andre kubanske flyktninger. Da de ble spurt om hvorvidt de var klar over at noen av flyktningene i en av leirene var Jehovas vitner, svarte de: «Selvfølgelig er vi det! Det er de som oppfører seg best her.»

De kubanske kristnes tro virker i høy grad inspirerende på deres brødre overalt. Vi kan se fram til å få lese mer om deres trofaste utholdenhet.