Bibelkritikerne reviderer sin oppfatning
I DET 20. århundre er det blitt gjort store fremskritt i retning av en mer nøyaktig bibeltekst. Oppdagelsen av mange gamle håndskrifter, spesielt Chester Beatty- og Bodmer-papyrene og Dødehavsrullene, har gjort det mulig å komme fram til en tekst som ligger langt mer opp til den opprinnelige tekst enn mang lærde trodde det var mulig å komme. En større forståelse av det hebraiske og det greske språk Bibelen ble skrevet på, har gjort det mulig å lage en mer nøyaktig oversettelse av Bibelen til mange språk verden over. I betraktning av slike fremskritt skulle en tro at en for lengst har forlatt de oppfatninger som ble godtatt for 200 år siden, selv om de fremskritt som er blitt gjort, i høy grad skyldes det arbeid som ble utført den gangen.
Det er kanskje derfor overraskende å finne at de tanker Johann Jakob Griesbach (1745— 1812) gav uttrykk for, blir drøftet på nytt i vår tid. I 1976 ble det holdt en konferanse i Münster i Forbundsrepublikken Tyskland som utelukkende var viet denne forskerens arbeid. Hva er grunnen til at en i dag på nytt har begynt å undersøke det han kom fram til?
Etter at Griesbach 23 år gammel hadde avlagt eksamen ved universitetet, drog han gjennom Europa og besøkte forskjellige biblioteker for å undersøke håndskrifter til de kristne greske skrifter. Resultatene av hans undersøkelser ble utgitt i 1774 og 1775, og hans greske tekst (i senere utgaver) ble brukt av en rekke bibeloversettere, deriblant erkebiskop Newcome, Abner Kneeland, Samuel Sharpe, Edgar Taylor og Benjamin Wilson (den sistnevnte i The Emphatic Diaglott).
Noen av de håndskrifter Griesbach gjorde bruk av, var eldre enn dem Erasmus hadde brukt til sin greske tekst i 1516, og noe lignende hadde ikke skjedd tidligere. Betydningen av dette forskningsarbeidet fremgår av følgende uttalelse: «Griesbach brukte mye tid på å forsøke å finne fram til de beste lesemåtene blant de mange variantene i Det nye testamente. Hans arbeid la grunnlaget for moderne tekstkritikk, og han er i ikke liten grad ansvarlig for den pålitelige teksten til Det nye testamente som vi har i dag.» — J. J. Griesbach: Synoptic and Text-Critical Studies, 1776—1976, side 11.
I 1776 utgav Griesbach sin synopsis av Matteus’, Markus’ og Lukas’ evangelium med teksten ført opp i parallelle spalter, slik at det var lett å foreta en sammenligning. Helt siden den gang er disse evangeliene blitt kalt de «synoptiske» evangelier fordi de presenterer stoffet ut fra «samme syn». Griesbach trodde fullt og fast at disse evangeliene var skrevet av de personene som er navngitt, at Matteus var øyenvitne til de begivenhetene han nedskrev, og at «apostlene ved den hellige ånd var skikket til både å forstå og videreføre læren uten at det var noen fare for at det skulle oppstå feil».
Ut fra de undersøkelser Griesbach foretok, trakk han den slutning at det første evangeliet var skrevet av Matteus, det andre av Lukas og det tredje av Markus. Men allerede mens Griesbach levde, framkastet G. S. Storr den tanke at Markus’ evangelium ble skrevet først. Siden den gang har denne teorien fått utbredt støtte, sammen med den oppfatning at det bak evangeliene ligger et ukjent dokument som er gått tapt. Dette har fått betegnelsen ’Q’. Senere forskere føyde andre tanker til denne teorien og henviste til andre kilder til støtte for den, og den er blitt drøftet og utdypet i detalj i en mengde bøker og tusenvis av artikler. Dette ble så viktig for mange teologer at det nærmest ble betraktet som «en trosartikkel». Følgen ble at Griesbach ofte ble sterkt kritisert, og at hans tanker ble forkastet.
Etter at denne «kildeskrift»-teorien har vært alminnelig godtatt i så lang tid, blir den imidlertid nå gjenstand for kritikk. Mange lærde som har revidert sin oppfatning, har Griesbachs tanker. Etter at disse er blitt ajourført, har en funnet at de på en mer tilfredsstillende måte besvarer de spørsmål en har i forbindelse med evangeliene.
«Kildeskrift»-teorien har ødelagt mange menneskers tro på at Bibelen er inspirert av Gud. (2. Timoteus 3: 16, 17, EN) Denne tendensen er ikke ny, for apostelen Paulus oppfordret Timoteus til å si fra til enkelte at de ikke måtte «gi seg av med myter og endeløse ættetavler. For slikt fører bare til spekulasjoner og tjener ikke Guds frelsesplan; den er for troen». — 1. Timoteus 1: 3, 4.
Det er interessant å merke seg at biskop B. C. Butler, som i noen år var praktisk talt alene om å forsvare tanken om at Matteus’ evangelium ble nedskrevet først, setter fingeren på spørsmålets kjerne når han sier: «En som ikke er forutinntatt, som ønsker å finne sannheten, og som gang på gang leser igjennom de synoptiske evangeliene, vil vanligvis trekke den slutning at forfatterne var ærlige menn som skrev ned det de oppriktig trodde var sant. Han vil så bli klar over at de ikke kunne ha trodd at disse tingene var sanne hvis ikke de historiske kjensgjerninger virkelig var slik som de fremstilte dem.» — Searchings side 85.
Det er ikke slik at et skrift som ikke var inspirert, og som er gått tapt, tjente som grunnlag for Matteus’, Markus’, Lukas’ og Johannes’ evangelieberetninger. Disse mennene skrev under innflytelse av Jehova Guds hellige ånd. Menneskers feilaktige teorier kan naturligvis bli godtatt i svært lang tid, i dette tilfellet i omkring 200 år. I mellomtiden er mange menneskers tro på Guds Ord blitt undergravd. Men hvis vi er forstandige, vil vi merke oss alle de kjensgjerninger som viser at Bibelen er pålitelig og inspirert av Gud. Og vi vil overlate til kritikerne å revidere sin oppfatning så ofte de måtte ønske det.