Spiller navnet noen rolle?

DET er et spørsmål som mange stiller når Guds navn blir drøftet. «Gud er Gud,» sier de. «Hva skal vi med et navn?»

Oppslagsverket The Illustrated Bible Dictionary, som ble utgitt i 1980 av Tyndale House Publishers, sier følgende om betydningen av et navn i bibelsk tid: «Når vi studerer ordet ’navn’ i GT [Det gamle testamente], ser vi hvor mye det betyr på hebraisk. Navnet er ikke bare en betegnelse, men står for selve personligheten til den som bærer navnet. Vedkommende har kanskje fått et bestemt navn på grunn av omstendigheter i forbindelse med hans fødsel (1. Mos. 5: 29), eller det kan henspille på hans egenskaper (1. Mos. 27: 36), og når en gir en ting eller en annen person sitt ’navn’, kommer dette eller denne under ens innflytelse og beskyttelse.»

Når det gjelder Guds navn, sier oppslagsverket: «Jahve er derfor, i motsetning til Elohim [Gud], et egennavn, navnet til en person, som riktignok er guddommelig. Som sådan har det sin egen ideologiske bakgrunn; det fremstiller Gud som en person og bringer ham således i et forhold til andre, mennesker, personer . . ., og han taler til patriarkene som en venn taler til en annen.»

For å kunne komme nær til Gud og stå i et personlig forhold til ham må vi følgelig kjenne ham ved hans navn, Jahve eller Jehova, og lære å bruke navnet på en respektfull måte i tilbedelsen av ham. (Joh. 17: 26) De som gjør det, vil ’komme under hans innflytelse og beskyttelse’, for Jehova har selv sagt: «Jeg gir ham ly, for han kjenner mitt navn.» — Sal. 91: 14.