Filemon — et vitnesbyrd om kristendom i praksis
PRAKTISER det dere forkynner! Hvor kraftig understreket ikke Jesus dette poenget da han fordømte de religiøse ledere på hans tid! (Matteus, kapittel 23) Men hvordan var det med dem som var lærere i den første kristne menighet? Praktiserte de det de forkynte? Ja, de gjorde det. Det fremgår tydelig av den bibelske boken Filemon.
Brevet til Filemon er ikke stilt til en menighet, men til en bestemt person, og det redegjør for et spørsmål av privat karakter. Noe som ytterligere bidrar til å gi det et personlig preg, er at Paulus skrev det med sin egen hånd i stedet for å benytte en sekretær.
Hva var grunnen til at Paulus skrev dette privatbrevet til Filemon? Grunnen var denne: Paulus sendte slaven Onesimus tilbake til hans herre, Filemon. Onesimus hadde rømt og kanskje til og med stjålet penger fra Filemon for å dekke utgiftene til reisen til Roma. På en eller annen måte hadde Onesimus kommet i forbindelse med Paulus i Roma. Han hadde lyttet til Paulus’ forkynnelse og var blitt en kristen. Som en kristen var han en svært nyttig tjener for Paulus, og apostelen var blitt sterkt knyttet til ham. Men Paulus ville ikke beholde Onesimus hos seg uten Filemons samtykke. Med Onesimus’ eget samtykke sendte derfor Paulus ham nå tilbake til Filemon — ikke lenger som bare en slave, men nå også som en elsket bror i Herren.
At Onesimus nå var en verdsatt bror som de andre hadde tillit til, fremgår av at han sammen med Tykikus ble betrodd Paulus’ brev til menighetene i Efesos og Kolossæ. (Efeserne 6: 21, 22; Kolosserne 4: 7—9) I begge disse brevene råder Paulus slaver til å være lydige mot sine herrer. (Efeserne 6: 5—7; Kolosserne 3: 22, 23) Paulus handlet derfor i samsvar med sin egen veiledning da han sendte Onesimus tilbake. Han hadde respekt for andres eiendom og levde i samsvar med det han hadde sagt om å underordne seg under det bestående regjeringssystem. — Romerne 13: 1—7; 1. Korinter 7: 20—24.
Paulus oppfordret brødrene til å være ydmyke og kjærlige og ha omsorg for andre, og han var selv et eksempel i så måte. (Efeserne 4: 1—3; Filipperne 2: 3, 4; Kolosserne 3: 12—14) I stedet for å benytte sin stilling som apostel som et middel til å tvinge Filemon til å tilgi Onesimus og ta imot ham som en bror appellerte Paulus ydmykt til ham på grunnlag av kristen kjærlighet og vennskapet mellom dem. (Filemon 8, 9, 17) For et godt eksempel han var for kristne tilsynsmenn i vår tid!
Filemon stod i gjeld til Paulus, for det var gjennom Paulus han hadde lært det gode budskap å kjenne og var blitt fri fra trelldommen under hedensk lære. Ifølge loven hadde han anledning til å behandle Onesimus strengt eller dårlig. Og han hadde avgjort grunn til å være sint på ham. Paulus oppfordret ikke bare Filemon til å vise godhet og barmhjertighet og tilgi, men han var også selv villig til å gjøre det. «Har [Onesimus] gjort deg urett, eller skylder han deg noe,» skrev Paulus, «så sett det på min regning! . . . Jeg skal betale!» — Filemon 18, 19.
Som det tydelig fremgår av denne boken, levde kristendommens skribenter og lærere i det første århundre i samsvar med kristne prinsipper. De praktiserte det de forkynte.