Våre døde kjære — hvor er de?
ALEC, en 14 år gammel gutt i Sør-Afrika, var sønderknust av sorg. I løpet av en uke hadde han mistet to av sine venner. Den ene, Nevil, døde av et skuddsår. Den andre, Tony, ble drept i en bilulykke. Spørsmål som Alec aldri hadde grublet over før, opptok ham nå sterkt. Han tenkte: ’Hvorfor må folk dø? Og hva skjer etter døden?’
Da Alec var underveis til Nevils begravelse, håpet han inderlig at han ville få svar på disse spørsmålene. Men han sa senere: «Presten bare leste fra en bok og sa at Nevil hadde kommet til himmelen. Ute ved graven sa han så at vi kan vente at han vil oppstå igjen. Jeg var forvirret. Hvis Nevil var i himmelen, hvordan kunne han da ha en oppstandelse i vente?»
Senere samme dag var Alec i Tonys begravelse. Seremonien foregikk på et språk han ikke kunne forstå. Men noen av de sørgende opptrådte på en så hysterisk måte at Alec ble overbevist om at de ikke hadde fått noen trøst. Han sier: «Jeg var forferdelig opprørt. Jeg følte meg hjelpeløs og forvirret. Ingen kunne gi meg tilfredsstillende svar på spørsmålene mine. For første gang i mitt liv undret jeg meg virkelig på om det finnes en Gud.»
Hvert år er det millioner av mennesker som i likhet med Alec mister noen de er glad i. Et leksikon opplyser: «I 1991 var det 50 418 000 dødsfall verden over.» (1992 Britannica Book of the Year) Og hvor mange millioner har dødd siden? Prøv å forestille deg den flom av tårer som er felt av deres pårørende. Og noe som gjør sorgen enda tyngre å bære, er den forvirringen som skyldes de mange motstridende oppfatningene om døden.
Det er derfor mange som i likhet med Alec blir skuffet og tviler på om det finnes noe grunnlag for å håpe på et framtidig liv etter døden. I oppslagsverket Encyclopedia of Religions heter det at «tenkende mennesker til alle tider har skilt seg ut fra mengden . . . og tvilt på at den enkeltes sjel eller liv kan eksistere atskilt fra vedkommendes hjerne og legeme».
Interessant nok innrømmes det i det samme oppslagsverket at Bibelen ikke støtter den religiøse forestillingen om en udødelig sjel som eksisterer atskilt fra legemet. På noen få steder i Bibelen sies det riktignok om et menneskes «sjel» at den forlater og til og med vender tilbake til et dødt legeme, men i disse tilfellene blir ordet «sjel» brukt i betydningen «liv» som enten mistes eller vinnes tilbake. (1. Mosebok 35: 16—19, NW; 1. Kongebok 17: 17—23, EN, NW) I Bibelen blir ordet «sjel» oftere brukt som en betegnelse på synlige skapninger av kjøtt og blod, ja, levende skapninger. (1. Mosebok 1: 20, NW; 2: 7, EN, NW) Bibelen sier derfor gjentatte ganger at sjeler dør. (Esekiel 18: 4, 20, GN, NW; Apostlenes gjerninger 3: 23; Jakob 5: 20; Åpenbaringen 16: 3; se også EN.) Guds Ord sier om døde sjeler at de «vet slett ingen ting». — Forkynneren 9: 5, 10.
På den annen side inneholder Bibelen også beretninger om døde mennesker som er blitt gjenreist til liv. I tilfellet med Lasarus skjedde dette etter at han hadde vært død i fire dager. (Johannes 11: 39, 43, 44) Men hva kommer til å skje med folk som døde for hundrevis eller tusenvis av år siden? Er deres mulighet til å få liv i framtiden avhengig av at Gud oppreiser nøyaktig de legemene de hadde da de døde?
Nei. En slik tanke er uforenelig med det som skjer med de atomene et dødt legeme består av. I tidens løp blir noen av disse atomene opptatt i vegetasjon, som i sin tur blir spist av andre skapninger og blir en del av deres legemer.
Betyr dette at det ikke er noe håp for folk som har vært døde i lengre tid? Nei. Skaperen av vårt veldige univers har et ærefryktinngytende og ubegrenset minne. I sitt fullkomne minne er han i stand til å ta vare på personligheten og de genetiske trekkene til et hvilket som helst dødt menneske han velger å huske. Dessuten har Jehova Gud makt til å gjenskape et menneskelegeme med nøyaktig den samme genetiske kode som den som kjennetegnet et menneske som har levd før. Han kan også utstyre dette menneskelegemet med de minner og den personlighet som tilhørte et menneske han husker, for eksempel Abraham.
Nesten 2000 år etter at Abraham døde, kom Jesus Kristus med følgende forsikring: «Men at de døde blir oppreist, har også Moses gjort kjent, i beretningen om tornebusken, når han kaller Jehova ’Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’. Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende, for de lever alle for ham.» (Lukas 20: 37, 38) I tillegg til Abraham, Isak og Jakob lever også millioner av andre døde i Guds minne i påvente av den forestående oppstandelsen. Bibelen forsikrer: «Det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» — Apostlenes gjerninger 24: 15.
Noen uker etter at Alec hadde mistet sine venner, fant han svarene på sine spørsmål. Et av Jehovas vitner kom til hjemmet hans og viste ham hva Guds Ord sier om døden og om oppstandelsen. Dette var til stor trøst for Alec og førte til at livet hans fikk en ny mening.
Kan du tenke deg å lære mer om det oppstandelseshåpet som er basert på Bibelen? Vil for eksempel de fleste bli oppreist til liv i himmelen eller til liv på jorden? Og hva må et menneske gjøre for å oppnå Guds godkjennelse og få oppleve oppfyllelsen av Hans strålende løfte om at folk kan bli gjenforent med sine døde kjære?