Spørsmål fra leserne
Hva mente disippelen Jakob da han sa: «Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, da dere vet at vi skal få en strengere dom»? — Jakob 3: 1.
Jakob frarådet så visst ikke de kristne å undervise andre i sannheten. I Matteus 28: 19, 20 gav Jesus sine disipler befalingen: «Gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Alle kristne bør derfor være lærere. Apostelen Paulus veiledet kristne hebreere fordi de ennå ikke var lærere. Han skrev: «Enda dere i betraktning av tiden virkelig burde være lærere, trenger dere igjen at noen fra begynnelsen av lærer dere de elementære ting i Guds hellige utsagn.» — Hebreerne 5: 12.
Hva var det så Jakob snakket om? Han siktet til dem som hadde spesielle undervisningsprivilegier i menigheten. I Efeserne 4: 11 leser vi: «Han [Jesus Kristus, menighetens hode] gav noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere.» I menighetene i det første århundre var det noen som hadde et spesielt undervisningsansvar, slik det også er i vår tid. Det styrende råd representerer for eksempel «den tro og kloke slave» og har et spesielt ansvar for å føre tilsyn med undervisningen i den verdensomfattende menigheten. (Matteus 24: 45) Reisende tilsynsmenn og eldste i menigheten har også et spesielt undervisningsansvar.
Mente Jakob at kvalifiserte kristne menn skulle unnlate å påta seg rollen som lærere av frykt for å få en strengere dom av Gud? Slett ikke. Å være eldste er et stort privilegium, slik 1. Timoteus 3: 1 viser: «Hvis noen trakter etter en stilling som tilsynsmann, er det en god gjerning han ønsker seg.» Et av kravene for å bli utnevnt til eldste i en menighet er at man må være «kvalifisert til å undervise». (1. Timoteus 3: 2) Jakob motsa ikke det Paulus sa under inspirasjon.
Det ser imidlertid ut til at det var noen i det første århundre som utropte seg selv til lærere selv om de ikke var kvalifisert og ikke ble utnevnt. De følte trolig at dette var en fremtredende rolle, og de ønsket ære for seg selv. (Jevnfør Markus 12: 38—40; 1. Timoteus 5: 17.) Apostelen Johannes nevner Diotrefes, som ’gjerne ville ha den fremste plassen blant dem, og som ikke tok imot noe fra Johannes med respekt’. (3. Johannes 9) Første Timoteus 1: 7 omtaler noen som ’ønsket å være lovlærere, men som skjønte verken de ting de sa, eller de ting de framsatte sterke påstander om’. Ordene i Jakob 3: 1 er særlig myntet på menn som ønsker å være lærere, men av et urett motiv. De kan volde hjorden alvorlig skade og vil derfor få en strengere dom. — Romerne 2: 17—21; 14: 12.
Jakob 3: 1 er også en god påminnelse for dem som er kvalifisert, og som tjener som lærere. Ettersom mye er dem betrodd, vil mye bli krevd av dem. (Lukas 12: 48) Jesus sa: «Ethvert unyttig ord som menneskene taler, skal de avlegge regnskap for på Dommens dag.» (Matteus 12: 36) Det gjelder spesielt utnevnte eldste, fordi deres ord har stor vekt.
De eldste skal avlegge regnskap for den måten de tar seg av Jehovas sauer på. (Hebreerne 13: 17) Det de sier, har innvirkning på folks liv. En eldste bør derfor passe på at han ikke fremmer sine egne oppfatninger eller behandler sauene dårlig, slik fariseerne gjorde. Han må gå inn for å vise den samme dype kjærlighet som Jesus viste. Når en eldste underviser noen, og særlig når han er med på å behandle en sak i et dømmende utvalg, må han veie sine ord og ikke komme med lite gjennomtenkte uttalelser. Han må også unngå å gi uttrykk for rent personlige oppfatninger. En hyrde som stoler ubetinget på Jehova Gud, hans Ord og den veiledning han gir gjennom sin organisasjon, vil bli rikt velsignet av Gud og vil ikke «få en strengere dom».