Kan du skjelne mellom rett og urett?

«Jeg var direkte skyldig i at omkring 25 mennesker ble drept. . . . Jeg ser det for meg dag og natt. Jeg har stadige mareritt. . . . Av og til ser jeg et ansikt som minner meg om noen jeg drepte. Jeg ser det hele levende for meg, som om det skjedde i dag, akkurat nå. . . . Jeg vil aldri kunne tilgi meg selv det jeg har gjort.» — V.S.

«Jeg fikk ordre om å gå inn dit og tilintetgjøre fienden. . . . Jeg tenkte ikke på dem som menn, kvinner og barn. . . . Jeg mente da og jeg mener fortsatt at jeg bare gjorde det jeg ble bedt om; jeg fulgte ordre, og jeg ser ikke noe galt i at jeg gjorde det.» — W.C.

DEN 16. mars 1968 var de to mennene som er sitert ovenfor, med på det som senere skulle komme til å bli betraktet som en grusom krigsforbrytelse. Sammen med flere andre soldater gikk de inn i en liten vietnamesisk landsby og slaktet ned hundrevis av sivile — deriblant kvinner, barn og gamle menn. Men legg merke til hvor forskjellig disse to soldatene reagerte. Den ene lider store kvaler på grunn av det han har gjort. Den andre mener at det han gjorde, kan forsvares. Hvordan kan to mennesker reagere så forskjellig på den samme opplevelsen?

Svaret har å gjøre med samvittigheten — en gudgitt evne som hjelper oss til å se objektivt på oss selv og vurdere våre handlinger og våre forsetter. Samvittigheten er den indre følelsen som sier oss hva som er rett og urett.

Noen sier at vi må følge vår samvittighet når vi skal treffe avgjørelser. Men dessverre er ikke alltid samvittigheten til å stole på. Mange har tolerert og til og med begått forferdelige ugjerninger uten at samvittigheten har plaget dem. (Johannes 16: 2; Apostlenes gjerninger 8: 1) Som den engelske dikteren Samuel Butler en gang sa om samvittigheten: Den «slutter snart å tale til dem som ikke vil høre på den».

Kan du stole på din samvittighet? Som den neste artikkelen viser, avhenger svaret for en stor del av hvor godt oppøvd den er.

[Bilderettigheter på side 3]

Den øverste krigsscenen: U.S. Signal Corps photo